Bort med egenandeler?
– De svar vi har mottatt synes å sprike i alle retninger. Det sier avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet Kjetil Paulsen etter en høring om nye retningslinjer for egenandeler i frivillige organisasjoners bistandsarbeid. UD har overfor organisasjonene skissert ulike løsninger, blant dem fjerning av hele egenandelen.
Da Bistandsaktuelt gikk i trykken hadde Utenriksdepartementet ennå ikke mottatt alle høringsuttalelser fra 71 ulike organisasjoner og NORAD, men en foreløpig gjennomgang etter den opprinnelige svarfristen 15. august syntes å gi sprikende svar på hva norske frivillige organisasjoner mener om saken.
- Foreløpig er vi overrasket over de høyst ulike synspunktene i saken. Jeg mener å huske at en spørreundersøkelse NORAD gjennomførte for noen år siden tydet på at nesten alle ønsket bortfall av egenandelen. Men det er altså ikke tilfelle lenger, sier Paulsen som leder UDs utviklingspolitiske seksjon.
Fire modeller. Departementet skisserte i sitt brev fire ulike modeller for egenandelssystemet:
• Et forslag om bortfall av egenandelen.
• Et forslag om at egenandelen beholdes, men der tiltak i de aller fattigste utviklingslandene prioriteres høyere enn i «mellominntektsland». Størrelsen på egenandelen vil, etter denne modellen, variere etter gruppe av land og/eller type av tiltak (grad av fattigdomsfokus).
• Et forslag om at en del av egenandelen - eksempelvis halvparten - skal kunne framskaffes av lokal samarbeidspartner i mottakerlandet.
• Et forslag om å fjerne kravet om egenandeler for en eller flere kategorier frivillige organisasjoner.
Store ressurser. Årsakene til at Utenriksdepartementet kan tenke seg å fjerne hele egenandelen er blant annet at mange organisasjoner bruker store ressurser på pengeinnsamling - ressurser som heller kunne vært kanalisert inn i konkret bistandsarbeid.
Et annet aspekt er at en avvikling av egenandelen kunne føre til en reduksjon av «usympatiske» innsamlingsmetoder. Blant annet har enkelte organisasjoner tidligere blitt kritisert for bruken av «enarmede banditter», eller andre former for lottreimaskiner som i stor grad benyttes av barn, ungdom og ressurssvake voksne. Det er også rettet kritikk mot at en stor del av midlene som samles inn via mer eller mindre aggressivt telefonsalg tilfaller profesjonelle innsamlingsfirmaer.
Ønsket å «styre». Forlaget om differensierte satser mellom «lavinntekts-» og «mellominntekstland» stammer fra Bistandskommisjonen som i 1985 foreslo å beholde det nåværende kravet om 20 prosent egenandel for tiltak i lavinntektsland, mens egenandelene i mellominntektsland ble foreslått økt til 50 prosent. På den måten ønsket man å «styre» de frivillige organisasjonene mot tiltak i de fattigste landene.
Den kanskje mest overraskende modellen er forslaget om at de frivillige organisasjonenes partnere i mottakerlandene selv skal bidra med en betydelig del av agenandelen. Dette forslaget begrunnes i UDs høringsbrev med behovet for å understreke langsiktig «lokal bærekraft» i de prosjekter som iverksettes med støtte fra norske frivillige organisasjoner. Bistandshistorien har en rekke eksempler på at prosjekter har falt sammen den dagen vestlige givere trakk seg ut.
Svensk modell. Det siste forslaget - om differensierte krav til ulike typer organisasjoner - er inspirert av Sverige, der funksjonshemmedes bistandsorganisasjoner har fått en spesialordning i forhold til egenandel.
Høringsbrevet fra departementet inneholder også forslag om mer generelle nye retningslinjer for støtte til frivillige organisasjoner. Utgangspunktet for denne er behovet for en hensiktsmessig rolle- og ansvarsdeling mellom ulike grupper bistandsaktører, så vel offentlige som private. Et hovedmål er å sikre en bedre samordning av bistandsinnsatsen på landnivå.
Utenriksdepartementet regner med at de nye retningslinjene - både for egenandeler og ellers - vil tre i kraft fra 1. januar.
