Dype sår på Afrikas horn

Byen Zalambessa, som ligger rett innenfor den etiopiske grensa, er blitt helt utslettet. Før krigen bodde 12.000 mennesker i byen. Nå står bare kirken igjen og den er ribbet innvendig. Husene er blitt rasert med bulldosere og steinene som utgjorde veggene, er kjørt bort til Asmara (hovedstaden i Eritrea, red.anm.), sier Jarst De Jong, kompanikommandant for den nederlandske FN-styrken som er stasjonert i grensebyen Adigrat.
12. desember i fjor undertegnet Etiopia og Eritrea en fredsavtale. Etiopias statsminister Meles Zenawi og Eritreas president Isaias Afwerki var ikke preget av forsoning da de satt et punktum for krigen, men på grunn av store økonomiske og materielle tap og utenlandsk press ga de etter.

Mindre skuddvekslinger. Det er blitt rapportert om enkelte skuddvekslinger etter signeringen, men dette er blitt unnskyldt med at de eritreiske og etiopiske styrkene bærer «gamle usikre våpen». Det er høyst usikkert hvor mange liv den toårige krigen kostet. Noen mener så mange som 100.000 er drept, men FN-styrken UNMEE (United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea) tror det er en sterk overdrivelse.
- Det er veldig mye propaganda fra begge sider. I byene vi rykket inn i, fant vi svært få drepte. Jeg vil ikke gjette på tall, men jeg tror det ligger langt under 100.000, sier FN-kommandant De Jong.

Deportasjoner. Ifølge FN ble 750.000 mennesker drevet på flukt i løpet av de to år lange kampene.
- Jeg drømmer om å flytte tilbake til Eritrea, det er der jeg føler meg hjemme, men jeg er redd det kan ta lang, sier Tsadkan.
Etter 16 år i Eritrea, fikk hun i fjor sommer beskjed om at hun måtte forlate landet fordi faren er etiopisk. Nå selger Tsadkan smørbrød på McDonald's i Adigrat. Selv om den blodige slagmarkkrigen nå er over, er det fortsatt et iskaldt forhold mellom myndighetene i de to landene. I løpet av krigsårene ble 50.000 eritreere deportert fra Etiopia. Eritrea svarer nå med ukentlige deportasjoner av etiopiere. Ifølge FN blir 800 personer dyttet over grensa hver uke.
Søsteren til Tsadkan som er gift og har fått barn med en eritreer, har fått lov til å bli værende i landet. Tsadkan tror at hun tidligst om to-tre år vil kunne flytte tilbake til søsteren. I mellomtiden må hun belage seg på å selge smørbrød i Adigrat.

Lite bistand. - 25, er svaret når jeg spør den lokale UNICEF-lederen om hvor mange flyktninger som bor i Adigrat. De få hjelpeorganisasjonene som ikke trakk seg ut under krigen, er engstelige for å si noe som kan oppfattes som kritikk av myndighetene.
Over 20.000 flyktninger er tallet FN-kaptein Ron Gatowinas anslår.
- Men det er vanskelig å få ordentlig oversikt, fordi de fleste er innlosjert hos familie og venner, sier Gatowinas.
Han representerer Civic-Military Cooperation (CIMIC) som arbeider med å kartlegge sivilbefolkningens materielle og sosiale behov.
- Det er flere hundretusen miner utplassert ved grensa, og selv om myndighetene nå er i ferd med å gi fra seg detaljerte minekart, vil det ta lang tid før områdene er trygge, sier Gatowinas.

Milepæl. 18. april i år erklærte FN-organisasjonen UNMEE at etiopiske og eritreiske myndigheter etter lange diskusjoner, har godkjent den 25 kilometer lange midlertidige sikkerhetsonen mellom landene. Godkjennelsen har sittet langt innen for begge parter som stadig har skiftet premisser. Etableringen markerer den formelle separasjonen av krigspartene og er en direkte oppfølging av fredsavtalen fra desember i fjor.
I Bistandsaktuelt nr. 10/2000 opplyste politisk rådgiver i Utenriksdepartementet, Håvard Aagesen, at fredsavtalen mellom Eritrea og Etiopia ikke vil føre til en gjenopptakelse av den norske stat-til-stat bistanden til Etiopia som ble frosset i mai i fjor.
- Først dersom fredsavtalen over tid viser seg å gi resultater, kan samarbeidet videreutvikles, sa Aagesen da. Utenriksdepartementet opplyser nå at tross fredsutviklingen de siste månedene, vil ikke bistanden tines.