Bistandsnestor svinger pisken

- Det at Norge og andre land gir store mengder gavebistand gjør det mulig for små eliter å berike seg gjennom korrupsjon. Det er ikke nødvendigvis bistandspengene som forsvinner i korrupsjon, men bistanden frigjør penger som egentlig burde vært nasjonale inntekter. Disse pengene ender i stedet opp i lommene til de rike, sier Stein Hansen.

Han har jobbet med evaluering av bistand i en mannsalder, tatt oppdrag fra en rekke ulike bilaterale og multilaterale organisasjoner, blant annet Verdensbanken, Asiatiske Utviklingsbanken, mange FN-programmer, OECD. Hansen har gjennomført evalueringer og bistandsoppdrag i over 50 land. Det er med andre ord ingen lettvekter som oppsummerer sine erfaringer i boka «Bistand og korrupsjon».

- Stanser viktige reformer

Han mener at bistanden i mange tilfeller kan bidra til å utsette eller forhindre at helt nødvendige sosiale og økonomiske reformer blir gjennomført.

- Bistandspengene har erstattet nasjonale skatte- og avgiftsinntekter i statsbudsjettene i mange fattige land. Dermed har de bremset eller hindret nødvendige omlegginger – til rasjonelle skattesystemer og generering av egne inntekter til utvikling av helse og skole og nødvendig infrastruktur. Dette er omlegginger som, hvis de hadde blir gjennomført ville kommet de fattige til gode, sier Hansen.

For dårlig kontroll

I boka presenter Hansen en rekke eksempler på korrupsjon innen bistanden, men presiserer at det er den korrupsjonen bistand stimulerer til med landenes egne penger som er den store utfordringen for fremtidens bistandsstrategi. Han mener det i praksis er umulig å unngå at norske bistandspenger forsvinner i korrupsjon, fordi kontrollen ikke er god nok. Han viser til at Telenor, som jobber i færre land og innenfor langt færre sektorer enn norsk bistand, har 35 000 ansatte.

- Norsk bistand, 28 milliarder kroner i over 100 land, forvaltes av et par tusen mennesker hvis man i tillegg til Norad og Utenriksdepartementet inkluderer de som jobber i multilaterale organisasjoner og frivillig sektor. Det er klart at muligheten til å faktisk kontrollere hvordan milliardene blir brukt er begrenset, sier Hansen.

Han mener begrepet null-toleranse for korrupsjon, som nærmest er blitt et slagord innen norsk bistand, er umulig å gjennomføre slik bistanden er i dag. En null-visjon ville vært riktigere.

- Null-toleranse for korrupsjon er et helt meningsløst begrep. I forhold til FN ser norske myndigheter for eksempel gjennom fingrene med den ene korrupsjonssaken etter den andre. I forhold til saker i enkelte samarbeidsland, for eksempel Tanzania, er norske myndigheter også veldig forsiktige.

- Hvorfor tror du det er slik?

- Fordi Norge og norske diplomater ønsker at Norge skal ha en posisjon i FN og i afrikanske land. Det er den eneste tenkelige forklaringen.

Vil ha kraftig omlegging

Hansen er positiv til det han mener en større åpenhet og debatt rundt norsk bistand de siste årene.

Den erfarne konsulenten ønsker seg nå en omlegging av store deler av den norske bistanden, noe han mener er helt nødvendig hvis vi faktisk skal bidra til varige endringer i utviklingslandene.

- Jeg mener blant annet at vi bør gi til langt færre land og innfor langt færre sektorer. Og jeg mener at korrupsjonsbekjempende bistand bør bli et viktig satsningsområde og erstatte mye av den tradisjonelle prosjekt- og gavebistand. «Skatt for utvikling»-initiativet er godt eksempel på en type bistand vi bør se mye mer av fremover og som allerede har bidratt til store inntekter i for eksempel Zambia, sier Hansen, som også ønsker samordning av slik bistand fra flere givere.