Hvordan ble bistandsdebatten så sinna?

Maren Sæbø Maren Sæbø Maren Sæbø Frilansjournalist og kommentator

Frilansjournalist og kommentator

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er ikke uvanlig med sinte kommentarfelt på saker om omstridte temaer, som for eksempel innvandring. Men i vinter kom sinnafeltet til saker om bistand.

Kommentarfeltene er neppe representative, men det er liten tvil om at bistandsfeltet har fått mange til å se rødt denne vinteren, langt inn på Stortinget.

Foranledningen er frigivelsen av etterforskningsmaterialet rundt saken mot den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein, som også omfattet e-poster.

Terje Rød-Larsens International Peace Institute (IPI) fikk utover 2000-tallet tilskudd av Utenriksdepartementet for blant annet å holde seminarer og symposier om tema som kvinner, fred og sikkerhet.

Tilskuddene ble stoppet i 2019 etter en varslingssak. Året etter ble støtten gransket av Riksrevisjonen. Siden den gang har tilskuddsordningene i departementet blitt overført til Norad. Nå har Stortinget vedtatt en ny gjennomgang av tilskuddsordninger under Utenriksdepartementet på 2000-tallet.

Og det er jo vel og bra, men det virker som debatten rundt IPI har avfødt en hel del generell mistenksomhet mot andre aktører. Og ikke bare blant politikere som vanligvis taler for kutt i bistanden, men også hos dem som er uttalt for et høyt bistandsnivå.

Problemet med generell og mistenksom kritikk er at den bommer. Og attpåtil står den i veien for andre viktige debatter.

Den norske bistandsdebatten er, som mye annen debatt i landet, underlig nærsynt. Det handler om enkeltprogrammer, eller enkeltpersoner i Norge. Eller i tjeneste for Norge.

Det handler sjelden om forholdene i mottakslandene, som nok ofte har mer av ansvaret for at prosjekter og programmer mislykkes.

Lang solidarisk tradisjon

Norsk bistand bygger på flere tradisjoner, og har forankring i norsk organisasjonsliv. Det er nok også en god del av forklaringen på at bistanden fortsatt har bred støtte i befolkningen.

Norske organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen har sitt opphav like før og etter andre verdenskrig, og bygger på tidligere initiativer som Spaniahjelpen og Finlandshjelpen. Her spilte både arbeiderbevegelsen og kristen misjon inn.

Når man snakker om det norske «bistandssystemet», har altså både solidaritet og nestekjærlighet vært en tidlig, og vedvarende drivkraft. 

Da andre verdenskrig endte i 1945, var Norge fortsatt en forholdsvis ung nasjon, som hadde brukt sine første førti turbulente år på å finne sin egen utenrikspolitikk.

Da FN ble dannet i 1945, ble Trygve Lie fra Grorud i Oslo, med bakgrunn i arbeiderbevegelsen, organisasjonens første generalsekretær. Den voksende underskogen av FN-organisasjoner skulle de påfølgende tiårene bli en viktig stolpe i Norges utenriks- og etter hvert bistandspolitikk. 

«Kerala-prosjektet» som ble påbegynt i 1952, var Norges første bilaterale bistandsprosjekt, og ble finansiert av «Fondet for hjelp til underutviklede områder», som ble opprettet av Stortinget samme år.

Hensikten med denne lille historiske gjennomgangen er ikke å gi et fullstendig bilde av bistandshistorien, men å minne om at den alt i sin første tid som del av statsbudsjettet hadde et ganske pluralistisk opphav. 

I dag gis fortsatt bistand i stor grad gjennom tre kanaler: multilaterale organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner og i mindre grad stat til stat-bistand.

Hvilke land og hva slags prosjekter som har vært prioritert på budsjettet har endret seg med tidene. Dette vet vi en del om, fordi bistanden rapporteres og evalueres.

«Kerala-prosjektet» i India var ikke bare et tidlig eksempel på norsk bistandspolitikk, det endte også som et «case» bistandshistorikere stadig diskuterer, og det i ganske kritiske vendinger.

I 1968 ble Norad opprettet som et direktorat under UD for å forvalte bistanden, og siden 1977 har de gjort systematiske evalueringer av prosjekter og organisasjoner som har mottatt tilskudd.

Kvaliteten på arbeidet, og hvorvidt evalueringene har blitt tatt til følge kan selvsagt diskuteres – men det er ikke sant at bistand ikke rapporteres og evalueres.

Virker bistand?

Etter nesten 50 år med bistandsevalueringer skulle man kanskje derfor tro at man hadde klart å finne ut om «bistand virker»? Vel, da er noe av spørsmålet, til hva? Og under hvilke forhold?

Å støtte prosjekter i et land er ikke som å utføre tester i et lukket laboratorium. Bistand går til små og store tiltak i svært forskjellige kontekster. Bidrag vil sjelden være store nok til å hente hele land ut av fattigdom, men de kan hjelpe enkelte, eller bidra til at land er bedre stilt på sikt.

Denne typen hjelp tar som regel lenger tid enn en rammeavtale med Norad på noen år. I tillegg går mye av norsk bistand til å avverge nød, for eksempel i krigs- eller katastrofeområder. 

Norsk bistand går i mange tilfeller ikke til å skape himmel på jord, men til å redde folk fra et helvete, er en parafrasering av svensken Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær. Han omtalte FN-systemet, men sitatet er også beskrivende for mye av den humanitære hjelpen Norge gir. 

Er svaret bedre formidling?

Svaret på bistandskritikk har i flere år vært at Norad og organisasjonene må bli bedre på å formidle «alt det bra arbeidet som skjer» og «positive forandringer». 

Jeg må innrømme at jeg himler litt med øynene når jeg hører slike formuleringer, på samme måte som jeg ofte får litt kløe når det etterlyses «flere positive historier» fra kontinentet jeg vanligvis dekker, Afrika.

Problematisering ligger i journalistikkens vesen, men det kan gjøres på forskjellige måter. Jeg pleier å si at problemet ikke er om journalistikken du bedriver har et negativt eller positivt fortegn, men om den er god.

Journalistikk om afrikanske forhold anklages ofte for å bidra til stereotypier, framstille ting som håpløse eller skjebnebestemt. Den handler også ofte om norsk bistand, og er dermed ganske fokusert på krise og katastrofe.

I de aller fleste tilfellene gjøres den nå fra hjemmedesken, uten at reporteren selv besøker området det formidles om. Journalistikk som bygger på et par caser (ofte formidlet av en norsk organisasjon) og et intervju med en norsk bistandsarbeider er fortsatt normen i omtalen av mange områder.

Det gir sjølsagt verken god eller engasjerende journalistikk, og det gir heller ikke publikum noe godt utgangspunkt for å forstå.  

På bakken ser det annerledes ut: der er de fleste av de humanitære hjelperne lokale eller fra regionen de virker i, og den lokale politikken påvirker utfallet av støtten som gis. Snakker man direkte med folk i berørte områder er det lokale forhold og politikk som engasjerer. 

Dette bør også formidles, ikke bare den «norske vinkelen». Og kanskje kan det gjøre publikum ikke bare mer informert – men også mer engasjert?

Da jeg selv vokste opp, sto min egen familie midt i et engasjement for det sørlige Afrika, og mot apartheid. Land i regionen som ble invadert av Sør-Afrika, ble ikke utelukkende framstilt som katastrofeområder eller et sted nordmenn, inkludert mine egne foreldre, drev bistand.

Regional politikk og kontekst snek seg inn i norske pressetekster, og det kom norske journalister på besøk til Angola, der vi bodde en stund. Denne dekninga bidro nok til å holde engasjementet i befolkningen ved like. Det gjorde også en aktiv solidaritetsbevegelse, som arrangerte alt fra informasjonsmøter til kunstutstillinger. 

Vet man mer, er det også lettere å engasjere seg.

Framtida

Norsk bistand har historisk sett hatt sterk støtte i befolkninga dels også fordi bistanden også har vært forankra i organisasjonslivet, særlig i arbeiderbevegelsen og kristne organisasjoner. Denne forankringen har sikret at det har vært kunnskap om den ytre verden i befolkningen. 

I inneværende budsjettperiode står bistanden fortsatt sterkt. Norge er nå det eneste landet i verden som gir mer enn én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand.

Samtidig har det vært sterke kutt i bistanden til en hel del land, ikke minst for å få plass til store bevilgninger til Ukraina. Engasjementet for Ukraina kan minne litt om engasjementet for Spania eller Finland i sin tid, eller engasjementet utover åttitallet for det sørlige Afrika, mot apartheid. Det gjør også engasjementet for Gaza.

Det er solidaritetsaksjoner som engasjerer utover miljøene som vanligvis driver med bistand. I prosessen foregår det folkeopplysning. Solidaritetsaksjoner er ikke alltid den mest effektive bistanden, men den kan være riktig av andre årsaker.

Mange av de som diskuterer bistand taler derimot for en konsentrasjon av bistand på færre land, og på færre felt. Det må til når hele bistandsregimet opplever store kutt, argumenteres det. 

Men med en enda mer teknisk tilnærming til bistanden, og dens resultater, risikerer man en ytterligere fremmedgjøring av befolkningen. 

Og det er i siste instans befolkningen som kan legitimere bistanden, gjennom å stemme på partier som fortsatt vil gi det.