– Små prosjekter og partnere gir små resultater

Anne-Marie Helland har 20 års erfaring fra bistandsbransjen. og har blant annet jobbet for FNs høykommissær for flyktninger. Mest kjent er hun som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (2012-2018), men var også stasjonert i fire år i sørlige Afrika som regional policydirektør for samme organisasjon.

Bistandsveteranen, som nå er i konsulentselskapet PwC, sier at hun ser potensial for forbedring – og kutt – nær sagt overalt i norsk bistand.

Samtidig må sivilsamfunnet og lokalt eierskap styrkes, mener hun, i Panoramas spalte «Hva skal bort?».

1. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

Smått er kanskje vakkert, men ofte ikke spesielt effektivt. Og her mener jeg både aktører og prosjekter. Små enkeltstående prosjekter og partnere gir små resultater – og er dyrt når man tar alle transaksjonskostnadene inn i regnestykket.

Norad kan gjerne støtte både små partnere og prosjekter, men da må det være del av en større, koordinert strategi. Alle aktører som har et prosjekt eller en partner de ønsker å støtte fordi de gjør godt arbeid er selvsagt helt fri til det – men det er ikke  bistanden sin oppgave å finansiere norsk engasjement. Norad og UD må skape så store resultater som mulig for de pengene de har fått bevilget. Da må det prioriteres.

Jeg mener også at klimabistanden må gjennomgås og ryddes i. Klimatilpasning i fattige land er veldig viktig, men de store pengene i norsk klimabistand går til tiltak som heller mer mot utslippsreduksjon.

Jeg synes også at Norge med fordel kunne fase seg ut av flere globale vertikale fondsmekanismer og stille tydeligere omstillingskrav til FN-systemet (men de må finansieres for å kunne gjøre endringene uten å knekke ryggen).

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?

Bistand bør først og fremst ha fokus på fattigdomsbekjempelse, og da blir jo tematikk litt snevert. Folk lever hele, integrerte liv som ikke er sortert etter tematikk. Det hjelper lite om barna har glimrende skoler dersom de er kronisk underernærte eller bor på gata.

Hvis jeg allikevel skal prøve meg på noe: Bistanden bør bygge opp under myndigheters mulighet til (og ansvar for!) å bekjempe fattigdom i eget land og utføre sitt ansvar ovenfor egen befolkning. Ergo er skatt et sentralt virkemiddel. Det å få etablert fornuftige skatteregimer og gode systemer for skatteinnkreving er essensielt. Når skattepengene så kommer inn, vil det å bygge sosiale sikkerhetsnett/velferdstjenester være viktig.

Av de mer kjente «bistandstematikkene» vi jeg virkelig slå et slag for global helse nå. De globale bistandskuttene har dramatiske følger på dette feltet, og pandemien viste oss at helse må ses i global sammenheng. Seksuell og reproduktiv helse får i tillegg en «double whammy» fordi dette området også rammes av en verdikonservativ bølge som går særlig ut over kvinner og  barn, i tillegg til seksuelle minoriteter og andre særlig utsatte grupper.

Norge har en sterk og viktig arv å ta vare på innen global helse, med tung internasjonal legitimitet som blant andre Tore Godal og Sigrun Møgedal har bygget opp. Nå er tida inne for å ta den arven videre og vise vei.

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere å gi bistand til i framtida?

Afrika sør for Sahara. Det er her størstedelen av ekstrem fattigdom finnes, men norsk bistand til regionen falt allikevel med 26.3 prosent i 2025.

4. Hvilke land/regioner bør vi slutte å gi bistand til?

Jeg lurer fremdeles på hvorfor Brasil og Indonesia er på lista over de 10 største mottakerne av norsk bistand. Svaret er jo skog – og det er for så vidt et godt svar. Men jeg tror Sending-utvalgets anbefaling om å øremerke penger til fattigdomsreduksjon og ha en egen kategori for globale fellesgoder ville tydeliggjort hvor mye som brukes på hva og hvilke resultater vi betaler for. Det ville hjulpet oss å se hva som prioriteres innenfor bistandsbudsjettet.

Et tilliggende «enkelt» svar er å redusere bistand til mellominntektsland og være mer strategisk med hva som støttes der. For eksempel tror jeg det hadde vært fornuftig å fortsette å støtte styrking av sivilsamfunn i mellominntektsland. Det er tragisk å se hvor svekket sivilsamfunnet i Sør-Afrika har blitt, for eksempel, fordi de fleste donorene nå er ute. Det å ha et sterkt sivilsamfunn som følger med på hva myndighetene gjør og ikke gjør, er sunt for den demokratiske og sosiale utviklingen.

5. Hvilke aktører bør Norge gi mer eller mindre støtte – eller kutte helt ut?

Når det gjelder de ulike kanalene: Det multilaterale systemet er fremdeles ekstremt viktig, kanskje mer enn før slik det geopolitiske bildet har utviklet seg. Derfor er kjernestøtte til multilaterale organisasjoner kanskje enda viktigere enn før. Men det må selvsagt komme sammen med sterke krav om samordning og effektivisering – og tydeliggjøring av mandater og roller. Om vi lar FN-systemet kollapse nå, lar vi jo de verste politiske kreftene få rett. Det Internasjonale Utviklingsfondet (IDA) er dokumentert effektivt og kan gjerne økes enda mer!

Vi må finne nye måter å bygge bilaterale relasjoner og tillit på – ikke minst sett i lyset av sviktende tillit til det multilaterale. Sektorstøtten, som på mange vis har erstattet budsjettstøtten, er flott, men man bygger verken relasjoner eller tillit opp mot en sektor. Det skjer i bilaterale relasjoner, over tid.

Jeg stemmer for en grundig opprydding og prioritering av hvilke vertikale initiativer og fond Norge skal støtte. Det er ofte mange fordyrende mellomedd. Det er ingen vits i å sende penger til et fond som sender penger til Unicef som sender penger til Redd Barna – det hadde blitt mye mer utdanning for pengene om Redd Barna hadde fått hele potten fra start.

Man kan nå oppleve at betydelige strategiske investeringer – og dermed strategiske valg – aldri er innom mottakerlandets valgte parlament, men besluttes i ulike donormøter. På den måten undergraver man landets rettmessige beslutningstakere, og fritar landets myndigheter for eierskap og ansvar for grunnleggende tjenester.

I flere av dagens «innovative finanseringsmodeller» er det vanskelig å følge pengene og få frem dokumenterte resultater. Det holder ikke. 

Sivilt samfunn skal absolutt gis støtte – men mer må havne hos lokale organisasjoner, og man må investere i organisasjonsutvikling så de lokale blir bærekraftige. Hovedkontorene til organisasjonene må slankes – det gjelder for norske så vel som internasjonale organisasjoner. Men dette krever også disiplin fra norske myndigheter – de må godta at hovedvekten av den bistandsfalige kompetansen skal sitte ute, tettere på prosjektene. I tillegg bør organisasjonene vurdere om de bør gå sammen om noen funksjoner så de kan dele på kostnadene og samtidig øke kvaliteten på forvaltningen. 

 6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er dette en riktig prioritering?

Det er ekstremt viktig at Ukraina får støtte og at Russlands fremferd ikke tolereres. Nivået på støtten er jeg helt for. Spørsmålet er imidlertid om dette er bistand eller sikkerhetspolitikk; noe av støtten er ren humanitærassistanse, noe er fred og sikkerhet (ergo globale fellesgoder), men store deler av det langsiktige burde nok vært hentet fra andre steder enn bistandsbudsjettet.

Igjen: Hadde regjeringen fulgt opp Sendingsutvalgets anbefaling om en sortering inn i to kategorier, hadde vi hatt et tydeligere bilde av hva som er hva, og klarere kriterier for om dette bør tas over bistandsbudsjettet eller ei. Det er ingen tvil om at støtten ti Ukraina nå går på bekostning av støtte til de fattigste, og det kan ikke fortsette. Støtten til Ukraina øker (flott!), men støtten til Afrika sør for Sahara går ned (ikke greit!).

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det tradisjonelle utviklingsbudsjettet? 

Nei. Kort og godt. Det har ingen ting med fattigdomsreduksjon gjøre, med mindre man regner norske kommuner inn i målgruppa. Så disse utgiftene hører hjemme under andre budsjettlinjer. Norge skal selvsagt fortsette å ta imot flyktninger, men utgiftene må betraktes som en investering i det norske samfunnet og ikke dekkes av de fattige i Malawi.

8. Og hva med utgifter til Norges internasjonale klima- og skogsatsing? Bør dette tas over UDs bistandsbudsjett eller over andre budsjetter?

Begge deler. Bruk Sendingsutvalgets anbefalinger for å sortere, da ser man hva som hører hjemme hvor!

Har tiltakene dokumentert primæreffekt for fattigdomsbekjempelse, kan det finansierers som fattigdomsreduserende. Hvis primæreffekten er reduserte klimautslipp kan det være et globalt fellesgode - men ikke nødvendigvis. Da bør man finne finansering andre steder.

Det at prosjektene holder til sør for Syden, betyr ikke at kostnaden automatisk skal tas fra bistandsbudsjettet.

9. Noe du vil legge til?

Et ektefølt hjertesukk på tampen: Støtte til eller gjennom sivilt samfunn utgjør omtrent 20 prosent av norsk bistand. Allikevel kan det virke som om 80 prosent av innstramminger, økte krav og kontroller tilfaller nettopp denne kanalen – antakelig fordi det er mye enklere å være streng der, enn mot for eksempel de multilaterale aktørene (som mottar mer enn 50 prosent av all bistand). Krav til god forvaltning og resultatoppfølging skal selvsagt ikke senkes – men god risikostyring av norsk bistand betyr blant annet å bruke kontrollressurser i tråd med vesentlighet. 80 prosent av norsk bistand går gjennom andre kanaler enn sivilt samfunn, så kontrollen og de økte kravene ha en viss proporsjonalitet. De kravene man ikke kan sette til FN-systemet som mottaker kan for eksempel kompenseres med noe mer målrettet kontroll og oppfølging på giversiden.

En generell utfordring i sektoren er at vi har liten oversikt over hva resultatene våre faktisk koster. Det holder ikke. I en verden der behovene langt overgår tilgjengelige midler, må absolutt alle aktører ha et klart bilde av hva som oppnås for de pengene de bruker.

Vi må ha maksimal «bang for the buck» i form av resultater. Det betyr ikke at vi skal prioritere de billigste tiltakene, men vi skal prioritere de beste - de som gir størst og best resultater over tid. Noe annet er direkte uansvarlig.