I skyggen av Sudankrigen kjemper en fødeavdeling for å overleve

Jordmoren trekker på seg latekshanskene og legger målebåndet over magen til den unge, gravide kvinnen. Målingen viser mer enn forventet for uke 36.

– Kanskje babyen er stor, sier jordmor Nancy Symgambaye.

– Eller at det er for mye fostervann. Eller kanskje hun venter tvillinger?

Alle tre alternativene er risikoscenarier for en hvilken som helst gravid kvinne, og særlig for 26 år gamle Taiba Baraka – hun er sudanesisk flyktning.

Nervøs følger Baraka med fra sengen mens Symgambaye undersøker henne videre. Det er midten av august, og dette er den siste svangerskapskontrollen hun rekker før fødselen. Fødeavdelingen hun har kommet til, er et slitent telt i flyktningleiren Aboutengué i Tsjad. Leiren huser over 50 000 mennesker, de fleste kvinner og barn på flukt fra borgerkrigen i nabolandet Sudan. Lette, blomstrede tøystykker henger som romdelere mellom feltsengene.

Tsjad – et tynt befolket sentralafrikansk land med ørken og savanne – har verdens nest høyeste mødredødelighet og er et av de fattigste landene på kloden. Likevel har landet tatt imot nærmere 900 000 mennesker på flukt fra en enorm humanitær katastrofe i Sudan, der hungersnød, kolera og ufattelige traumer er blant konsekvensene av over to år med brutal borgerkrig.

Helsearbeidere som Symgambaye har inntil nylig klart å gi et minimum av helsehjelp, delvis finansiert av amerikanske bistandsmidler. Men da Trump-administrasjonen kuttet all amerikansk utenlandshjelp tidligere i år, begynte stillingene å forsvinne.

I flere tiår har amerikanske myndigheter omtalt bistand som et virkemiddel for både å redde liv og styrke USAs posisjon ute i verden. Trump-administrasjonen har brutt med dette synet, trukket tilbake midler og stemplet bistand som sløsing og svindel styrt av «radikale galninger».

Kuttene kom så brått og uklart at organisasjoner ikke rakk å tilpasse seg. Nå står liv på spill – og flere mennesker dør, ifølge eksperter. Konsekvensene er tydeligst på steder som fødeavdelingen i Aboutengué, der USA tidligere var den desidert største støttespilleren.

To av åtte jordmødre i Aboutengué mistet jobben i februar, rett etter at Trump signerte presidentordren som stanset all utenlandshjelp. Ytterligere tre blir sagt opp i desember, ifølge en høytstående representant for International Rescue Committee – organisasjonen som betaler de beskjedne lønningene deres med amerikanske midler.

Da er det bare tre jordmødre igjen på avdelingen – til å ta imot kvinner som har vært utsatt for grusom seksuell vold. Mange av de titusenvis av gravide som flykter til Tsjad, er ikke gravide av egen vilje, men voldtektsofre i det FN har kalt «en krig mot kvinner» i Sudan.

Seksuell vold er så utbredt i Darfur – regionen i Vest-Sudan der de fleste flyktningene kommer fra – at mange beskriver den som uunngåelig. Kvinner angripes i hjemmene sine, på jordene og mens de er på flukt. Den internasjonale straffedomstolen har slått fast at voldtekt brukes som et våpen i krigen.

– Og flere kvinner blir gravide enn noen gang før, forteller IRCs overlege i området, Dr. Raick Bell. 

Han peker på at Trump-administrasjonens kutt i støtte til familieplanlegging har ødelagt forsyningskjedene for prevensjon.

– Vi vil se mange svangerskap der kvinnene ikke har fått tid til å hente seg inn mellom fødslene, sier legen fra et hjørne av fødeavdelingen.

Ved siden av jobber Symgambaye og kollegene hennes for å ta unna køen av kvinner som sitter og venter på plastmatter i den glovarme teltinngangen.

Lederen for fødeavdelingen, Evelyne Ndjepa, halter forbi på en bandasjert ankel etter at taket over huset hennes ble ødelagt i en storm dagen før. Å ta fri er ikke et alternativ –  bemanningen er allerede for knapp. Hun spør en av kvinnene i køen om hun har hatt uteblitte menstruasjoner og sender henne videre til graviditetstest.

– Før var vi alltid to jordmødre på nattevakt når pågangen var stor, forteller Ndjepa.

– Nå må én jordmor håndtere alt alene. Vi klarer det ikke.

Hun ser bekymret på månedens håndskrevne vaktplan, festet til den slappe teltpresenningen.

Inn døren kommer en ny gravid kvinne. Hun støttes av tenåringsdatteren sin – før hun segner om. Nafissa Adam (38) har nesten ikke spist på en uke; hun har gitt all maten til barna. Tre personer må holde henne oppe på vekten før hun bæres til en seng. Adam gråter stille mens en sykepleier starter intravenøs behandling. Som de fleste i leiren mistet hun alt på flukten fra Sudan.

Borgerkrigen mellom Sudans regjeringshær og paramilitære Rapid Support Forces (RSF) har herjet et av Afrikas største land siden 2023. Utenlandske aktører har blandet seg inn. En granskning fra The New York Times avslørte at De forente arabiske emirater brukte et feltsykehus i Tsjad som dekke for våpensmugling til RSF – noe emiratene har avvist.

Som mange andre flyktningleirer i Øst-Tsjad, er Aboutengué vanskelig å nå. Flyktninger må reise på humpete veier omgitt av kuflokker og kameler. Store deler av året er leiren et uttørket, skyggefritt landskap der bare det å overleve er en bragd i seg selv. Når regntiden kommer i august, forvandles støvet til gjørme – og leiren til en sump.

Mange familier hadde trygge og gode liv før krigen tok alt. De ønsker desperat å forsørge seg selv igjen, eller i det minste å supplere de magre FN-rasjonene. Men små inntektsmuligheter, som støtte til småbedrifter, forsvant straks kuttene ble kjent.

Taiba Baraka, den unge gravide kvinnen, trekker den oransje klesdrakten over hodet og den svulmende magen. Ved siden av henne ligger datteren og sover i den fineste kjolen sin. Hun er Barakas andre barn. Det første døde dagen etter fødselen for fem år siden.

Den samme lille jenta lå ved siden av henne i mai 2023, da Baraka lagde frokost i hjembyen Misterei i Darfur. Fem RSF-soldater stormet inn, satte fyr på huset og jaget familien ut. Hun grep datteren og løp. De klarte å komme seg til Tsjad – uten eiendeler. Nå bor Baraka med slektninger som også har flyktet.

På fødeavdelingen setter hun seg på en plaststol foran Symgambayes pult. Hun forstår ikke hva jordmoren sier – de snakker ulike arabiske dialekter. Avdelingens tolk, en sudanesisk flyktning som jobber som assistent for jordmødrene, løper rundt og prøver å oversette flere samtaler på én gang.

Symgambaye forteller Baraka at fødselen ser ut til å bli komplisert, og ber henne innstendig om å komme tilbake så snart riene starter.

– Hvis du blir hjemme er det ingen som kan hjelpe deg. Vær så snill og kom hit for å føde.

En viktig del av jordmødrenes arbeid er å overbevise kvinner om å komme til klinikken. Mange gravide i leiren velger å føde hjemme – med stor risiko for både mor og barn. Men når bemanningen kuttes, forsvinner også den oppsøkende virksomheten.

Baraka reiser seg tungt fra stolen og går gjennom det travle klinikkteltet mot det sovende barnet sitt. Hun nikker til tanten som fulgte henne til klinikken og synker ned ved siden av datteren.

Baraka skulle ønske hun hadde rukket å ta med smarttelefonen sin og sparepengene på 90 dollar da hun flyktet.

– Jeg ønsker meg mye, sier hun.

– Men jeg kan ikke dra tilbake.

Forsiktig stryker hun datterens bein og vekker henne. De må tilbake til skuret sitt før regnet kommer.

Denne artikkelen ble først publisert i The New York Times. © 2025 The New York Times. Gjengitt med tillatelse. Alle rettigheter forbeholdt.