USAs bistandskutt har ført til mer konflikt og vold i flere land

De kraftige amerikanske bistandskuttene i 2025 førte til en markant økning i konfliktnivået i flere bistandsavhengige land. Også volden mot sivile økte.

I flere land, som Tanzania, Liberia, Somalia, DR Kongo og Sør-Sudan, økte volden med opptil 20 prosent etter bistandskuttene. 

Det er blant funnene i en ny studie av økonomene Ashani Amarasinghe og David Ubilava fra University of Sydney, samt Annabelle Tan fra Reserve Bank of Australia.

I studien så forskerne på data fra 44 afrikanske land.

De fant en særlig økning i vold i relativt bistandsavhengige land med en svak stat og mye korrupsjon. Dette er land som i liten grad har vært i stand til å gjennomføre tiltak for å begrense effekten av de store bistandskuttene.

Mistet evne til avskrekking

Myndigheters evne til å avskrekke voldsbruk eller til å opprettholde avtaler som tidligere holdt opprørsgrupper i sjakk, ble betydelig svekket som følge av bistandskuttene, viser studien.

I tillegg gjorde kuttene det enklere å rekruttere til opprørsgrupper.

Når det ble gjennomført og annonsert store bistandskutt så «skapte det en situasjon med begrenset tidshorisont, noe som undergravde eksisterende avtaler og ordninger mellom statlige og ikke-statlige aktører», skriver David Ubilava i en post på LinkedIn.

Ubilava er en av forskerne bak studien og assisterende professor i økonomi ved University of Sydney.

Han påpeker at bistandskuttene «reduserte lokal sysselsetting, noe som senket alternativkostnaden ved å delta i konflikt», samt at «brå tilbaketrekking av bistand påvirker konfliktnivået ikke bare ved å redusere ressurser, men også ved å bryte ned forventninger og forpliktelser som tidligere la begrensninger på voldsbruk».

– Sykliske svingninger

Morten Bøås, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), synes forskningen fra Australia er interessant, men understreker samtidig at det har vært konflikter i de aktuelle landene lenge før bistandskuttene ble iverksatt, og at man bør være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner.

– Dette er ikke nye konflikter, voldsnivået har økt, men over tid ser man at det er sykliske svingninger, sier han.

Samtidig er Bøås ikke i tvil om at bistandskuttene har hatt effekt på bakken i en rekke land.

– Jeg var selv i Nigeria da kuttet ble annonsert. Det skapte sjokkbølger, og det er ikke noe tvil om at dette har stor effekt. Med et pennestrøk forsvant 60 prosent av pengene til den humanitære krisen i Nord-Nigeria. 

 Bøås mener det finnes klare konsekvenser av bistandskuttene.

– Det er ingen tvil om at det har stor betydning for humanitær hjelp og langsiktig bistand til blant annet de som sitter fast i leirene for internt fordrevne i Nigeria. Det har også stor effekt for konflikten i Nigeria.

Han trekker også fram konfliktene i Sahel, som har vart i flere år, og mener konfliktene har sin egen dynamikk.

– Kort tidsperspektiv

Bøås understreker at det er et viktig skille mellom humanitær assistanse, som kritisk helsehjelp, og bistand som bygger kapasitet over tid. Begge former for bistand har blitt påvirket av nedleggelsen av USAID.

– USAID har vært et enormt konglomerat med ulike typer initiativer: de har støttet lokaladministrasjon, statsadministrasjon og overvåkingssystemer. Ingen andre aktører har politisk vilje eller økonomi til å fylle dette tomrommet på kort sikt, påpeker han.

I tillegg bekrefter Bøås at programmene bidro med sysselsetting, men mener tidsperspektivet i forskningen er for kort til å si noe om avviklingen direkte har medført mer rekruttering til opprørsgrupper.

– I Nord-Nigeria, som er arnested for Boko Haram og andre grupper, prøver de kontinuerlig å rekruttere unge menn fra leirer for internt fordrevne. Tallene sier lite om at det har vært en ekspansiv utvikling i denne rekrutteringen.

Nye mekanismer

Forskerne bak studien kommer med flere konkrete anbefalinger rettet mot både giverland, internasjonale organisasjoner og mottakerland for å forhindre de destabiliserende effektene av brå bistandskutt:

De peker blant annet på at det internasjonale bistandssystemet trenger nye sikkerhetsmekanismer som beskytter institusjonelt svake land mot plutselige kutt drevet av politiske eller økonomiske endringer i giverlandene. De anbefaler også at det utvikles politiske rammeverk som fungerer som en buffer mot økonomiske svingninger på giversiden, slik at politiske sjokk i avanserte økonomier ikke utilsiktet overføres til sårbare stater. 

De mener også at regjeringer i bistandsavhengige land bør prioritere å bygge institusjonell motstandskraft, noe som er avgjørende for å kunne håndtere eksterne sjokk uten at det fører til politisk ustabilitet og vold.