– De kom på motorsykler og tok sønnen min

Han møter oss i en travel gate i Maiduguri, delstatshovedstaden i Borno helt nordøst i Nigeria. Drar oss gjennom en skokk unger og til noen rolige bakgårder med skur og telt.

Dette er en liten uformell bosetning kalt «Kawar Maila» etter en litt større flyktningleir med samme navn som lå rett over gaten her, fram til for et par år siden.

– Vi er fra Dalori, det er kanskje en halvtime herfra. Vi levde av jordbruk. Da de stengte leiren, ble vi sendt tilbake dit. Men det var ikke trygt. De tok sønnen min, de krevde løsepenger, tre millioner naira (rundt 20 000 norske kroner). Jeg måtte låne for å få sammen den summen, forteller Bukar Al-Haji Bukar.

«De» er Boko Haram, som siden 2009 har ført krig mot delstatens myndigheter. Det sendte Bukar og hans familie til Maiduguri første gang i 2014.

– Vi ble sendt tilbake til Dalori i 2021, men da kom Boko Haram på motorsyklene sine og skattla oss, og det var da de tok sønnen min, sier Bukar.

Nå leder han et hushold på 17 personer. Ved siden av egen familie tar han seg av familien til sin avdøde bror. Broren ble drept av Boko Haram.

– Det skjedde da vi ble tvunget tilbake til Dalori, før de kidnappet sønnen min. Han fikk jeg tilbake, men broren min ble drept. For resten av oss er det ikke trygt å være i Dalori.

Usynlig flyktningkrise

Flyktningleiren i Kawar Maila vokste fram etter 2014, da Boko Haram ble internasjonalt kjent for å ha kidnappet 276 elever ved en jenteskole i Chibok, noen timers kjøring unna.

I 2021 hadde antallet fordrevne i Borno kommet opp i rundt to millioner. Det var 32 offisielle flyktningleirer i delstaten og minst 200 uformelle bosettinger. Kawar Maila var en av disse, da med 3000 innbyggere.

Så begynte myndighetene å laste folk på lastebiler og returnere dem til steder de tidligere hadde flyktet fra. En av dem var Gambo Ali. Som Bukar er hun fra Dalori, og dit ble hun returnert sammen med mannen sin og åtte barn.

– Men det var ingenting der, og vi kunne ikke brødfø oss, for det var farlig å prøve å dyrke jorda. Vi ble møtt av menn med gevær. Så begynte de å slåss med en milits som var satt opp for å beskytte oss. Etter hvert var det kamper hver natt. Så vi dro tilbake hit.

Tilbake i byen mistet Ali snart mannen i en ulykke. Nå må hun klare seg på det hun selv kan tjene, eller det barna får ved å tigge. Det er vanskelig, men det er bedre enn i Dalori.

– Her kan jeg i alle fall tenke på å sende barna til skolen, og det er trygt, sier hun.

Det bor 87 familier her i det nye Kawar Maila. Ingen av dem får nå støtte fra organisasjonene som tidligere hjalp de fordrevne. En av disse var den norske Flyktninghjelpen. Og nettopp denne organisasjonen har plassert Nigeria på sin liste over verdens mest neglisjerte kriser.

«Befolkningen i Nigeria trenger mer internasjonal bistand, men de trenger også en regjering som forvalter ressursene sine ansvarlig», heter det i Flyktninghjelpens vurdering.

Da Kawar Mailas innbyggere bodde i en anerkjent leir, kunne organisasjoner som Flyktninghjelpen bistå de fordrevne. Men nå, når leirsystemet er nedlagt, må rundt halvannen million mennesker som fortsatt er fordrevet fra sine hjem, klare seg så godt de kan.

Også Bukar Al-Haji er enig i at forholdene i Kawar Maila ikke er bra. Men selv om alle her sliter med å få endene til å møtes, og flere av familiene lever på almisser som barna blir sendt ut for å tigge, er alt bedre enn å reise tilbake til hjemstedet.

– Det var veldig stressende å returnere, det var stadig kamper mellom de sivile selvforsvarsgruppene og opprørerne, vi hørte dem nesten hver natt, jeg ble syk av det, jeg har høyt blodtrykk. Vi blir heller her.

Fanget i et politisk spill

Mala Mustapha er professor i fredsstudier ved Universitetet i Maiduguri og har lenge fulgt med på konflikten i delstaten.

I 2024 var han medforfatter av en rapport utgitt av Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og støttet av det norske Utenriksdepartementet, som pekte på farene ved for tidlig retur.

– Myndighetene stengte flyktningleirene før tida. Man kan ikke bare sende folk hjem når det ikke er trygt. Områdene det var snakk om, er fortsatt under Boko Harams kontroll, sier Mustapha.

Også han bruker samlebetegnelsen Boko Haram om opprørerne, som siden 2016 har vært to forskjellige fraksjoner, Den islamske staten i Vest-Afrika-provinsen (ISWAP) og Jama'atu Ahlis Sunna Lidda'awati wal-Jihad (JAS).

– De første som ble returnert til Boko Haram-områdene, ble drept etter tre dager. Vi sa ifra, vi sa at det var for tidlig for retur. Men for delstatsmyndighetene har det å opprettholde leirene vært uholdbart. De ville ikke at folk her skulle bli avhengige av bistand. Så det hastet for dem å få folk ut i landsbyene, forklarer Mustapha.

Guvernøren i Borno, Babagana Zulum, har flere ganger understreket at stengningen av leire i Borno gjøres av hensyn til de fordrevne selv, for at de skal kunne gå tilbake til sine tidligere liv og ikke bli avhengige av almisser i byen.

Denne sommeren har han flere ganger bedyret at folk ikke vil bli returnert til områder som er utrygge. Men hvor det er trygt, og hvor det ikke er det, endrer seg hele tiden, sier Mustapha.

– De siste to månedene har det vært en økning i angrep fra gruppene vi kaller Boko Haram. Det var et voldsomt angrep rettet mot militære forlegninger utført av ISWAP. En general ble bortført. Vi har sett angrep over hele Borno og nabodelstatene Yobe og Adamawa. Sist måned var det også en bortføring av mer enn 430 kvinner og barn i Gwoza, forteller han.

Farlig å hjelpe

Dette finner vi igjen i operasjonsrapportene som lages av FNs koordineringskontor (OCHA) i regionen. De viser en økning i angrep også mot hjelpepersonell og transittleirer i Borno gjennom første del av 2026.

For selv om de humanitære organisasjonene er blitt bedt om å avstå fra å hjelpe fordrevne innenfor Maiduguris grenser, får de operere i leire andre steder i delstaten.

For å komme dit er hjelpepersonell nå helt avhengige av helikoptertransport. Man reiser ut om morgenen og returnerer til byen om ettermiddagen. På nattestid er det for farlig. Det er da de bortfører folk, som i mange tilfeller så blir løslatt mot løsepenger.

Den dagen Panorama Nyheter møter Mustapha i Maiduguri, har det funnet sted et angrep natta før, nesten oppe ved Tsjadsjøen. Blant dem som er bortført, er lokalt personell fra en hjelpeorganisasjon. Hjelpearbeidere er ettertraktede gisler.

Mustapha mener det er to grunner til den økningen i angrep man ser nå. Den ene er økt aktivitet i samarbeidet mellom det amerikanske og nigerianske forsvaret. Operasjonene kom for alvor i gang i denne delen av Nigeria i mars i år.

– De har lyktes etter hvert. De drepte en av ISWAPs øverste kommandanter, Abu Bilal al-Minuki, gjennom koordinering med amerikanerne. I tillegg har amerikanere vært til stede på bakken. Så både JAS og ISWAP oppfatter den amerikanske tilstedeværelsen som en alvorlig trussel. Det påvirket beslutningen om å slå tilbake, mener Mustapha.

Den andre grunnen til økt aktivitet fra islamistenes side er nettopp returen av flyktninger, fra områder under myndighetenes kontroll til opprørernes bakland.

– Returen av fordrevne kan sette ISWAPs territorielle kontroll i deler av staten under press. Retur av flyktninger oppfattes som en trussel mot ISWAP, særlig deres innflytelse langs Tsjadsjøen, forklarer Mustapha.

Tsjadsjøen er viktig for opprørerne, som kontrollerer båttrafikken over det som også er internasjonale grenser mellom Nigeria, Niger og Tsjad.

Men, påpeker Mustapha, flyktningene er også en inntektskilde for opprørerne når folk blir returnert. Det gjør det mulig for islamistene å kreve inn zakat, eller skatt. Enten som løsepenger eller rett og slett som en skatt på varer.

Trusselen i nabolaget

Tilbake noen hundre meter fra Kawar Maila møter vi Baba Al-Haji Tijani. Han vokste opp i Ngala ved Tsjadsjøen, et område han forlot i 2014.

For noen år siden ble han returnert dit, midt i kjerneområdet for staten de islamske opprørerne forsøkte å bygge opp.

– Min landsby ble brent ned for lenge siden, da vi kom tilbake var det ingenting der, så vi dro til en leir i nærheten. Der kunne vi heller ikke være, så fort vi satt foten utenfor leiren, så var de der. Og bortførte folk. Tok alt av verdi, krevde skatt. Så vi returnerte til Maiduguri.

Tijani og familien har fått leie et uferdig hus ikke langt fra bygrensa, og folk her forsøker nå og da å dyrke noe jord lenger ut. Det hender de blir avkrevd skatt også her.

– Så fort vi prøver å dyrke noe, kommer guttene, sier han med et skjevt smil.

– Du mener Boko Haram?

– Ja, de ser ut som vanlige jordbrukere, men de har våpen under klærne.

På spørsmål om hvor langt unna opprørerne er der vi sitter nå, svarer Tijani at det dreier seg om noen hundre meter, på det meste en kilometer.

Men føler han seg da trygg?

– Ja, det er trygt så lenge vi holder oss i byen. Jeg har en kone og ni barn, jeg vil at de skal vokse opp og gå på skole her. Boko Haram er i nærheten, men her gjør de oss ikke noe, sier han.