Han har reddet millioner av liv. Nå våkner Tore Godal av uro om natten

– Jeg føler meg privilegert som har kommet så langt i livet, og fortsatt er oppegående, sier Tore Godal og retter seg opp:

– Men det er klart at kreftene ikke er de samme som før. Den samme energien er der ikke lenger. 

Over Oslo ligger et borettslag i Holmenkollen. Det er enten her eller i hans barndoms dal i Rauland, at Godal oppholder seg. 

Flere statsministere har hyllet innsatsen hans for global helse. Torsdag kom nyheten om at han senere i mai skal til Geneve for å få hedersprisen fra Verdens helseorganisasjon. Likevel kjenner de færreste til selve mannen.

Etter et langt liv er den snart 87 år gamle legen og forskeren klar til å tre frem fra skyggen. 

Og det virker som om det er han som har svaret på det som hele bistandssektoren lurer på:

Hva nå? 

Et gjennombrudd til frokost

Fremdeles får han et kick av nye ideer. Nå er det helst nye ideer som kommer fra andre, mens det tidligere var hans egne. 

I en verden som han mener går i absolutt feil vei, spesielt etter at Trump kom til makten, mener han at det er viktig å fremheve hvor det er håp.

Og allerede før jeg har rukket å summe meg, er han klar til å fortelle om det neste store gjennombruddet:

– For meg – og det er kanskje litt min bakgrunn – ser jeg håpet først og fremst i forskning og utvikling. Der skjer det veldig spennende ting.

– For eksempel dette med forskere her i Oslo som har gjort et gjennombrudd med å lage vaksiner som du kan ta som nesedråper eller nesespray. Foreløpig er det eksperimentering på dyr, men det vil være et kjempegjennombrudd.

De største og farligste infeksjonssykdommene kommer gjennom luftveiene, forklarer han. Når du får en vaksine som gir beskyttelse der viruset kommer inn, da får du tatt det med en gang – og du blir heller ikke smittsom. 

– Dette høres jo litt for godt ut til å være sant. Men er det kanskje sånn med mye medisinsk forskning, at det høres helt utenkelig ut?

– Jeg nevner det fordi det er et så stort gjennombrudd. Det er klart at vi må komme dit at det virker hos mennesker, og at det virker mot sykdom. 

– Men når du driver med forskning, så er det nettopp det: du ser slike muligheter som kan gi radikale endringer.

Og radikale endringer har han bevitnet før.

Den globale distriktslegen 

For å forstå hvorfor en gutt fra Rauland endte som en av de mest innflytelsesrike nordmennene i global helse, må man begynne langt unna Genève, Washington og Addis Abeba. 

Man må begynne ved Totak.

– Det var der jeg bodde til jeg var sju år gammel. De sju første årene av et liv, sier han med et mildt og drømmende preg.

– Det er utrolig hvor sterk tilhørighet du får til naturen. Når jeg ser Totakvann, Skarsnuten og kirka på stranden, da føler jeg at jeg er hjemme igjen.

Han har tenkt mye på Rauland opp gjennom. Han hadde planer om å bli distriktslege der. 

Selv om han ble det stikk motsatte av en distriktslege, skal han ha pådratt seg et kallenavn som en global distriktslege.

– Hva motiverte deg til å dra ut? 

– Jeg skylder på moren min, som fortalte oss mange eventyr under krigen. Det ligger en eventyrlyst der.

Da Godal var ferdig med medisinstudiet og tok doktorgraden rett etterpå, fikk han tilbud om jobb som assisterende overlege ved Universitetet i Oslo og samtidig tilbud om å reise til Etiopia.

– Jeg spurte veilederen min, Sverre Dick Henriksen. Han sa: «Jeg tror ikke det å reise til Addis er det beste for karrieren din … men kanskje jeg hadde gjort det selv.»

Det trygge var å ta stillingen som distriktslege. Men lysten til å se Afrika var sterkere.

Vi er nå i 1967, og det virket da også som om krisene ikke lot vente på seg. Seksdagerskrigen, Vietnamkrigen, store politiske omveltninger, kulturelle milepæler og flere teknologiske gjennombrudd.

– Det var et stort årstall. Mye som skjedde i verden.

Men han dro for å studere spedalskhet: 

– Jeg dro for eventyret – å se denne «urverdenen» i de fattige landene i sør.

– Hva var førsteinntrykket ditt da du kom dit?

– Lukten, sier han mens han tilsynelatende forsvinner inn i minnene:

– Lukten av eukalyptustrær. Det slår imot deg når du lander.

Bistanden går i gang

Den globale bistanden var på denne tiden i sine første leveår. Du hadde de gamle kolonimaktene, misjonærer, og så kom J.F. Kennedy med Peace Corps i 1962. Arbeiderbevegelsen kom også inn med sosial rettferdighet – og et av de første prosjektene var å hjelpe fiskerne i Kerala.

– Tanken om ansvar for verdens fattige – finnes den fortsatt?

– Ja, den ligger i den sosiale tankegangen: en rettferdig verden, der alle skal få det godt.

Det er rundt denne tiden at Godal beveger seg inn på tanken om forskning. I 1970 startet han med å forske på lepra ved Armauer Hansens forskningsinstitutt i Etiopia. 

– Det var en fremsynt gruppe. Det var slik jeg gikk inn i forskningsarbeidet.

Det var lite satsing på forskning i bistand på den tiden, forteller han, men det kom gradvis.

– Den første søknaden om en forskningsgruppe for spedalskhet fikk 400 000 kroner. Det var starten.

Jobber seg opp 

Over tid bygger Godal seg opp som både lege og forsker på tropiske sykdommer. Det er spesielt å møte en slik mann. 

Jens Stoltenberg skriver blant annet i boka «Min historie» fra 2016, at Godal er den nordmannen – med et mulig unntak for Fridtjof Nansen – som har bidratt til å redde flest liv.

Det at han var drivkraften bak den internasjonale vaksinealliansen Gavi, som ble etablert i 2000, kan nok få mye av æren. 

Eller det faktum at han var en av arkitektene bak CEPI, som utvikler vaksiner mot nye pandemier og spilte en nøkkelrolle under covid‑19. 

Men å være bistandsgigant i disse dager bærer med seg flere byrder enn før. 

Godal forklarer at de som har vært viktigst for ham for å få midler er store navn som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. 

Når han fortsetter å ramse opp blir det vanskeligere å sitte stille i sofaen: 

– Gates Foundation var viktig for GAVI. Og Børge Brende. 

– Det har vært løftet flere diskusjoner etter Epstein-avsløringene, og vi har sett nettverkene rundt IPI. Folk har lav tillit til bistandssektoren nå. Er det farlig for bistanden?

– Tillit kommer når folk føler at man prøver å løse viktige problemer – og får resultater. Når man ikke kan vise til resultater, svekkes tilliten.

Det er ikke første gang i samtalen med Godal at han nevner resultater. Det virker som om det er kjerneregelen hans.

– Jeg har stoppet mange prosjekter fordi de ikke ga resultater.

Noe han mener er avgjørende. Også noe som gjør det lettere når resultatene er målbare. 

Han sikter til IPI og diskusjonen om effektiv bistand som har stormet i den aktuelle sektoren. 

– Vi støttet Pakistan for å styrke mødre- og barnehelse. Etter tre år kunne de ikke vise til resultater. Da stoppet jeg.

– Ambassaden likte det ikke. Et annet prosjekt var i samarbeid med det britiske DFID. De hadde folk på bakken. Men heller ikke der kom det resultater.

– Det samme i forskning: ingen resultater, ingen videre støtte.

– Ble du upopulær?

– Ja, i byråkratiet. Men jeg fikk tillit hos lederne.

Hva med personen Godal?

Godal sitt arbeid har vært viktig i kampen mot flere tropiske sykdommer. Noe som har ført til at han har vært vitne til flere av vår tids tragedier. 

Når jeg spør ham om hvordan dette har påvirket ham, med en tydelig forventning om at han skal gå inn i det tunge og triste – gjør han det stikk motsatte:

– Jeg er grunnleggende optimist. Jeg har sett hvor alvorlige problemene er, og samtidig vært opptatt av å finne løsninger, sier han og presiserer:

– Konkrete løsninger som virker.

Men kunsten er å finne finansiering. Han har lært seg et kjernetriks for å appellere til pengesekken.

– Da jeg var på statsministerens kontor, lærte jeg at hvis noe skulle inn i nyttårstalen, måtte det kunne sies i én setning som ga folk et ekstra hjerteslag.

Han forteller at det var derfor Jens Stoltenberg satset på vaksinasjon. 

– Han var på tusenårsmålsmøtet i New York og tenkte: Som et lite land må vi satse på noe spesifikt. Så han satset på vaksiner.

Økonomer beregnet at hver krone brukt på vaksiner gir mer penger tilbake i økonomisk utvikling.

– Da forsto også finansministre og statsministre betydningen. Det må til for at en regjering skal satse.

– Har du alltid visst at man må vise til økonomisk gevinst for å gjøre en god gjerning?

– Nei. Men jeg erfarte det. 

Godal viser til FNs tusenårsmål. Dette var åtte konkrete og målbare utviklingsmål som verdens land ble enige om for å bekjempe fattigdom, styrke helse og utdanning, og forbedre levekår i utviklingsland. 

Så konkret hadde ikke internasjonal innsats vært før. 

– Da beregningene kom rundt år 2000, overbeviste de beslutningstakere. Og da fikk vi et løft i bistanden.

Uforventet dreining

Denne omdreiningen i hvordan verdens land forholdt seg til bistand er også veien inn til å forstå årsaken bak Godals kallenavn, «verdens dyreste mann». 

Samme navn bærer også boka hans av forfatter og journalist Aashild Sørheim.

Årsaken er at han har utløst enormt store pengesummer til global helse, særlig gjennom Gavi, som fikk 750 millioner dollar fra Bill & Melinda Gates Foundation da Godal ba om støtte. 

Dette gjorde ham til den nordmannen som har «kostet» verden mest i form av investeringer, men også reddet flest liv.

– Ved siden av å være «Norges dyreste mann» er du jo også et helt menneske. Hva har vært en personlig seier for deg?

– Resultater. Og så fant jeg ut at det er bedre å la andre ta æren. Da blir man ikke misforstått som ambisiøs eller egoistisk. Det er resultatene som teller.

– Men hva med ditt ego? Alle har jo et ego.

– Det har hatt det bra, tror jeg. Jeg har vært knyttet til arbeidet, sier han, men så skifter han plutselig spor:

– Men dette har gått utover familien.

Det er de som har stilt opp i stor grad, innrømmer Godal. 

– Jeg kunne nok vært en bedre far. Men de syns det jeg jobbet med var spennende, sier han og legger til:

– Jeg har ikke vært fagidiot, men … Jeg har vært mye borte. At vi flyttet tilbake til Genève i 1986 var kanskje ikke så gunstig for noen av barna.

– Hvordan modererer du deg når du ser at du har gjort noe feil?

– Det viktigste er å erkjenne det. Hvis du skal ha tillit, må du være først med både gode og dårlige nyheter.

Har han svaret?

I forordet til boka skriver Camilla Stoltenberg om en verden preget av krig og uforutsigbarhet. 

«Politisk oppmerksomhet har flyttet seg fra klima, bærekraft og helse til forsvar og sikkerhet. Folk spør: Hva betyr dette for global helse? Hva bør vi gjøre?» 

– Det gjelder å få fram det som er positivt. Det som gir håp. Og i mitt område er det forskning som skaper håp. Nye muligheter for å for eksempel bekjempe covid og fugleinfluensa, hvis den skulle slå til. 

Og så kommer tommelfingerregelen:

– Når det ikke er nok ressurser til å implementere, er det viktig å bygge evidensen.

Han utbroderer et eksempel fra da Norge støttet et prosjekt som viste at barn som sov under myggnett impregnert med insektmiddel hadde lavere dødelighet.

Men lederen for malariaavdelingen i WHO sa noen ganger at myggnett var bra, andre ganger at det ikke var det.

– Jeg ble så irritert at jeg ville bygge uomtvistelig evidens, sier han engasjert.

– Så vi samlet støtte til et prosjekt med nesten én million barn der de skulle sove under myggnetting. Barnedødeligheten ble redusert med 20 prosent. Da ble evidensen uomtvistelig.

WHO bestemte at myggnett skulle være en del av malariabekjempelsen. Men det kom ingen penger.

– Så ble Gro invitert til G8-møtet i Japan i 2000. Japan ville opprette et fond for aids.

Gro foreslo å ta med malaria og tuberkulose også. Da kom pengene. Og i løpet av ti år ble malariadødeligheten halvert. 

En historie om håp

Men bakteppet ruver over oss, selv når vi snakker om fremskritt som har reddet millioner av mennesker. 

Og selv om Godal er erklært optimist, er han beredt til å innrømme at han også har øyeblikk med motløshet.

– Jeg er optimist. Men jeg våkner ofte ved to – tretiden om natta. Da kommer motforestillingene.

– Hva tenker du da?

– Det er en slags korreksjon. Jeg ser problemene. Selv om jeg ser på TV om kvelden, surrer det bak i hodet: Hvordan kan du nå målet på enklest mulig måte?

Til tider har det vært hendelser som har rammet ham på en måte han fortsatt bærer med seg. 

– Det mest dramatiske var da min australske kone døde. Hun gikk en kveldstur i Genève, og kom ikke tilbake. Jeg så blålysene. Hun var blitt påkjørt og døde på stedet. Det var et veldig tungt år. 

Men etter hvert møtte han sin nåværende kjæreste. 

– Som i eventyrene moren min leste under krigen, forklarer Godal. 

Og slik kommer vi tilbake til Rauland som spiller en større rolle i livet hans enn det man ville antatt av en mann som er så siktet inn på globale anliggender. 

På farens side var det teologer med samfunnsengasjement, og på morssiden kunstnere som hadde det til felles at de enten var utenlandske eller bodde i utlandet. 

Eplet faller ikke langt fra stammen? Men for Godal, som ble født i 1939, er det minner fra krigstiden som står sterkt. Noe som skal vise seg sentralt for å forstå hvordan han tenker på det som er grunnleggende menneskelig.

– Jeg tenker ofte på det lille samfunnet i Rauland, hvor alle var like fattige.

Faren hans hadde sagt fra seg embetet som prest i 1941 og begynte jobben på gården.

– Det var et utrolig fattig samfunn, men det ble lagt vekt på hva man kunne, forteller han.

En god felespiller var en helt. En som kunne ordlegge seg godt, fikk stor respekt. De som var rosemalere eller hadde et håndverk – det ble verdsatt. 

– Alle var like fattige, så forskjellen lå i ferdighetene.

– Jeg tror den innstillingen har fulgt meg videre. Da jeg kom til Afrika, kjente jeg igjen noe av det samme. Et fellesskap.

Men alt dette er nå under press. 

– Jeg syns vi er i en krevende tid. Ikke bare fakta og evidens, men selve verdigrunnlaget er satt under press. Mangel på lederskap hos sentrale figurer gjør situasjonen utfordrende. 

Det er derfor han svarer at han føler seg mest hjemme sammen med mennesker som er opptatt av det gode, da jeg spør ham om tilhørighet.

– Er du fortsatt like eventyrlysten?

– Ja, men nå må eventyrene være innen rekkevidde.

– Har du et konkret eventyr?

– Ja. Jeg møtte en venninne jeg var forelsket i på gymnaset – hun var også blitt enke. Nå er vi kjærester. Vi planlegger å dra til Stavanger, min fars hjemby. Som barn var det et eldorado, båter, vann, bading, frukttrær. I Rauland hadde vi ikke frukt.