Hva betyr Sør-Sudans nasjonaldag når millioner fortsatt er på flukt?

Araba Jacob Bullen Araba Jacob Bullen Araba Jacob Bullen Samfunnsviter, har skrevet bachelorgrad om sørsudanske flyktninger

Samfunnsviter, har skrevet bachelorgrad om sørsudanske flyktninger

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

9. juli markerer Sør-Sudan sin nasjonaldag.

Det er en dag som skal symbolisere frihet og selvstendighet fra Sudan, men som for sørsudanere jeg møtte i Uganda, representerer noe annet.

Sør-Sudan er et land de ønsker å vende tilbake til, men som er preget av sult og konflikt.

Nasjonaldagen er personlig for meg, fordi det er mine foreldres hjemland. Familien min kom til Norge som kvoteflyktninger i 2001, og noen uker senere ble jeg født. Denne reisen kunne fort vært annerledes.

Mange år senere reiste jeg til Bidibidi, en av verdens største flyktningbosettinger, for å studere matsikkerhet blant sørsudanske flyktninger. Der ble jeg minnet om hvor tilfeldig min egen historie er.

Denne datoen er dermed spesiell for meg, da det er en dag for refleksjon.

Sør-Sudan ble en selvstendig stat i 2011, etter flere tiår med borgerkrig i det som den gang var Afrikas største land. Uavhengigheten ga håp om en fredfull fremtid. Det er noe Sør-Sudan ikke har opplevd enda, siden landet har blitt rammet av konflikter på tvers av etniske grupper.

Dette har ført til at millioner av mennesker lever som internt fordrevne eller flyktninger i naboland i regionen. I overkant av én million sørsudanere har søkt tilflukt i Uganda.

Nabolandet har noe Sør-Sudan mangler, nemlig fred.

Uganda er kjent for en progressiv og liberal flyktningpolitikk, noe flere land burde ta lærdom av. Der får flyktninger rett til arbeid, utdanning og helsetjenester.

Majoriteten av flyktningene bor i bosettinger, hvor de tildeles et jordstykke som skal gjøre det mulig å dyrke mat og bygge en grad av selvforsørgelse.

Etter et lengre opphold i Bidibidi fikk jeg et innblikk i hvordan flyktninger bidrar i samfunnet. Det gjorde inntrykk. Jeg møtte mennesker som ikke ønsker å leve av nødhjelp, men som ønsket å dyrke og skape noe eget.

Jordstykket de fikk tildelt, var ikke bare et middel til matproduksjon, men en mulighet til å skape en fremtid.

Det blir for eksempel mulig å dekke skolegangen til barn når jordstykket blir brukt effektivt. Det representerte inntekt, verdighet og mulighet til å ta kontroll over eget liv.

Den ugandiske flyktningmodellen er under press. Omfattende bistandskutt har tvunget humanitære organisasjoner til å redusere arbeidet sitt.

I et område som Bidibidi, hvor deres tilstedeværelse er høyst nødvendig, får slike kutt fatale konsekvenser. Selvforsørgelse er dermed noe som består kun på papiret, og det blir vanskelig å realisere når finansieringen ikke er tilstrekkelig. Det er et tydelig gap mellom politikken Uganda ønsker å føre og realiteten flyktninger lever i.

Det hele er en tydelig påminnelse om at matsikkerhet handler om mer enn kalorier. Det handler om tilgang til jord, muligheten til å forsørge familien sin og gode fremtidsutsikter.

Når dette forsvinner, øker sårbarheten, selv om mennesker har funnet et sted med fred i Uganda.

På nasjonaldagen er det lett å rette oppmerksomheten mot landets historie og politiske ledelse, men vi er nødt til å rette blikket mot menneskene som fortsatt lever med konsekvensene av konflikten.

Millioner av sørsudanere har ikke mistet håpet om å vende hjem. Frem til den dagen kommer, er det et behov for akutt nødhjelp og tilstedeværelse på bakken.

Sørsudanere trenger muligheten til å leve et verdig liv der de er. Det er kanskje den viktigste betydningen en nasjonaldag kan ha.