Enda en konflikt på Afrikas Horn

Det er med en følelse av déjà vu jeg igjen skriver om faren for ny konflikt på Afrikas Horn, en region som omfatter Eritrea, Etiopia, Djibouti, Somalia, Somaliland, Sudan og Sør-Sudan; et raskt blikk i arkivet viser at jeg fra 1998 til 2013 har skrevet en håndfull kronikker med mer eller mindre samme overskrift som denne artikkelen har. Hva er årsakene til de vedvarende og gjentagende kriger og konflikter på Afrikas Horn over de siste 50-60 år? Hva er det krisen mellom Eritrea og Djibouti egentlig dreier seg om?

Det siste først: på vårparten i 2008 brøt det ut væpnet konflikt over Ras Dumeira, en liten halvøy som strekker seg ut i Rødehavet på grensen mellom Eritrea og Djibouti. Nøyaktig hvem som har eierskap til området er uklart, da koloniavtalene mellom Italia (som da kontrollerte Eritrea) og Frankrike (som holdt Djibouti) kan tolkes forskjellig (avhengig om man vektlegger avtalen fra 1900 eller 1937). Inntil 2008 var halvøya delt mellom de to landene, men så bygget Eritrea en militærpost på et område Djibouti anså som sitt territorium. For å markere suverenitet sendte derfor Djibouti tropper til halvøya, noe som medførte en militær konfrontasjon. Stridighetene varte bare noen få dager, men med dusinvis drepte og skadde på begge sider.

Qatar trakk ut fredsstyrke

I etterkant av stridighetene begynte Qatar en fredsmeglingsprosess mellom Eritrea og Djibouti, samtidig som de stasjonerte en liten fredsbevarende styrke på ca 400 mann i Ras Dumeira. Qatar greide aldri å få meglet frem en permanent løsning på den territorielle tvisten, selv om deres lille fredsbevarende styrke har forhindret utbrudd av ny krig mellom de to landene – inntil nå. De nye geopolitiske alliansene i Gulfen i løpet av de siste ukene har gjort Ras Dumeira relevant igjen.

Saudi-Arabias nylige innførte blokade og fiendtlighet mot Qatar har tvunget landene på Afrikas Horn til å ta stilling til den skiftende politiske konteksten i Gulfen. Her har både Eritrea og Djibouti alliert seg med Saudi-Arabia mot Qatar, mens for eksempel Etiopia og Somalia har stilt seg nøytrale. Rett i etterkant av dette hjemkalte Qatar sine fredsbevarende styrker fra Ras Dumeira, hvoretter den eritreiske hæren rykket inn og befestet området. Djibouti gikk så umiddelbart ut og anklaget Eritrea for å okkupere djiboutisk territorium. Qatar har ikke oppgitt noen offisiell grunn til uttrekningen, men det er nærliggende å tro at de blant annet ikke lenger ser seg tjent med å investere store ressurser i å bevare freden mellom to land som begge er med i en fiendtlig allianse mot dem selv.

Kan antenne nye kriger

Hva er det så som er så farlig med at to av Afrikas minste land sloss om en bitteliten halvøy i Rødehavet? Den direkte strategiske betydningen av halvøya er viktig i seg selv; de som kontrollerer den har også en posisjon til å kontrollere skipsfarten ut og inn av Rødehavet gjennom Bab el-Mandeb-stredet. Men situasjonen er mye mer alvorlig enn som så. For å forstå kompleksiteten og de mulige konsekvensene av den spente situasjonen mellom Eritrea og Djibouti, kan man best tilnærme seg Afrikas Horn som et sammenvevd «regionalt sikkerhetskompleks». Og dette bringer meg tilbake til åpningsspørsmålet mitt: hvorfor er krigene og konfliktene på Hornet så vedvarende?

Regional sikkerhetskompleks-teori ble utviklet av forskerne Barry Buzan og Ole Wæver for å belyse hvordan statlige sikkerhetsdimensjoner er «klynget» (clustered) sammen i avgrensede geografiske regioner, og vanligvis ikke strekker seg over lengre geografiske distanser. Sikkerhetsdimensjonene for hver stat innenfor disse regionene er i et konstant samspill med hverandre i en intens og skjør maktkamp. Afrikas Horn er dessverre en region som belyser og eksemplifiserer en slik teori, hvor konfliktene og krigene internt, bilateralt, og regionalt har vevd landene og befolkningene sammen i en evigvarende konfliktsyklus, som vi ennå ikke ser utgangen av. For i skyggen av Ras Dumeira er det større og viktigere sikkerhetsmessige utfordringer som nå kan bli re-antent. Etiopia, f.eks., som er 100% avhengig av havnene i Djibouti for sin import/eksport, vil måtte gi sikkerhetsgarantier til Djibouti i tilfelle konflikt med Eritrea. Som kjent har Etiopia selv en uavklart konfliktsituasjon med Eritrea, som lett kan antennes hvis Etiopia blir trukket inn i konflikten på Djiboutis side.

Utenlandske baser

Tilstedeværelsen av utenlandske militærbaser i regionen kompliserer forholdene enda mer. Djibouti har outsourcing av sitt territorium til utenlandske militære som en hovedinntektskilde. Frankrike har hatt en fremmedlegionsbase i landet siden avkolonialiseringen; USA har sin første og hittil eneste permanente militærbase i Afrika i landet; Kina holder på å bygge en større militærbase der; Saudi-Arabia er i forhandlinger om å gjøre det samme; samtidig som den internasjonale anti-piratstyrken i Indiahavet har Djibouti som hovedhavn. I tillegg har De forente arabiske emirater (UAE) rett over grensen til Eritrea i havnebyen Assab bygd en større marine/flybase for å drive militære operasjoner i Jemen. Dette gjør at andre internasjonale aktører kan bli trukket inn i konflikten mellom Eritrea og Djibouti. I 2008 fikk Djibouti aktiv etterretning, logistikk og sanitetsstøtte av Frankrike og overvåkningshjelp av USA mot Eritrea. Dette vil trolig skje igjen hvis en konflikt bryter ut, men hva vil da Kina, UAE, og Saudi gjøre?

De siste ukene utvikling i Gulfen med Saudi-Qatar-krisen som utgangspunkt, har medført at vi ser en mulig sammenkobling av det regionale sikkerhetskomplekset på Hornet med det i Gulfen. Dette medfører enda mer komplekse og sårbare sikkerhetsdimensjoner, og vanskeliggjør mulige forhandlinger, samtidig som utfallet av krisen blir uforutsigbart. Dessverre er det da slik at sikkerhetsanalytikere på Afrikas Horn blir jobbende og skrivende med de samme utfordringene år etter år, noe som forklarer min opplevelse av déjà vu.