Meninger:
Den viktigste debatten handler ikke om kutt
Spørsmålet som bør stilles, er ikke hvor Norge skal kutte. Men hvordan hver bistandskrone kan gi størst mulig effekt.
Generalsekretær i Caritas Norge
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Utviklingsminister Åsmund Aukrust har uttrykt skuffelse over at bistandsorganisasjonene ikke foreslår tydeligere kutt i bistanden.
Nå får han støtte av Torben Bjørke-Henriksen i Civita, som mener sektoren er for taus om hva som virker og ikke virker.
Vi er enige med Erik Lunde i Strømmestiftelsen, som svarer at presisjonsnivået må forbedres hvis kritikken skal ha troverdighet.
At vi ikke har foreslått kutt, er feil. Vi har gjentatte ganger pekt på hva Norge bør prioritere mer av, og dermed også hva vi bør prioritere mindre av.
Senest i NRK-debatten som Bjørke-Henriksen viser til, argumenterte jeg for at en langt større del av norsk bistand bør gå til lokalt ledet arbeid. Implisitt i det er at mindre penger bør gå til store og kostbare mellomledd.
Hvis vannet ikke når fram til dem som trenger det, hjelper det fint lite å diskutere hvor mange og hvilke kraner man skal kvitte seg med.
Proppene i systemet
Prioriteringer er kjernen i den pågående bistandsdebatten. Men debatten handler for mye om hvor mange «kraner» som skal skrus av, og for lite om «lekkasjene» og «proppene» i rørsystemet.
Hvis vannet ikke når fram til dem som trenger det, hjelper det fint lite å diskutere hvor mange og hvilke kraner man skal kvitte seg med.
I bistanden er «proppen» store og kostbare systemer med høye administrasjonskostnader. Målet må være å få mer av ressursene helt fram til dem bistanden er ment for.
I dag går store deler av verdens bistand gjennom et system der pengene passerer flere ledd før de når menneskene de er ment å hjelpe. Resultatet er at for mye penger blir igjen hos mellomleddene. Det er her muligheten for et reelt «vendepunkt» ligger.
Får støtte i forskningen
Studier fra The Share Trust av FNs humanitære samlefond for henholdsvis Myanmar, Nigeria, Sudan og Ukraina viser at om bare 25 prosent av den humanitære responsen hadde blitt kanalisert til lokale aktører, ville det tilsvart omtrent 600 millioner dollar i ekstra resultater på ett år.
Ukraina-studien deres viser også at lønnskostnader for internasjonale FN-ansatte er 17 ganger høyere enn i lokale organisasjoner.
Derfor mener Caritas at debatten burde handle mindre om hvilke land og tiltak Norge skal trekke seg ut av, og mer om hvordan vi kan flytte makt og penger nærmere dem som faktisk kjenner problemene best.
Våre blindsoner
Det norsk utviklingspolitikk trenger, er ikke først og fremst en diskusjon om hvor vi skal kutte, men om hvordan bistanden kan gi mer effekt for hver krone.
Lokale organisasjoner vet som regel bedre enn folk i Oslo, Brussel eller New York hva som trengs i egne lokalsamfunn. De har lokal tillit, kjenner konteksten sin, gjør jobben billigere og hjelpen blir ofte mer treffsikker og varig.
Et mangfold av aktører er ikke et problem. Utfordringen oppstår når ressursene brukes ineffektivt. Ingen kan alene løse fattigdom, konflikt eller sult. God bistand handler om samspill og arbeidsdeling.
Bjørke-Henriksen mener «det eneste spørsmålet som egentlig teller», er hva som er «best» å gjøre for de fattigste med de pengene vi har. Men bærekraftsmålene er gjensidig avhengige av hverandre – fremgang på ett mål avhenger ofte av fremgang på andre mål.
Hvis Norge ensidig konsentrerer innsatsen sin, slik Bjørke-Henriksen tar til orde for, kan det føre til hull i bistanden. Da er det en risiko for at man oppnår gode resultater på enkelte områder, samtidig som systemiske utfordringer som fattigdom og konflikt forblir uløst.
At han vil kutte støtten til fred og forsoning, som all langsiktig utvikling er avhengig av, er ellers en underlig nedprioritering, ikke minst fordi både Det internasjonale pengefondet, FNs utviklingsprogram og Verdensbanken viser at hver krone brukt på å forebygge konflikt, sparer samfunnet for mange ganger beløpet i ettertid, ved at man unngår kostnader til humanitær hjelp, gjenoppbygging og tapte utviklingsgevinster.
Trippel neksus-tilnærmingen, der vi kobler fredsbygging, langsiktig utvikling og humanitær respons, er helt avgjørende – og fredskomponenten må styrkes, ikke svekkes.
Hvis Norge trekker seg ut av et område uten at andre tar over, kan det gjøre at tallene som vi i Oslo har bestemt oss for å måle, ser bedre ut, men resultatet kan bli at mennesker mister viktig hjelp.
Kutt må koordineres internasjonalt
Samtalen om kutt og konsentrasjon må derfor først og fremst tas gjennom internasjonalt samarbeid og aktiv involvering av lokale aktører, ikke som en norsk diskusjon. Slik kan man globalt pushe mot bærekraftsmålene på en helhetlig måte.
Det norsk utviklingspolitikk trenger, er dermed ikke først og fremst en diskusjon om hvor vi skal kutte, men om hvordan bistanden kan gi mer effekt for hver krone.
Da bør man ha et særlig blikk på de største pengestrømmene. I 2025 gikk 52 prosent av bistanden gjennom multilaterale kanaler, ifølge Norad, mens 13 prosent ble kanalisert gjennom norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Det gir liten mening å spinke og spare i en liten flik av budsjettet hvis de store pengene ikke er en del av samtalen.
For oss er konklusjonen klar: Norge bør stille krav til mottakere av bistandsmidler om å flytte mer makt og flere ressurser til lokale organisasjoner. Dette må også gjelde mottakerne av de store pengene. Fjerner vi proppene i systemet, kommer mer fram dit det skal.
