Meninger:
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Utviklingsministeren ba norske bistandsorganisasjoner si hva de vil kutte. Svaret viste en sektor som vet hva som ikke virker, men som velger taushet fremfor å si det høyt.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Prosjektleder for Civitas arbeid med bistand og utvikling
«Det har vært for kollegial stemning», sa utviklingsminister Aukrust i Dagsnytt 18.
Det er en underdrivelse. Det samme budskapet kom i VG, etter et halvt år med innspillsrunder til ny norsk bistandspolitikk: «Knapt noen ville kutte. Tiden for ønskepolitikk er forbi», sa Aukrust, og: «Det har gjort oss litt for late.»
Det er de norske bistandsorganisasjonene han retter kritikken mot. Kritikken er berettiget.
Taushet er regelen
Norske bistandsorganisasjoner marsjerer i takt, og det har de gjort i årevis. Det er tegn på at de har felles interesser, men ikke at de har rett.
De vet hvem som fungerer dårlig, og at det er bistandsprosjekter som ikke oppnår målene sine. De vet det, og de tier stille om det. Om du spør en bistandsleder om hvilke organisasjoner som gjør jobben best, er svaret at de ikke vil kaste noen under bussen. Taushet og fravær av kritikk av hverandre er sektorens æreskodeks.
«Jeg er litt usikker på om det skal være vår rolle å peke på kutt», sa Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas, til VG. Det sier alt.
Når Aukrust utfordrer sektoren med spørsmålet «Hvis du hadde hatt nytt budsjett, hvordan hadde du fordelt det annerledes?» er svaret fra Erik Lunde i Strømmestiftelsen at statsråden kommer «farlig nær å nøre opp under forestillingen om at norske bistandsorganisasjoner bare er ute etter å mele sin egen kake».
Det er et forsvar, ikke et svar på utfordringen.
På andre fagfelt er uenighet et sunnhetstegn. I bistandssektoren behandles intern kritikk som forræderi.
Uenige bak lukkede dører
Bak lukkede dører er norske bistandsorganisasjoner dypt uenige om prioriteringer. De vet at noen prosjekter virker bedre enn andre, at noen land prioriteres av historiske hensyn snarere enn behov og at noen organisasjoner gjør jobben bedre enn andre. Utad snakker de likevel med én stemme i forsvar av bistandsprosenten og med advarsler mot kutt.
Det er ikke første gang noen forsøker å reformere systemet. Da Solberg-regjeringen forsøkte å konsentrere støtten til færre aktører, møtte de en samlet front av kronikker, presseoppslag og heftig lobbyvirksomhet. Det kom aldri noen reform. Den organiserte enigheten er et politisk maktmiddel som har fungert gjentatte ganger.
Konsekvensen er at de som vil kutte alt og de som vil bevare alt, dominerer debatten. Rommet mellom dem, der de vanskelige spørsmålene bor, er tomt. Det er bistandsorganisasjonenes eget ansvar at det har blitt slik.
Bistandsorganisasjonene går heller i demonstrasjonstog for bistandsprosenten i stedet for å ta debatten om hva pengene faktisk utretter. Det er feil strategi, og det er intellektuelt uærlig.
Et sunnhetstegn, men ikke her
På andre fagfelt er uenighet et sunnhetstegn. Økonomer er åpent uenige om rentepolitikken og klimaforskere debatterer virkemidler.
I bistandssektoren behandles intern kritikk som forræderi.
De som reiser spørsmål, får raskt merkelappen som «nyttige idioter for høyresiden».
Ærlighet krever et svar
Stortinget og opinionen får aldri reell informasjon om hva som virker og ikke. De får suksesshistorier og appeller. De får felles opprop mot kutt, senest da organisasjonene igjen sto samlet mot uthuling av bistandsbudsjettet.
De får ikke svaret på det eneste spørsmålet som egentlig teller: Hva er det beste vi kan gjøre for de fattigste med de pengene vi har? Hvilke organisasjoner gjør faktisk noe ingen andre kan gjøre? Hvilke overlapper og konkurrerer om de samme midlene til de samme formålene? Hva bør prioriteres og hva bør avvikles?
Selv har jeg svart på det samme spørsmålet i Panoramas spalte «Hva skal bort?» med konkrete forslag om å kutte fred og forsoning samt demokrati og styresett fra bistandsbudsjettet, konsentrere støtten til et tosifret antall land og flytte Ukraina-støtten ut av bistandsbudsjettet. Vi har også utdypet dette i Civita-notatet «Et alternativt vendepunkt».
Det er fullt mulig å svare presist på spørsmålet.
Når bistandssektoren tør å være uenig med seg selv, vil den også bli en sektor som tar de fattigste på alvor. Regjeringen gjennomfører nå en historisk reform av norsk bistand gjennom Vendepunkt-prosessen. Aukrust har bedt om ærlighet. Det er en sjelden invitasjon fra en statsråd, og den fortjener et svar som er noe mer enn nye opprop og gamle argumenter. Om organisasjonene ikke leverer det, vil andre ta valgene for dem.
