Er det håp for Etiopia?

Addis Abeba er på bare noen år blitt som andre afrikanske hovedsteder, nesten til forveksling lik; skinnende big business i glass og stål, hvitmalte supermarkeder, kostbare biler i endeløs kork. Og rundt alt dette, en tett underskog av slum, fattigdom, vold og kriminalitet.
Men Addis Abeba har samtidig noe som andre afrikanske hovedsteder ikke har. Byen er sentrum i den eldste uavhengige staten på hele det afrikanske kontinent, en stat med to tusen år gammel historie, en stat som aldri, aldri lot seg kolonisere, og som dermed unngikk den mentale forkrøplingen som så lett rammer en koloni.
Addis Abeba, en stolt hovedstad; Addis Abeba, en loslitt afrikansk storby; inngangsporten til et av verdens tre fattigste land, med kronisk sult og regelmessige sultkatastrofer hvert tiår. Jeg dekket sultkatastrofen her i 1994, da Verdensbanken nektet Etiopia lån så lenge subsidiene på kunstgjødsel ble opprettholdt; subsidier var sosialisme etter bankens mening, og skepsisen til sosialistiske løsninger var enorm.
Det ferske etiopiske frigjøringsregimet bøyde av og fjernet subsidiene, med massiv sult som resultat - småbønder hadde ikke lenger råd til kunstgjødsel, og satt tilbake med avlinger så små at de ikke klarte å overleve på dem.
Jeg husker sultkatastrofen her i 1984, da Bob Geldof samlet hele den vestlige verden i Band Aid og folk sang «we are the world» med hendene løftet og trodde på en bedre framtid. Og jeg husker sultkatastrofen i 1974, da keiser Haile Selassie fornektet at hundretusener døde av sult og spurte «hva er det denne kvinnen vil oss» da Oriana Fallaci viste ham bilder av sultofrene.
Jeg er tilbake for å dekke den nye sultkatastrofen, enda en, og jeg spør meg selv hva forklaringen er denne gangen, for sultkatastrofer har alltid en forklaring. Langvarig tørke, ja, men på det afrikanske kontinent er tørken syklisk, den kommer og går med årvisse mellomrom, og afrikanere har lært seg å leve med den - eller dø.

Den biologiske faktor. - Det er muslimene som er forklaringen, hvisker en kristen prest til meg i Axum. - Vi kaller det den biologiske faktor. Vi kristne har én kone. Det blir det så og så mange barn av. Muslimer har tre koner. Det blir det tre ganger så mange barn av.
Det er noe i det han sier, selv om internasjonale demografer neppe vil underskrive på at det er muslimene som har hovedskylden i dette, i hovedsak, kristne landet. Etiopias befolkning er mer enn fordoblet på bare 20 år - fra 31 millioner i 1983 til 70,7 millioner i 2003. Med et slikt tempo i befolkningsveksten går det mot en eksponentialkurve - hvis hvert nytt årskull reproduserer seg fem og åtte og ti ganger vil tilveksten i folketallet hvert år bli enorm bare på grunn av årskullets størrelse.
Er det dét som er forklaringen? Har etioperne tillatt seg å bli for mange? Malthus hevdet for snart 200 år siden at mennesket med regelmessige mellomrom vil nå sin egen utbredelsesgrense. Han hadde historien på sin side; både det sumeriske og det babylonske rike gikk til grunne etter å ha forvandlet markene sine til halvørkener.

Bibelsk landbruk. Jeg reiser nordover fra Axum og studerer landsbygda; tørr halvørken og forstemmende fattigdom. Ingen traktorer, ingen landbruksmaskiner, ingen mekaniske redskaper. Her drives landbruket slik det har vært drevet siden bibelsk tid. Men presset på naturen har økt kolossalt, for hvert år er det flere og flere mennesker som hugger trær til brensel, flere og flere dyr som beiter bakken helt ned. I dette området er livet marginalt; timer å gå for å hente ved, timer å gå for å hente vann. En skogvokter viser meg to grønne lunger - forsøksområder med norsk bistand der planter og trær er kommet tilbake, tett, tett, tett.
- Vi vil vise folk at det er mulig, at vi kan få trær og planter tilbake hvis vi bare lar dem få være i fred, sier han.
- Men det må vakter til. Det er klart det er fristende å forsyne seg av disse grønne kollene i stedet for å gå i timevis hver dag for å finne hogst og beite.

Én familie brøt opp. Jeg reiser videre til et område med nesten 20.000 internt fordrevne og en helt spesiell historie: De er fra samme distrikt, historien startet med at én familie brøt opp og dro, vekk fra tørken, vekk fra sulten, ut for å se etter et sted de kunne overleve. Etter en stund begynte det å gå rykter om at familien hadde funnet et fruktbart, ubebodd område. Det fikk hele distriktet til å bryte opp og følge etter, 35.000 i alt. Det viste seg at det ubebodde området familien hadde funnet var en nasjonalpark; da det kom 35.000 mennesker til våknet myndighetene. De tvang halvparten tilbake dit de kom fra, halvparten inn i et område - uten vann. Der fikk de bygge hytter av kvister og vente på tankvognene med drikkevann, når de enn måtte komme.
- Vi vil helst ikke bli sett i denne leiren, sier en hjelpearbeider fra en større internasjonal organisasjon. - Det kunne fort bli tatt til inntekt for myndighetenes bosettingspolitikk. Men vi kan ikke sitte og se på at de dør heller.
Slik fortsetter tankvognene med vann å trille inn i leiren, dag ut og dag inn.

Rå makt og landbrukspolitikk. Mellom 80 og 85 prosent av alle etiopere er bønder og deres familier. Det er et hardt prøvet flertall. Under valgene både i 2000 og 2001 ble norske valgobservatører fortalt at myndighetene - som med grunnloven i hånd hevder å eie all jord - bruker tildeling av jord som politisk pressmiddel: Den som stemmer på dem får jord, den som stemmer på andre får ikke.
Snaue tre år senere har kritikken mot etiopiske myndigheter og landbrukspolitikken deres økt voldsomt. Historier som denne er vanlige: En landbruksrådgiver fra staten overtaler eller presser en bonde til å kjøpe kunstgjødsel på kreditt. Pengene skal betales etter innhøsting. Men hva om regnet svikter og det ikke blir noen avling? Kreditten skal likevel betales. Klarer ikke bonden å betale etter innhøsting må han i fengsel. Der sitter han til slektningene hans greier å få tak i penger og løse ham ut. Som myndighetene sier: - Vi må sørge for at bønder forstår at lån må betales.
Men hva om regnet kommer og det blir avling? Da er historier som denne vanlige: Myndighetene tvinger bøndene til å selge hele eller så mye av avlingene sine at de kan betale kreditten men ikke har nok å leve av. Dermed blir utfallet det samme for mange - de slipper opp for mat lenge før en ny avling kan ventes. Slik hevdes det at etiopiske myndigheter forsterker sultkatastrofene. For så å be vestlige land komme dem til unnsetning.
Selv hevder etiopiske myndigheter at landbrukspolitikken deres undergraves av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og USAID. - De vil ikke gi oss lån til å bygge lagerhaller for mat, veier og annen infrastruktur som kunne gjøre oss selvforsynte, sier de facto miljøvernminister Tewolde Egziabner til BBC. - Det er hevet over tvil at vi kunne vært selvforsynte, mange ganger høster vi større avlinger enn vi trenger. Men folk har ikke penger til å kjøpe, og bøndene har ikke midler til å lagre. Lån til statlig infrastruktur og statlige lagre kunne endret dette. Men Verdensbanken, IMF og USAID insisterer på at det er den private sektor og den private sektor alene som skal ha hånd om all matforsyning i landet.
- Det blir først slutt på etiopiske matvarekriser den dagen Verdensbanken, IMF og USAID gir oss de lånene vi har bedt om, sier Tewolde Egziabher.
Har han rett? Eller har vi hørt det samme fra afrikanske land før - land som hevder det er mulig å låne seg ut av fattigdom?

Udemokratisk. Jeg dekket Addis Abebas og Mengistu-regimets fall i 1991, jeg husker forventningene da frigjøringssoldatene fra Tigray og resten av folkefronten rykket inn i hovedstaden - årene med en keiserlig despot var over, årene med en sosialistisk despot var over, endelig skulle det etiopiske folk få bestemme over seg selv.
Dit er det et godt stykke igjen. Amnesty International har slått alarm: Etiopias regime står for massedrap på demonstranter, vilkårlig fengsling, tortur, utenomrettslige henrettelser, presseforfølgelse og politisk forfølgelse. Flere tusen mennesker sitter fengslet uten lov og dom, mange av dem får ikke ha kontakt med omverdenen, det fryktede ordet «forsvunnet» dukker stadig opp - et uhyggelig gufs fra totalitære regimer verden over.

Fra kaffe til khat. Jeg reiser tilbake til Axum og får med meg et program på BBC, fra et etiopisk distrikt like ved grensen mot Somalia; jeg kjenner igjen innhøstingssangen, hundrevis av år gammel, høye, lyse kvinnestemmer som punkterer koret av mørke mannsstemmer mens de går mellom kaffebuskene og høster.
Men disse menneskene høster ikke kaffe, de trekker kaffebuskene opp og planter khat i stedet, et narkotisk, amfetamin-liknende, stimulerende middel som raskt overtar på kaffemarkene. En åtte-barnsfar forklarer hvorfor: Inntil bare for et par år siden fikk han tre dollar kiloet for kaffe, nå får han under én dollar. Og det, sier han, kan man rett og slett ikke leve av. Redningen er blitt khat; lettere å dyrke, mindre utsatt for plantesykdommer, kan høstes opptil tre ganger i året. Og for eks-kaffebøndene, viktigst av alt - de får tre ganger så mye for khat som for kaffe.
Jeg lukker øynene og ser for meg en ung soldat, begge kinnene hans buler av khat, det holder ham våken, men han er så nær psykosen at han er uberegnelig. Jeg ser for meg flyene fullastet med khat som landet i Somalia under sultkatastrofen der, to for hvert fly med mat.
Hvor omfattende er omleggingen fra kaffe til khat? Hvor avhengige blir bøndene, som selv har begynt å tygge? Etiopias statsminister Meles Zenawi nekter å slå ned på omleggingen; han slår bare fast at etiopiske bønder må leve av noe, og at khat-dyrking er blitt tvunget på dem av urettferdige internasjonale handelslover.
Etiopia er kaffens hjemland. Den har vært dyrket der i tre tusen år, og vært en viktig eksportartikkel i moderne tid. De siste fem årene er eksporten halvert, og prisen redusert med to tredeler. Etiopia har mistet 5,8 milliarder kroner i eksportinntekter på disse fem årene, et knusende slag for et så fattig land. Raset startet da Brasil, en annen stor kaffeprodusent, intensiverte sin kaffedyrking og satset på en billigere sort. Vietnam fulgte etter, og dermed var det gjort - verdensmarkedet for kaffe ble oversvømmet, og prisene stupte.

Observatører på ubestemt tid. I en bil like ved grensen mot Eritrea sitter en gruppe FN-observatører. De studerer området med kikkert, langsomt, omhyggelig, meter for meter.
Da den internasjonale observatørstyrken ble sendt til grenseområdet mellom Etiopia og Eritrea ventet alle at det skulle bli et kort oppdrag. Nå virker det som det kan trekke ut - til 1,7 milliarder kroner i året. Etiopia har nektet å godta det uavhengige grenseutvalgets vedtak om at den symbolske byen Badme skal tilfalle Eritrea, mens Eritrea på sin side har advart mot «følgene» hvis Etiopia ikke godtar vedtaket.
Jeg dekket den krigen, jeg lå sammen med soldatene i skyttergravene, drakk te med dem, snakket med dem, sov hos dem; jeg må innrømme at jeg aldri forstod den krigen, og det virket det ikke som de gjorde heller. De var blitt hentet rett ut fra utdanning og arbeid, alt de ønsket var å levere inn våpnene og dra hjem igjen.
80.000 av dem kom aldri hjem, hvor mange kom hjem som invalide? Hva kriget de om? Et omstridt, tørt grenseområde med noen esler her og der? En glemt liten by? Var det sant som det ble sagt i skyttergravene at krigen startet på grunn av personlig uvennskap mellom den etiopiske og den eritreiske toppledelsen? Og hvordan var det for Etiopias sultrammede å se så store midler gå til krigen og så lite til dem? For sultrammede er det i dette landet, hele tiden. I 2003 gikk alarmen for 13 millioner mennesker. I år er den redusert til fem millioner.