– Med alle mellomleddene, er de heldige om 40 prosent av pengene når fram

– Vi prøver å fremme en agenda for å gjøre bistandssektoren mer lokalt forankret. Der vi, i det globale sør, inntar førersetet, i stedet for at vi ofte ikke en gang sitter i bilen, sier Degan Ali, direktør i African Development Solutions (Adeso).

Panorama møter den somalisk-fødte bistandskritikeren i SOS-barnebyers lokaler i Drammensveien i Oslo. Hun er i Norge for å bistå organisasjonen i en omstillingsprosess, der målet blant annet er å flytte makt og penger fra Oslo til partnere i utviklingsland.

– Når initiativer eller prosjekter kommer til oss i det globale sør, er de ofte ferdig designet i det globale nord. Og ressursene gis aldri direkte, men går gjennom en lang leverandørkjede, før de til slutt når organisasjonen som står for leveransene, sier hun. 

– Et helt maskineri

Gjennom en årrekke har Degan Ali har vært blant de mer synlige stemmene for en såkalt «dekolonisering» i bistanden. Og hun var en av pådriverne bak det mye omtalte Grand Bargain‑målet fra 2015, der en rekke giverland, inkludert Norge, forpliktet seg til at 25 prosent av all humanitær finansiering skal gå direkte til lokale organisasjoner. 

– Det målet er aldri blitt nådd, sier Degan Ali.

– Jeg vet ikke hvor mye av den norske humanitære bistanden som går direkte til lokale aktører, men globalt er det under 2 prosent, sier hun oppgitt. 

Degan Ali forteller at organisasjonen hun leder, Adeso, har gått fra å drive påvirkningsarbeid til å utvikle systemer som skal hjelpe givere og internasjonale organisasjoner til å sende mer penger direkte til lokale aktører.

– Pledge for Change‑initiativet handler om å hjelpe internasjonale organisasjoner til å endre forretningsmodell. Mange får mye penger fra sine regjeringer. Men i stedet for å kanalisere disse til partnere, bruker de dem på egne medarbeidere og store kontorer i europeiske hovedsteder. Det finnes et helt maskineri som opprettholder denne strukturen – der de som gjør hovedtyngden av arbeidet i felt, får minst ressurser.

– Og nå er du her i Norges hovedstad; hva er dine konkrete råd til SOS-barnebyer?

– For det første: Ikke driv med direkte implementering. For det andre: Lokale aktører trenger investeringer. Så i stedet for å legge pengene inn i en stor struktur i Norge, må man legge pengene i partnerne, slik at de kan oppfylle giverkravene. Og for det tredje: Prosjekter som finansieres, må aldri, aldri designes i vestlige hovedsteder. De må designes i de lokalsamfunnene som de er ment å tjene.

– Stereotypiske historier

– Finansiering og historiefortelling henger ofte sammen. Hvordan kan lokale aktører få mer kontroll, ikke bare over pengene, men også over hvordan historiene blir fortalt?

– Dette er en viktig del av Pledge‑initiativet. Vi trenger en mer positiv historiefortelling, og mindre fattigdomsporno. La oss utforme disse historiene sammen.

– I Norge har familier som støttet SOS-barnebyers fadderprogram fått «brev» fra «sitt barn» og hatt et bilde av en liten jente eller gutt fra Afrika på kjøleskapet – hva tenker du om det?

– Jeg har ikke analysert SOS´ sin historiefortelling om fadderprogrammene. Men generelt vil jeg si nei, og absolutt nei. For denne type historiefortelling viderefører en rasistisk forestilling om maktesløse mennesker som er passive mottakere, sier Degan Ali. 

– Hvorfor tror du Grand Bargain-målet og lokaliseringsagendaen har feilet?

– Den største svikten ligger hos giverne, regjeringer som i 2015 forpliktet seg til å flytte makt og penger til lokale aktører. At de svikter målet, handler om flere ting. Men jeg tror giverne helst vil dele ut penger på den enkleste måten, som ved å skrive ut en sjekk på 40-50 millioner dollar til et FN‑organ som Unicef, med langt færre rapporteringskrav enn om du gir tilskudd til organisasjoner som SOS-barnebyer eller Redd Barna, sier hun.

Det nest enkleste, påpeker Degan Ali, er å gi pengene til SOS-barnebyer eller Redd Barna, organisasjoner med hovedkontor i eget land, slik at de kan forvalte midlene.

– I tillegg til at feil mottaker mottar en for stor andel av pengene, kommer et stadig strengere kontrollregime. Vi hadde et møte med representanter for norsk UD i dag. En av dem fortalte, at da han begynte, var tilskuddsavtaleteksten UD med partnere på to A4-sider. Nå er de på 20 sider, pluss vedlegg. Due diligence‑prosessene blir mer og mer ekstreme. Alt dette gjør det mye vanskeligere å støtte lokale organisasjoner direkte.

Færre mellomledd, mer kostnadseffektivt

Degan Ali sier hun har «to veldig praktiske løsninger» for utviklingsminister Åsmund Aukrust, dersom han ønsker å flytte mer makt og penger til lokale organisasjoner.

– Den første heter Kuja, og er en teknologiplattform som skal gjøre det enklere å finne og finansiere lokale organisasjoner, sier Adeso-sjefen. 

På KujaLink, en plattform à la LinkedIn, forklarer hun, kan givere av bistand og lokale organisasjoner opprette detaljerte profiler og opprette kontakt med hverandre. 

– På KujaBuild, hjelper vi lokale organisasjoner til å håndtere risiko, blant annet ved å tilby outsourcing av adminstrative funksjoner for blant annet regnskap og HR – områder der de fleste lokale organisasjoner sliter mest med å møte alle givernes rapporteringskrav.

Les også:

SOS-barnebyer bryter med SOS Children´s Villages – vil satse på lokale aktører

– Den andre løsningen vi har heter Proximate Fund, et alternativ til de store flergiverfondene. Dette er spesielt designet for lokaliseringsagendaen og skal bidra til å finansiere alle typer organisasjoner, fra uregistrerte hjelpegrupper i Sudan, der slike nå står for brorparten av den humanitære innsatsen, til små, private landbruksbedrifter.

– Men hvordan gjør dette systemet at mer av pengene når de mest sårbare?

– Ta Norad som eksempel: Når direktoratet gir penger til den humanitære krisen i Sudan, kan midlene for eksempel gå via en FN-organisasjon som Unicef, som så gir en del av pengene videre til store organisasjoner som Flyktninghjelpen eller Redd Barna, som så kanskje gir dem videre til en lokal organisasjon. En slik kjede av aktører kan ha fra tre til ni mellomledd. Færre mellomledd er åpenbart mer kostnadseffektivt og mer virkningsfullt.

– Proximate Fund er foreløpig bare et pilotprosjekt, men kan du anslå hva du håper vil bli effektivitetsgevinsten dersom givere samhandler mer direkte med lokale aktører?

 – Med alle mellomleddene, er de heldige dersom 40 prosent av Norad‑kronen jeg skisserte når fram til de som trenger hjelp i Sudan. Administrasjonskostnaden for Proximate Fund, når det er i full drift, bør ikke være mer enn 10–15 prosent.