Kritiserer ny 100-dagersplan: – Langsikt må tenke mer langsiktig

Langsikt har lansert et nytt notat med 20 konkrete anbefalinger til en ny regjering etter høstens valg.

– Målet vårt har vært å se på hvordan norsk bistand kan organiseres bedre og mer effektivt. Vi er i en tid med store globale bistandskutt. Da er det spesielt viktig at vi prioriterer ressursene våre riktig, sier Cindy Robles, seniorrådgiver i Langsikt.

Det viktigste tiltaket er ifølge tankesmien at regjeringen legger fram en stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk, noe som ikke er gjort på åtte år. Nest viktigst er det at regjeringen bestiller en gjennomgang av all norsk bistand innen nyttår, som bør være ferdig før august 2026.

– Det er et utålmodig notat, der ting skal gjøres fort. Langsikt vil for eksempel at regjeringen skal identifisere hvilke tiltak og aktører som gir høyest kostnadseffektivitet i løpet av vel et halvt år, sier Ottar Mæstad, leder for Development Learning Lab og seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI).

Mæstad understreker at notatet inneholder mange gode anbefalinger, men mener flere av tidshorisontene er urealistiske på grunn av store kunnskapshull.

– Vi må ikke overvurdere hvor mye kunnskap som er tilgjengelig. Det er mye vi ikke vet om hva som er kostnadseffektiv bistand, og det er et langt lerret å bleke, sier Mæstad, som er en av Norges fremste innen utviklingsforskning.

Han mener derfor at Langsikt burde tenkt mer langsiktig.

Tiltak uten tydelige mål?

Ti av anbefalingene i notatet er såkalte «må-tiltak», som Langsikt mener en ny regjering må gjennomføre i løpet av de første 100 dagene ved makten. De resterende ti er «bør-tiltak» som Langsikt anbefaler, men som krever mer oppfølging eller kan gjennomføres senere.

Ett ord som går igjen i flere anbefalinger, er «kostnadseffektivitet», som her innebærer å finne de bistandstiltakene som gir best resultat per krone brukt.

Selv om tanken er god, er ikke dette nødvendigvis enkelt, ifølge Mæstad.

– I mange sammenhenger snakkes det om kostnadseffektivitet i bistanden uten å definere hva som er målet. Det gir ingen mening, sier han, og understreker at målene må tydeliggjøres før man kan vurdere hva som er kostnadseffektive virkemidler for å oppnå dem.

Mæstad vil ikke dele bistanden i to

Blant Langsikts anbefalinger er å skjerme og øke Norges fattigdomsrettede bistand. Begrunnelsen er at andre satsinger – som klima – over tid har fått en større del av bistandsfinansieringen, på bekostning av andelen som går til å redusere fattigdom.

Den norske klimasatsingen har også innebåret støtte til utslippskutt i mellominntektsland, noe som har dreid deler av bistanden bort fra verdens fattigste land. Resultatet er at bare 31 prosent av den landspesifikke bistanden gikk til verdens fattigste land i 2024, ifølge Norads bistandsstatistikk.

Mæstad er enig med Langsikt i at den fattigdomsrettede bistanden må skjermes. Samtidig er han uenig i å dele bistandsbudsjettet i to, slik Langsikt også foreslår i notatet.

Langsikts anbefaling om todeling bygger på Sending-utvalgets rapport, som foreslo å dele bistanden i to deler: én til fattigdomsbekjempelse, utvikling og nødhjelp og én til globale fellesgoder, som rene hav og pandemiberedskap.

– At vi er klare og tydelige på hva det primære målet med en innsats er, er en nødvendig forutsetning for at vi kan vurdere om innsatsen er effektiv eller ikke, sa Ole Jacob Sending, som ledet utvalget, da debatten om forslaget deres gikk i Panorama.

Mæstad mener derimot at en todeling ikke vil bidra til å tydeliggjøre målsettingene.

– Mens fattigdomsbekjempelse er et tydelig mål, er «globale fellesgoder» et veldig utydelig mål fordi det finnes mange ulike globale fellesgoder, sier Mæstad.

Han mener at det ikke er en god idé å sette av en fast andel av bistanden til en «så uklar sekkepost som globale fellesgoder, uten å være tydelig på hvilke fellesgoder som inngår». 

– Man bør absolutt klargjøre hvor mye av bistanden – om noe – som skal ha lavere klimagassutslipp, pandemibekjempelse, rene hav og så videre som hovedmål. Men det gjøres ikke ved å slå alt dette sammen i en samlekategori.

– Mulig å skille

– Vi bruker samme definisjon av «globale fellesgoder» som Sending-utvalget, og legger vekt på at bistandsbudsjettet kun bør brukes til globale fellesgoder med høy utviklingsrelevans, svarer Robles på kritikken fra Mæstad.

Global pandemiberedskap gjennom bedre overvåking i utviklingsland er et eksempel på et slikt fellesgode. Det samme er enkelte klimatiltak, ifølge Langsikt-rådgiveren.

– Når det gjelder klima, regner vi utslippsreduksjoner som globale fellesgoder og klimatilpasning som fattigdomsreduserende bistand. Men skillet er ikke alltid helt klart fordi klima ofte kan bidra til begge deler.

– Når det ikke er klart hvilken kategori et tiltak hører hjemme i, taler ikke det imot å operere med en tydelig todeling?

– Jeg mener Sending-utvalget landet på en god inndeling, og det er den vi forholder oss til. Det vil alltid finnes gråsoner, men grovt sett mener vi det er mulig å skille mellom disse to hovedkategoriene, svarer Robles.

– Det er et utålmodig notat

Robles er uenig i at målene burde vært tydeliggjort før man kommer med tiltakene.

– Vi har lagt opp til at det selvfølgelig skal være et handlingsrom for politikerne til å definere hva de mener er viktigst. Hele formålet med dette notatet, og tidligere notater i serien som det er en del av, har dreid seg om organiseringen av norsk bistand for å gjøre den mer effektiv. Skulle vi tenkt mer på målene, ville det gått utover det som var formålet med dette arbeidet. 

– Kjenner du deg igjen i at det er et utålmodig notat?

– Ja, jeg er en utålmodig person. Utålmodige bør vi også være fordi det skjer enorme globale endringer nå som gjør at Norge, som et rikt og generøst giverland, må gå i front og handle.

Robles presiserer samtidig at de ikke forventer at alt er ferdig på 100 dager, men at de forventer at arbeidet er satt i gang. 

– Det handler om å sende bestillinger og starte prosesser. Vi har vurdert at det er realistisk. Vi vet det er ambisiøst, men mener det bør være mulig å sette i gang.

Hun avviser at notatet mangler langsiktig tenkning.

– Vi lanserer en 100-dagersplan fordi vi mener viktige grep må tas tidlig i en regjeringsperiode. Men det betyr ikke at vi ikke tenker langsiktig. Dette notatet legger et grunnlag for videre arbeid. Vi stopper ikke der.