Da alle verdens ledere endelig snakket om psykisk helse

Ida Oleanna Hagen Ida Oleanna Hagen

Generalsekretær i FORUT

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er i hvert fall én gledelig nyhet på Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober: Nå har nesten alle verdens ledere sagt, fra FNs talerstol, at de støtter en ny politisk erklæring som setter psykisk helse – og særlig barn og unges behov – tydelig på agendaen.

Det skjedde under FNs fjerde høynivåmøte om ikke-smittsomme sykdommer og psykisk helse 25. september.

Det endelige forslaget til erklæringen er tydelig: Innen 2030 skal 150 millioner flere mennesker ha tilgang til psykisk helsehjelp. I dette ligger et løfte om å styrke livskvaliteten og fremtiden til millioner av barn og unge verden over.

Erklæringen kunne markert et historisk gjennombrudd om alle land hadde sluttet seg til den. Men på oppløpssiden sa USA nei. Dermed ble den ikke vedtatt, men sendt tilbake til ny behandling.

Ingen helse uten psykisk helse

To dager før selve høynivåmøtet satt jeg i en sal i New York, blant annet sammen med Verdens helseorganisasjon (WHO) sin direktør, Tedros Ghebreyesus, og lyttet til Ukrainas førstedame Olena Zelenska.

«Skal vi som befolkning overleve denne krigen, må vi ta vare på både vår psykiske og fysiske helse», sa Zelenska.

Hun, i likhet med en rekke andre globale ledere og helseministre som var til stede, ønsket velkommen at psykiske lidelser endelig settes på den globale agendaen – ti år etter at WHOs direktør uttalte for første gang: «Ingen helse uten mental helse».

Problemet

Vi har visst det lenge, at de ikke-smittsomme sykdommene tar flest liv i verden.

74 prosent av alle dødsfall globalt skyldes denne kategorien sykdommer, som inkluderer psykiske lidelser, kreft, diabetes, hjerte- og karsykdommer og kroniske lungesykdommer.

Selv om psykisk uhelse er en vesentlig del av denne globale sykdomsbyrden, har den fått langt mindre oppmerksomhet enn fysisk helse.

Det er dessuten en klar sammenheng mellom psykisk helse og sosiale forhold som fattigdom, utdanning, arbeid og bolig. Økende sosial ulikhet forverrer psykisk helse og øker risikoen for andre ikke-smittsomme sykdommer.

Tiltakene

I den politiske erklæringen om forebygging og kontroll av ikke-smittsomme sykdommer og arbeid for psykisk helse fra høynivåmøtet, tar verdens ledere til orde for noen viktige mål for at flere skal få psykisk helsehjelp:

• Integrering av psykisk helse i primærhelsetjenesten
• Forebygging av selvmord, særlig blant unge
• Bekjempelse av stigma og sosial ekskludering
• Beskyttelse mot digitalt stress og skadelig innhold
• Økt finansiering og redusert egenbetaling
• Involvering av personer med egenerfaring i utforming av tjenester

Lista kunne vært mye lengre, men den peker på noe viktig: Dette er en jobb for alle, ikke bare for psykiatere og psykologer.

Det handler om kunnskap. Det handler om hvordan vi møter oss selv og andre. Det handler om å bygge god folkehelsepolitikk som er tilgjengelig for flest mulig i hvert enkelt land. Det er viktig for oss i Norge, men det er også viktig for norsk utviklingspolitikk. Vi må styrke vår psykiske beredskap.

Ja til psykisk beredskap

Verdensdagen for psykisk helse handler i år nettopp om hvor viktig det er å styrke vår psykiske beredskap – altså evnen til å stå støtt når livet blir uforutsigbart. 

Uro, kriser og raske samfunnsendringer skaper belastninger som setter både enkeltmennesker og fellesskap på prøve. I Norge snakker vi om behovet for åpne samtaler om psykisk helse på skolen, et arbeidsliv som ser hele mennesket, og tilgang til hjelp når vi trenger det. Vi blir stadig flinkere til å snakke om psykisk helse. 

Men for millioner av barn og unge som vokser opp i lavinntektsland eller i krig og konflikt, er kriser en del av hverdagen. 

Ukrainas førstedame la vekt på nettopp dette: Vi vet at krigen skader vår psykiske helse, derfor må vi ha en beredskap på hvordan vi skal møte dette som samfunn, både under og etter krigen.

Alle lederne – unntatt én

25. september gikk én etter én av verdens ledere på talerstolen for å anerkjenne nettopp dette: Det blir ikke god helse for alle uten god psykisk helse.

Vår egen utviklingsminister, Åsmund Aukrust, sa i talen sin at det er fullt mulig å forebygge ikke-smittsomme sykdommer og psykiske lidelser gjennom politikk, lovgivning og regulering.

Han la videre vekt på å styrke vår innsats for psykisk helse, særlig for barn og unge, og trakk fram sivilsamfunnets viktige rolle i arbeidet med å forme en inkluderende og effektiv folkehelsepolitikk.

Aukrust brukte også av sin tilmålte taletid til å oppfordre alle til å støtte erklæringen, selv om den i løpet av sommeren hadde blitt kraftig vannet ut på tiltakssiden, noe Norge på en forbilledlig måte ga tydelig uttrykk for.

Utviklingsministeren la ikke skjul på skuffelsen sin over at blant annet forslagene om å skattlegge skadelig mat og drikke ble tonet ned etter tøffe forhandlinger. Samme uke kom det fram at blant annet alkoholindustrien hadde utsatt både land og Verdens helseorganisasjon for kraftig press.

Det lå likevel an til å bli en dag som kunne gitt oss alle et felles mål og et startpunkt for videre arbeid. Helt til USAs helseminister Robert F. Kennedy Jr. gikk på talerstolen.

Han avviste den foreslåtte politiske erklæringen med begrunnelsen at den «overskrider FNs mandat og ignorerer de mest presserende helseproblemene». Han nevnte ikke psykisk helse spesielt, men mente erklæringen inneholdt språk om «destruktiv kjønnsideologi» og påstander om rett til abort, noe han mente USA ikke kunne støtte.

Det faktum at erklæringen ikke inneholdt slike referanser til abort, men kun til at ikke-smittsomme sykdommer som kreftscreening, må innlemmes i seksuell og reproduktiv helse, underbygger inntrykket av at USAs avvisning er mer prinsipiell enn substansiell.

Vil resten av verden?

Alle andre land ønsket å slutte seg til erklæringen, men uten konsensus ble den ikke vedtatt på høynivåmøtet. Nå ligger den til ny behandling for generalforsamlingen en gang i november.

Så vil man jo med rette kunne hevde at det ikke hjelper å støtte en slik erklæring hvis man som ansvarlig myndighet ikke fører en politikk for egen befolkning eller mot andre stater i samsvar med dette.

Det endrer uansett ikke to viktige poeng:

• Psykisk helse har for første gang vært på alle lands lepper. Samtidig.
• Alle land som støttet erklæringen, har fått mandat. Og vår egen regjering, ved utviklingsministeren, har en unik mulighet til å kunne ta en lederrolle for global psykisk helse, slik vi tidligere har gjort det på for eksempel vaksiner.

For å avslutte med ordene Aukrust selv avsluttet sin tale med: «Det er vårt ansvar å omsette ord til handling.»