Epstein-saken gir oss en dårligere utenrikstjeneste

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Erik Solheim Erik Solheim

Tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute

Gjennom hele middelalderen var det som i dag utgjør Rådhusplassen i Paris, senteret for byens beste underholdning. Folk kom ikke for å lytte til musikk, spille ball eller drikke øl. De møtte opp for å glede seg over at deres landsmenn ble utsatt for en langsom og grusom død. Henrettelser var folkeforlystelse.

I det gamle Kina var «døden gjennom tusen kutt» en kjent form for straff. Folk møtte opp i stort antall for å more seg – helt til tidlig 1900-tall.

Det mest interessante er ikke bødlenes oppfinnsomhet, men at folk flest elsket det. 

Kan det være at vi dypt nede i vårt innerste finner glede i andres ulykke? Fordi det får oss til å virke så store og gode selv?

Epsteins blodtåke

De siste månedene har Norge vært i Jeffrey Epsteins blodtåke. Epsteins forbrytelser er reelle og grusomme. Men det er på tide at flere holder opp et speil og spør hva de selv ville gjort om de hadde truffet Epstein for ti år siden, og at færre kaster stein. 

Kan vi i moderne tid vise litt større medmenneskelighet enn middelalderens torturturister?

Det er også grunn til å spørre om våre politiske ledere har mistet overblikket og latt seg drive inn i prosesser som vil gjøre vårt politiske system dårligere – ikke bedre.

Bare for å klargjøre mitt ståsted: Jeg kjenner alle de framtredende nordmennene som har vært knyttet til Epstein, selv om ingen er nære venner. Jeg har også deltatt i mange fredsprosesser som norsk diplomat og politiker. Og jeg er ivrig tilhenger av en mer omfattende norsk fredsinnsats.

Selv er jeg ikke nevnt i Epstein-filene. Her har jeg antakelig hatt flaks. For hadde han kontaktet meg i 2012 eller 2013 hadde jeg nesten sikkert sagt ja til et møte. 

Et enormt antall innflytelsesrike amerikanere hadde kontakt med ham – inkludert minst to presidenter, verdens største filantrop Bill Gates og en serie andre respekterte mennesker. Epstein var ikke sentral i mediebildet den gangen, selv om det i ettertid er mulig å finne negativ omtale.

Det er ikke lett å forstå gjennom mediedekningen, men du må faktisk lete med lys og lykte for å finne de amerikanerne som aktivt og tydelig brøt med Epstein. 

Vi får bare være stolte over at 100 prosent av norske journalister kan slå seg på brystet, og si at de ikke ville reagert som de 95 prosent av respekterte amerikanere som holdt kontakt med Epstein hvis de møtte ham. Det føles godt å vite at våre mediefolk holder en moralsk standard mange hakk over gode amerikanere. 

Hva bør kritiseres?

Ikke noe av dette tilsier at vi ikke skal vurdere Epsteins forbrytelser eller kjente nordmenns handlemåte. Det må bare være tydeligere klarhet i hva som er kritikkverdig. 

Det fryktelige er Epsteins forbrytelser. Pedofili og overgrep mot mindreårige er utilgivelig, og å utsette unge kvinner for sexpress er avskyelig. Korrupsjon er fullstendig uakseptabelt. Nordmenn i ansvarlige posisjoner i Norge eller i FN kan ikke ta imot gaver og frynsegoder uten å være helt åpne om dette overfor arbeidsgiver og offentligheten. 

Sist og ikke minst. Det er dumt og galt å lyve. Har du spist middag hjemme hos Epstein, si det. Ikke si at du ikke har møtt ham. Har du vært på en av Epsteins øyer – forklar hvorfor, ikke skyt på media for at de spør.

Norge har en nøysomhetskultur som vi skal ta vare på. Da jeg var statsråd og FN-leder, kunne vi ikke motta gaver på over 500 kroner uten å rapportere det, og betale skatt. 

Kona mi dro en gang Oslo rundt for å finne verdien av et moteriktig slips jeg hadde fått av den franske miljøvernministeren. Jeg oppga det og betalte 500 kroner i skatt for å beholde det. Jeg sier ikke dette for å skryte, men fordi det er en kultur delt av folk fra FrP til SV og Rødt. 

Granskning 

Som følge av Epstein-saken, er det nå vedtatt å starte en omfattende granskning av Utenriksdepartementet. Mandatet virker mer enn uklart. Det skal gås langt tilbake i tid.

Resultatet av en granskning blir fort et departement med enda flere regler og et ugjennomtrengelig byråkrati. En norsk forvaltning som allerede er livredd for å gjøre feil, vil bli enda reddere. Det siste vi trenger er mer byråkrati. Det vi trenger framfor alt er initiativ, mot og gjennomføringsevne.

Da Jonas Gahr Støre var utenriksminister, ble han fanget av den såkalte Tschudi-saken. Jeg så den gang hvordan embetsverket ble lammet i flere måneder, selv om det var en ikke-sak. Jonas hadde gitt penger til et prosjekt som hadde 100 prosent oppslutning i Stortinget, som var ledet av en person fra FrP og hvor Jonas åpenbart ikke var inhabil. Men fordi det kunne hevdes at han var inhabil dominerte saken departementet. Alle ble mye mer redde for å gjøre feil.

Vi lever i en tid hvor vi trenger mer, ikke mindre, utradisjonelt diplomati.

Mer utradisjonelt diplomati 

La oss anta at Norge ønsker å påvirke verdens mektigste land, USA. 

Tradisjonelt diplomati innebærer at folk fra vår ambassade i Washington ber om en samtale i Utenriksdepartementet. Per i dag betyr det med 100 prosent sikkerhet at informasjon fra det møtet aldri når fram til dem som bestemmer. Enda verre – de norske diplomatene vil ikke få vite noe av interesse fordi embetsverket i USA ikke har tilgang til Trump og hans indre krets. 

Tradisjonelt diplomati vil tilfredsstille alle kritikerne her hjemme. En granskning vil sikkert sette to tjukke streker under dette som riktig svar. Eneste problem er at det vil være totalt verdiløst.

Om en nordmann derimot kunne «wine and dine» med Jared Kushner, Steve Witkoff eller Trumps barn og familie – wow, det ville vært verdifullt. Selvsagt må det rapporteres til arbeidsgiver og ikke innebære ulovlige gaver. Men den som får det til, bør få raskt opprykk i departementet.

Flytt blikket til verdens andre supermakt – Kina. Ingen utlending har noen gang klart å trenge inn i den innerste krets i den kinesiske ledelsen. Medlemmene av den stående komiteen i Kinas kommunistparti (KKP) spiser simpelthen aldri lunsj eller middag under fire øyne med utlendinger. Den amerikanske etterretningstjenesten (CIA), russisk etterretning, media og sivilt samfunn – alle har prøvd, ingen har lyktes. 

Skulle Norge ha noen med ekstraordinære, udiplomatiske kontakter i Beijing – for Guds skyld, støtt dem og ikke gjør dem redde for å trå feil. Bare sånn kan vi forstå mer av Kina enn det vi kan lese i avisene.

Mer fredsdiplomati 

Fredsdiplomati har mange sider – mekling, forebygging av krig, økonomisk utvikling, hemmelige kanaler og innsats fra sivile aktører. Felles for dem alle, er at vi trenger mer av dem, ikke mindre. 

Felles for dem er også at det alltid er en risiko for å mislykkes. Enda verre – mekling i kriger feiler oftere enn det lykkes. Det betyr bare at vi må stå opp enda tidligere om morgenen og prøve hardere.

Norge var i tida 1995 til 2015 en fredspolitisk stormakt. «Dere bokser over deres vektklasse», sa amerikanerne ofte til oss. Dette er en innsats Norge bør være stolt av. Den ledet til varig fred i flere land, til viktige gjennombrudd i andre og selv der krigens krefter vant overtaket, reddet Norge mange liv.

Verden blir ikke nødvendigvis et dårligere sted om andre tar over Norges fredsrolle. Bitte lille Qatar er nå kanskje verdens viktigste land for fredsdiplomati. Oman er sentral i Iran-krigen. Tyrkia har vært viktig i Ukraina og Kina i Myanmar. Trump har også meklet fred, innimellom krigene sine. 

Men uansett aktør – Iran, Gaza, Ukraina, Sudan, Myanmar eller Kongo – skriker verden etter mer fredsdiplomati. En granskning med et uklart mandat vil lett føre til at Norge kan bidra mindre.

Steve Coll skriver i «The Achilles Trap», den ultimate boka om årsakene til USAs angrep på Irak, at den store feilen var at USA og Irak ikke hadde tett kontakt. Begge land misforsto det andre landet totalt. Mer fredsdiplomati kunne hindret en helt unødig og ekstremt blodig krig. Hundretusener som nå er døde kunne ha levd et langt og godt liv.

Selv den minste krig er mye mer kostbar enn ti år med fredsdiplomati.