På UD sitt aspirantkurs har Tor Kristian Ånestad besøkt Pasvikelven ved Kirkenes (på bildet), gruvene på Svalbard og Ekofisk-plattformen i Nordsjøen.
På UD sitt aspirantkurs har Tor Kristian Ånestad besøkt Pasvikelven ved Kirkenes (på bildet), gruvene på Svalbard og Ekofisk-plattformen i Nordsjøen.

Byråkraten: Snart emigrerer han fra Victoria terrasse til Katmandu

Tor Kristian Ånestad (37) har studert økonomi og russisk i USA, men skal jobbe med bistand i Katmandu i Nepal de neste tre årene. – Som mange andre aspirerende diplomater, er jeg en generalist som ikke klarer å «binde meg til masta», sier han.

Publisert Oppdatert

Omkring 400 unge lovende søker om å bli tatt opp på UDs prestisjetunge aspirantkurs hvert år, men bare rundt 16 kommer med. Med russisk-studier, konsulentjobb i London og statistikerjobb i SSB på CV-en, var Tor Kristian Ånestad én av dem i 2022. Nå er han inne i sine siste måneder av aspirantkurset. I august reiser han nemlig fra UDs lokaler i Victoria terrasse i Oslo til Norges ambassade i Katmandu for å begynne i sin første diplomatjobb.

Byråkraten

Byråkratiet er selve bautaen i samfunnet vårt, og byråkratene er tannhjulene som får det hele til å gå rundt. Men hvem er de egentlig, alle disse byråkratene som sitter på kontorer og i åpne landskap i departementer og direktorater over det ganske land? Og hva driver de egentlig med? I denne spalten får du møte noen av dem.

Hvordan starter du dagen?

Jeg tar adgangskortet rundt halsen med en gang, styrter en energidrikk og triller guttungen til barnehagen. Så er det «White Stripes» på øret mens jeg sykler fra Sagene til Victoria terrasse. Som småbarnsforelder setter jeg umåtelig stor pris på sofatid sent på kvelden, så morgenene mine blir korte!

Hva er det beste med jobben din?

Det er spennende å se hvordan politikk blir utformet og gjennomført i praksis. I UD blir man også kastet ut på dypt vann tidlig. Det beste eksemplet er at ferske aspiranter bisto krisestaben, satt opp for å håndtere Gaza-krisen, og tok imot telefoner og hjalp nordmenn i Gaza og Israel. Et resultat av lav personomsetning i UD, er at det er mange store personligheter man kan lære mye av. De fleste har engasjement for jobben, og du finner lite ironisk distanse og kynisme til arbeidet. Som aspirant får man i tillegg et helt kull av støttespillere og venner som man kan lene seg på i mange (ti)år fremover.

Akkurat nå er jeg spent på å flytte til Nepal sammen med samboeren og toåringen i august. Der har jeg aldri vært før, men jeg har bare hørt gode ting fra kollegaer som har bodd der. Jeg er spent på arbeidsoppgavene, på å bli kjent med et nytt språk og en ny kultur og ikke minst: Finner samboeren min seg en jobb der? Og så er jeg spent på hvordan norsken til toåringen min overlever med flere år i engelske eller franskspråklige barnehager, særlig siden han har fransk mor. Det blir nok fort mye NRK på tven i bakgrunnen.

Og hva liker du minst?

Arkivering, behandling av innsynsbegjæringer og detaljdokumentasjon av utgifter stryker meg mothårs. Det må likevel gjøres, hver dag! 

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Hvis jeg ikke er distrahert av en podkast eller musikk, opptar akkurat denne tanken mye plass i hodet mitt. Nordmenns høye tillit til at skattepengene forvaltes på en fornuftig måte er en av Norges kronjuveler, vel så viktig som oljeformuen, så den tilliten må vi gjøre vårt beste for å opprettholde.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Vi må jo bare utnytte eventuelle forutinntatte holdninger folk måtte ha om oss for alt det er verdt. Det skaper jo en viss profesjonell legitimitet at folk, med rette, ikke tror det er Exit-tilstander på kontorene våre. Når jeg deltar i selskapslivet synes jeg det er kjekt å kunne overraske folk på oppsiden. Om jeg ikke er i storform en kveld, så har jeg ikke gjort annet enn å møte folks forventninger til en «traust byråkrat». Når det er sagt, kan det hende folk har litt andre holdninger overfor diplomater, selv om vi jobber som diplomater og byråkrater om hverandre i hele karrièren.  Som mange andre aspirerende diplomater, er jeg en generalist som ikke klarer å «binde meg til masta». Men som flyttepliktig diplomat vil man ha muligheten til å bo mange steder og jobbe med mange forskjellige saksfelt. 

 Er du stolt over å være byråkrat?

Ja! Som en del av aspirantkurset­­ fikk vi gjennomført en tredagers «byråkratskole» som ga oss et innblikk i byråkratiets historie og dilemmaene byråkrater kan støte på, særlig i møte med politisk ledelse. Det var inspirerende å høre fra veteraner i forvaltningen, som gjerne har hatt stor innvirkning på noen av de viktigste reformene vi har hatt siden krigen. 

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Som for veldig mange andre, så har konsekvensene av fullskalainvasjonen av Ukraina opptatt meg mye. Men kanskje særlig fordi jeg er russiskspråklig og jobbet med den norske responsen i praksis hos UDs seksjon for humanitære spørsmål i løpet at aspirantkurset. Krigen har totalendret europeisk politikk, noe jeg har fulgt tettere enn før.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Den måtte hatt en jobbtittel som folk nikker anerkjennende til og ikke trenger så mye forklaring. I tillegg vil jeg gjerne bruke lastebillappen og holde meg i form uten å måtte trene i fritida. Jeg kan derfor ikke tenke meg noe annet enn at et liv som brannmann ville vært midt i blinken.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Alt som antropologen og anarkisten David Graeber har skrevet. Selv systemtro byråkrater kan ha nytte av å lære om andre måter samfunnet kunne vært organisert på. Mye av arbeidet hans henter inspirasjon fra levesettet til urbefolkninger i Madagaskar og Nord-Amerika. «Bullshit Jobs» av samme mann er veldig underholdende. Angela Davis’ «Women Race & Class» og mye som kom fra borgerrettsbevegelsen i USA er utrolig godt skrevet – USA er et samfunn som i likhet med Frankrike er utrolig gode på å dokumentere og skrive om sine samfunnsutfordringer. Det var også spennende å lese tidligere statssekretær i UD Henrik Thunes «Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya» i sommer. Noen ganger er det fint å lese om de lange linjene i norsk utenrikspolitikk, men Thunes bok er en hands-on fortelling om hvordan en broket forsamling av norske byråkrater og eventyrere nesten sikret verdensfreden (hvis veldig mye hadde klaffet!)

Vet du om en byråkrat som bør være med i spalten? Send en e-post til post@panoramanyheter.no



Powered by Labrador CMS