Den humanitære arkivkrisen

Maja Janmyr Maja Janmyr Maja Janmyr Professor i internasjonal migrasjonsrett ved UiO

Professor i internasjonal migrasjonsrett ved UiO

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Når FNs høykommissær for flyktninger nå varsler drastiske kutt på grunn av manglende bevilgninger, står ikke bare akutt nødhjelp i fare. Også organisasjonens hukommelse – arkivene – er truet.

Dette er ikke et isolert problem – internasjonalt snakker man nå om en global «humanitær arkivkrise» der sentrale data, dokumenter og institusjonell hukommelse går tapt i et skremmende tempo. For mange kan dette virke som et luksusproblem i en verden med overfylte flyktningleirer og kutt i matrasjoner.

Det er det ikke.

Arkivet til FNs flyktningorgan i Genève er selve hukommelsessenteret for det moderne flyktningssystemet. Her ligger historien om hvordan verden har håndtert fordrivelse og flukt – både det som gikk godt, og det som gikk galt.

Når denne funksjonen nå rammes av kutt, er det ikke bare papirer og filer som står på spill, men vår evne til å lære, forbedre og holde makt til ansvar. Her i Norge har vi nylig blitt minnet om betydningen av arkiv gjennom avsløringene om de forsvunne dokumentene fra Oslo-prosessen.

Et lite arkiv med stor betydning

Flyktningorganets arkiv er en liten enhet i en enorm organisasjon, og kronisk underfinansiert. Likevel forvalter den rundt 10 kilometer med fysisk materiale – originaldokumenter fra organisasjonens ulike operasjoner verden over – og et enormt digitalt arkiv: 5–6 terabyte med nettsider og sosiale medier, og nær 90 terabyte i et digitalt bevaringssystem. I 2020 fikk seksjonen en internasjonal pris for digital bevaring.

Her finnes korrespondanse, interne vurderinger, operasjonsplaner og felt­rapporter fra flere tiår med fluktkriser. Dette materialet er avgjørende for forskere, jurister, historikere og beslutningstakere som forsøker å forstå hvordan flyktningssystemet faktisk fungerer – og ikke fungerer.

I mitt yrke som professor i migrasjonsrett har jeg i årevis dypdykket i disse arkivene for å bedre forstå hvordan og hvorfor flyktningssystemet har utviklet seg og blitt globalisert.

Som en del av de store økonomiske kuttene FNs flyktningorgan nå stilles overfor, risikerer vi å miste organisasjonens hukommelse.

Hvorfor Norge bør bry seg

Norge er en av FNs flyktningorgans største givere, og pleier å gi frie (ikke øremerkede) midler. Det har gode grunner. Vi ønsker å beskytte organisasjonenes helhetlige prioriteringer og unngå fragmentering.

Men nettopp fordi Norge er en så sentral og forutsigbar giver, vil en tydelig norsk prioritering av arkiv og kunnskapsforvaltning ha stor politisk signaleffekt – uten at det nødvendigvis binder organisasjonen i detaljstyring.

Vi ønsker alle at bistanden skal være kunnskapsbasert og resultatorientert. Vi etterspør evalueringer og dokumentasjon. Da må vi også være villige til å investere i det som gjør slik kunnskap mulig, nemlig bevaring og tilgjengeliggjøring av historien.

Arkivene til FNs flyktningorgan gjør det mulig å blant annet analysere hvorfor noen beskyttelsestiltak fungerte og andre feilet, dokumentere ansvar – også der det begås feil, og, ikke minst, sikre at flyktningers erfaringer ikke forsvinner ut av den offisielle historien.

Dette er direkte relevant for norsk flyktning- og bistandspolitikk. Likevel er arkivene typiske «stille» funksjoner: Alle er enige om at de er viktige, men de har liten intern makt når budsjettkuttene skal tas. Her kan Norge gjøre en konkret forskjell.

Hva Norge konkret kan gjøre

Norge bør, uten å undergrave prinsippet om frie bidrag, ta et tydelig initiativ til å etablere en flerårig, øremerket støtte til arkivene til FNs flyktningorgan for å sikre grunnbemanning, digital bevaring og innsyn.

Denne støtten kan med fordel også kobles til forskningssamarbeid med norske og internasjonale fagmiljøer. Erfaring viser at arkivet ønsker samarbeid, blant annet gjennom universitetsfinansierte praksisordninger og forskningsprosjekter hvor organisasjonen er partner.

Beløpene som trengs er små sammenlignet med FNs flyktningorgans feltoperasjoner, men effekten er langsiktig og global. Når budsjettene kuttes, er det fristende å se arkiver som noe man kan «komme tilbake til senere».

Men for arkiver finnes ofte ikke noe senere. Fysiske dokumenter forvitrer uten vedlikehold, digitale samlinger går tapt hvis de ikke aktivt bevares.

Hvis Norge mener alvor med at humanitær politikk skal være kunnskapsbasert, åpen og ansvarlig, kan vi ikke sitte stille og se på at det globale systemet for beskyttelse av flyktninger mister sitt minne.

Vi bør raskt bruke vår posisjon som stor giver til å økonomisk sikre disse arkivene. Et arkiv som forvitrer, eller hvor digitalt materiale ikke blir sikret, er et tap som ikke kan reverseres.