Venter et politisk etterskjelv i Venezuela?

Benedicte Bull Benedicte Bull Benedicte Bull Professor ved Senter for utvikling og miljø (UiO) og Latin-Amerika-ekspert

Professor ved Senter for utvikling og miljø (UiO) og Latin-Amerika-ekspert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tragedien som nå utspiller seg i Venezuela, er nærmest endeløs. Til nå er 2295 personer bekreftet døde etter det doble skjelvet 24. juni, men fremdeles er over 50 000 meldt savnet, og FN har sendt 10 000 likposer til Venezuela.

Vi kan med andre ord vente oss at dødstallet vil stige betydelig. Det skjer etter et skjelv som i sammenliknbare land kanskje ikke ville forårsaket dødsfall i det hele tatt.

For eksempel var det 84 døde etter et skjelv med like stor styrke i et tett befolket område i Chile i 1971 – og det var lenge før Chiles mest moderne byggeforskrifter ble innført. I dag ville et liknende skjelv som det Venezuela opplevde 24. juni sannsynligvis ikke hatt dødsofre i det hele tatt i Chile.

Samtidig som omfanget av skadene har vært langt større enn nødvendig, har myndighetenes respons vært tilsvarende mangelfull. Historiene om det siver nå ut i ulike medier.

De avslører en stat uten kommunikasjonskanaler som folk har tillit til, og uten kapasitet til rask respons på katastrofer.

Sykehusene opererer uten nødvendig utstyr og kvalifiserte folk. Mange av dem har vært blant de nærmere 8 millionene migranter som har forlatt Venezuela de siste årene.

Politi og militære har vært sendt ut, men først og fremst drevet «vakthold» mens folk har gravd i ruinene med sine egne hender og det de finner av redskaper.

I noen tilfeller har militære sabotert hjelpearbeidet, og i andre har politiet vært med på å plyndre ruiner, snarere enn å hjelpe.

En chilensk hjelpearbeider kunne fortelle om at da han forsøkte å koble seg på en videokonsultasjon med en lege for å få råd om hvordan å hente ut en tenåring uten å forårsake indre skader, ble han fratatt mobiltelefonen av militære som mistenkte ham for spionasje.

En svak og gjennompolitisert stat

Alt dette tyder på at det venezuelanske maktapparatet først og fremst er innstilt på å være et redskap i den politiske konflikten som har preget Venezuela de siste over 20 årene: En viktig funksjon til politi og militære har vært å være symbol på styrke, og redskap i å undertrykke motstanderne til den styrende politiske bevegelsen – «chavismen».

Maktinstitusjonene har verken bygget intern kapasitet eller ekspertise. De siste årenes økonomiske krise, og USAs økonomiske sanksjoner har gått ytterligere ut over statsapparatet, ettersom offentlige ansatte har vært på sultelønn.

En undersøkelse av ansatte i 68 statlige institusjoner som jeg og kolleger gjorde i 2022, viste at nesten halvparten tjente mindre enn 6 dollar om dagen.  

Over 80 prosent hadde andre jobber i tillegg til den offentlige stillingen. Selv om lønningene har økt noe siden det, har ikke offentlige tjenester blitt nevneverdig forbedret.

Under USAs formynderskap

Heller ikke USAs «formynderskap», som har utviklet seg siden USA angrep og kidnappet president Nicolás Maduro 3. januar i år, har bidratt positivt. Etter 3. januar har USA tatt kontroll med Venezuelas oljeinntekter.  

Gjennom internasjonale tradingselskaper selger USA Venezuelas olje på verdensmarkedet og setter pengene på en konto i Qatar, for å skjerme dem fra kravene til internasjonale kreditorer. Den totale verdien for oljen som har vært solgt, har vært beregnet til 8 milliarder dollar.

I april sa Trump-administrasjonen i en kongresshøring at 3 milliarder dollar var sendt tilbake til Venezuela. Men det eneste sikre vi kan si om de pengene er at alt har skjedd med nærmest null offentlig innsyn.

Den samme mangelen på åpenhet har de nye kontraktene innen oljesektoren vært omfattet av. Etter at lovene om hydrokarboner og gruvedrift og flere andre lover er blitt endret under USAs press for å legge til rette for internasjonale selskaper, er nye kontrakter inngått.

Vi har også fått noen nye investeringer, og oljeproduksjonen har økt med 23 prosent siden januar. Og USA har innført en lang rekke unntak og lettelser fra de harde sanksjonene, uten å oppheve dem fullstendig.

For folk flest har imidlertid endringen først og fremst bestått i oppsiktsvekkende bilder av venezuelanske regjeringsmedlemmer i fortrolige møter og rundreiser med ministre og andre toppledere fra USA. Maduros tidligere visepresident, Delcy Rodríguez, sitter fremdeles ved makten, og hennes forhold til USA blir stadig tettere, mens det er få endringer i folks levekår, og heller ikke i statens kapasitet.

Utenlandsk bistand

Alt dette er nå satt på utstilling for hele verden. Etter jordskjelvet har Delcy Rodríguez ønsket all utenlandsk hjelp velkommen.

USA har satt av 300 millioner dollar og sendt 2000 militære og annet hjelpemannskap til landet. Over 300 ble sendt umiddelbart etter skjelvet. De har lett i ruinene sammen med internasjonale mannskap fra 27 andre land, de fleste av dem fra Latin-Amerika, mens altså nasjonale styrker i liten grad har vært til stede.

I ukene som kommer, blir spørsmålet hva dette vil ha å si for det styret som har utviklet seg i Venezuela under USAs formynderskap. Raseriet mot egne myndigheter er til å ta og føle på i ruinhaugene i de verst rammede områdene, som havnebyen La Guaira, en drøy halvtime fra Caracas.

USA har til nå styrt Venezuela på armlengdes avstand. Det har gått tregt med politiske reformer utover løslatelse av politiske fanger. USA har vært ullen rundt når det kan bli et demokratisk valg, og også holdt den reelle vinneren av valget 28. juli 2024, Maria Corina Machado, på armlengdes avstand.

Rapporter fra de siste dagene viser at til og med hennes nærmeste allierte i Trump-regjeringen, Marco Rubio, er tydelig irritert på at hun stadig insisterer på å ville vende tilbake til Venezuela, siden det ville kunne forpurre USAs planer for landet.

Det som har gitt Trump-Delcy-styret en viss grad av legitimitet, er at det har gitt håp om positiv forandring, uten at den egentlig har materialisert seg for folk flest ennå. Nå ligger deler av landet i ruiner, sykehusene er på 900 prosent av sin kapasitet, tusenvis har mistet sine kjære, mange flere har mistet hus og hjem og enda flere har ruiner å flytte tilbake til uten penger til å opprette skadene.

Kravene til myndighetene som vil komme, er enorme. Det vil kunne tvinge USA til å ta en større rolle i styringen av Venezuela, utover den ganske kyniske utnyttingen av Venezuelas oljeressurser som vi har sett til nå. Det vil gjøre det enda vanskeligere for Delcy Rodríguez å forsvare sin rolle overfor sitt politiske bakland som fremdeles er sosialistpartiet og «chavismen».

Politiske konsekvenser

Samtidig har også opposisjonen, med Machado i spissen, forsøkt å bruke jordskjelvet som et springbrett for å komme tilbake til venezuelansk politikk. En slik politisering av en så stor tragedie kan få store negative konsekvenser.

Det vi burde få, er et USA som legger større vekt på åpenhet og inkludering, og etter hvert virkelige politiske reformer og et demokratisk valg. Det står ikke på programmet de første dagene etter en slik katastrofe, men hvis ingenting gjøres, kan dette jordskjelvet bli et historisk vendepunkt med ukjent utfall.

Vi har sett det mange ganger før i Latin-Amerika at jordskjelv har vært begynnelsen på slutten for et regime: Håndteringen av jordskjelvet i Nicaragua i 1972 bidro til opposisjonen mot diktatoren Anastasio Somoza og etter hvert sandinistenes revolusjon i 1979, mens jordskjelvet i 1985 i Mexico bidro til slutten på ettpartistaten under det revolusjonære institusjonspartiet (PRI) ved makten siden 1929.

Akkurat hva som blir de politiske konsekvensene av dette jordskjelvet er for tidlig å si, men de kommer til å bli store.