Finnes det en vei tilbake for Utenriksdepartementet?

Tor E. Gjerde Tor E. Gjerde Tor E. Gjerde Tidligere UD- og Norad-ansatt, skriver nå uavhengig

Tidligere UD- og Norad-ansatt, skriver nå uavhengig

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

«Det er noen ganger nødvendig å si ifra om det selvfølgelige», skrev den danske forfatteren Hans Scherfig.

Nå er tiden kommet for Utenriksdepartementet.

Det er nemlig synd på UD, og på dem som jobber der. Etatens tidligere gode navn, rykte og prestisje ser ut til å ha falt som en stein i løpet av få måneder.

Epstein-avsløringene har rammet særlig denne etaten hardt, og dratt statsråder og statssekretærer fra to av våre klassiske styringspartier med seg i dragsuget, i tillegg til embetsverket.

Sakene er så alvorlige at Stortinget har grepet inn på øverste nivå. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har sett seg nødt til å oppnevne en uavhengig kommisjon for å granske dem.

Noe lignende kan knapt sies å ha skjedd i vår nyere historie. I avis- og tv-redaksjoner jobbes det på høygir for å avdekke ymse sider av det. Hadde noen spådd dette for et år siden, ville vedkommende blitt ledd ut.

Selvsagt er dette et ensidig bilde. UD teller flere tusen medarbeidere, med et svært så bredspektret arbeidsområde. Det er ingen grunn til å tvile på at flesteparten av dem er dyktige og hardtarbeidende.

Det tragiske er altså at det i det hele tatt er nødvendig å minne om det.

UDs pressetjeneste har en krevende jobb med å svare ut kritiske spørsmål fra journalister nå. Likevel kan de gjøre lite annet enn å gjenta standardformuleringer om at departementet er opptatt av å avdekke alle forhold, å sikre full åpenhet – og at man må vente på granskingskommisjonens rapport.

Problemet er at denne øvelsen vil ta tid. Kommisjonens mandat skal først defineres, og dens medlemmer skal oppnevnes. Så skal det etableres en framdriftsplan, som ventelig vil innebære at det skal foretas delstudier. Vi får se når bildet blir klarere, men det er en viss risiko for at saken skyves ut i tåka. Samtidig har saken hastepreg.

Er det ikke noe som kan gjøres i mellomtida?

De «forsvunnede» dokumentene

Et framtredende element i sakene som nå kommer opp, er de berømte dokumentene fra Oslo-prosessen som historikere har avdekket er forsvunnet, og statsrådenes ansvar i så måte.

At dette er en skandale, og at statsrådene har det overordnede ansvaret i kraft av å være nettopp det, er udiskutabelt.

Men er det ikke også rimelig å rette kritikk mot den delen av embetsverket som har hatt ansvaret?

Arkiv og dokumentasjon er en selvsagt del av et departements ansvar, og ethvert departement har systemer for slikt.

Hvordan kunne UD svikte på et så avgjørende punkt denne gangen?

Et uklart skille i maktens korridorer

Dette er i tillegg til å være politikk, også administrasjon og bokholderi.

I påvente av kommisjonsrapporten, ville det ikke være rimelig at embetsverket selv forklarer hvordan ansvaret kunne glippe i Epstein-saken og tilknyttede områder?

Spørsmålet berører et sentralt tema i statsvitenskap og -styring, nemlig forholdet mellom administrativt og politisk nivå i forvaltningen.

For å sikre ryddighet på området, er det nødvendig med høy grad av bevissthet om dette, og om hvordan denne bevisstheten har vært forvaltet. Presse og medier har vært opptatt av slike forhold.

Har man kjørt opplæring i form av kurs? Har det vært tema på strategisk nivå i departementet? Finnes det noen dokumentasjon på det? Kan noen la seg intervjue om dette, som oppfattes som samrøre.

At en slik idé kan ha en grobunn, skyldes det enkle faktum at offentligheten kjenner mange eksempler på at intern kritikk, om enn aldri så konstruktiv, ikke alltid lønner seg.

Igjen kan man minne om Scherfigs ord om behovet for påminnelser. Harmoni (og overflatisk enighet) trumfer mye. Forfremmelser og lønnsforhøyelser er som regel forlokkende.

Jeg har ingen forutsetninger for å være sikker på at et samrøre, som påstått i pressen, faktisk har forekommet, enn si vært typisk. Men spørsmålet er altså stilt, og kaller på svar.

Det handler om å berge UDs rykte, og om å gjenreise tilliten til institusjonen i befolkningen.