Hele Libanon er en flyktningleir

Bassenget rundt fontene er tørrlagt og skitten, og selve springvannet har åpenlyst ikke strømmet på lenge. I stedet henger klesvask til tørk langs kantene, mens møkkete barn leker på plassen rundt fontenen. Fire etasjer lenger opp, på en takterrasse med vakker utsikt over Middelhavet, kan et gammelt neonskilt fortelle at det en gang har vært en restaurant med navnet ”Gloria” her. Nå står bare noen slitne plaststoler igjen.

Vi er i et nedlagt kjøpesenter nær landsbyen Kamsa rundt tjue minutters kjøretur fra Tripoli i det nordlige Libanon. Til tross for at kjøpesenteret er stengt er det langt fra livløst her. Omkring 1000 flyktninger fra borgerkrigens Syria har gjort senteret til sitt nye hjem. Med hjelp fra blant andre Dansk Flygtningehjælp har de delt opp gamle lagerrom og butikker til leiligheter, der de bor under mer eller mindre ordnede forhold. Forholdene er verst i de nederste etasjene, der de gamle lagerrommene mangler vinduer og vannet kan stå høyt når det har regnet. De to øverste etasjene er best. Her er det både lyst og tørt, og noen av leilighetene har altaner med havutsikt. Men samme om man bor dårlig eller mindre dårlig er situasjonen uholdbar, forteller Hajj Moussa, den uoffisielle lederen for flyktningene i kjøpesenteret.

- Barna våre går ikke på skolen, de unge finner ikke arbeid. De fleste hadde med seg alle sparepengene sine da de kom. De er i ferd med å bli brukt opp, på mat, fornying av visum og så videre. Hva skjer da, spør han.

Disse 1000 flyktningenes situasjon er langt fra enestående her i Libanon. Siden konflikten blusset opp i Syria i mars 2011 har om lag én million syrere krysset grensen. Libanesiske myndigheter har motsatt seg etableringen av egne flyktningleire, som i Jordan og Syria. Derfor bosetter flyktningene seg der de kan.

- Folk bor i staller, garasjer, leiligheter, i uferdige fabrikklokaler, i telt og på gata. De er overalt, forteller Fadila Tossyeh, sosialarbeider for Leger uten Grenser i Tripoli og vår ledsager på besøket i kjøpesenteret.

Situasjonen forverres i takt med at stadig flere syrere flykter fra de voldsomme kampene. Bare i løpet av uka fra 15. til 22. november strømmet 18.000 syrere inn i Bekaa-dalen, ifølge UNHCR.

Vinteren kommer

I Bekaa-dalen har myndighetenes motstand mot egne flyktningleire ført til uorganiserte teltleire bygd opp rundt de såkalte sigøynerleirene, som tradisjonelt har vært bolig for syriske sesongarbeidere i landbruket. Utstyrt med trestokker og presenninger utdelt av UNHCR, supplert med selvinnkjøpte lastebilpresenninger, bildekk til å holde dem på plass i vinden og, for de heldige, selvstøpte gulv, ruster titusener av flyktninger seg til den kalde og våte libanesiske vinteren. Det kan ofte snø i Bekaa-dalen.

Like utenfor landsbyen Ka’biye nær Zahle møter vi familiefaren Ali, som bor med kona Amina og deres åtte barn i et telt på cirka 5 ganger 8 meter. Deres er det andre av en lang rekke telt som er klemt inn langs en jordvei mellom to potetåkere. Selv om Ali har fått til å støpe et gulv, frykter han vinteren.

- Så snart det regner blir veien her til dyp gjørme. Regner det mye får vi også vannet inn i teltene, forklarer han.

Ironisk nok er vannmangel det største problemet. FN deler ut vanntanker eller verdikuponger til å kjøpe vann i supermarkeder, men de kommer for sjelden. I stedet må flyktningene koke vannet fra vanningskanalen som går langs husene, like bak de provisoriske toalettene. Brensel er også mangelvare, så de må fyre med søppel. Røyken fra brennende plast river konstant i halsen.

Felles for de aller fleste flyktningene er frustrasjonen over å sitte fast. Bare noen ytterst få har jobb eller går på skole.

- Vi venter bare på at dagene skal gå. Vi kan ikke tenke framover. I Syria kunne jeg bygge meg en framtid, spare opp til hus og bil. Her kan jeg bare sitte og vente, sier en av Alis naboer, 28 år gamle Muhamed Marhuan, som tidligere var bonde utenfor den i dag totalt raserte byen Homs.

Utsagn som det hører vi igjen og igjen. 

Bristepunktet nær?

Mens dagene går, tar de fleste flyktningene opp lån for å få endene til å møtes. Ifølge en ny undersøkelse av britiske Oxfam bruker familier i gjennomsnitt mer enn dobbelt så mye som de får i pengestøtte eller tjener på forefallende arbeid.

Familiene er i en ond sirkel som gjør dem stadig mer forgjeldet, konstaterer rapporten, som er basert på intervjuer med 1.500 familier.

Situasjonen er enda verre for familier som først nå har flyktet over grensen til Libanon. Til tross for boligkreativiteten og en forbløffende libanesisk gjestfrihet er det lille landet med 4,5 millioner innbyggere i ferd med å gå tomt både for plass, ressurser og tålmodighet.

Dansk Flygtningehjælp er en av de største hjelpeorganisasjonene i Libanon og hjelper alene om lag 350 000 flyktninger i måneden. Organisasjonen er også ofte den første de nyankomne flyktningene møter etter å ha krysset grensen. Den største utfordringen er å skaffe dem mat, madrasser, kjøkkenutstyr og annen nødhjelp, deretter å hjelpe dem å finne boligløsninger, opplyser Dansk Flygtningehjælps regionale shelterrådgiver Jens-Christian Christensen.

Han peker på hvor fantastisk imøtekommende libaneserne har vært, og hvor mye lettere det har gjort hjelpearbeidet. Men han frykter også at velviljen snart er oppbrukt.

- Det burde den normalt ha vært for lenge siden. Bare tenk hvordan danskene ville reagere dersom det kom én million norske flyktninger til landet, eller omvendt. Vi hører om flere motstandsreaksjoner og mere bråk. Om misnøyen bryter ut i lys lue kan det raskt bli katastrofalt, spår rådgiveren.

Inntil videre er katastrofen av det langsomme slaget for de mange flyktningene. Mange eksperter snakker om en tapt syrisk generasjon, fordi så mange av flyktningbarna ikke får skolegang. Det gjelder også de mange internt fordrevne i Syria. Barna selv savner skolen - i kjøpesenteret avbrytes vi for eksempel av noen jenter som leker skole.

Alis elleveårige sønn i Bekaa-dalen vil også svært gjerne lære noe, men familien har ikke råd til transporten og FN har ennå ikke etablert skoletilbudet de har lovet nær den improviserte teltleiren.

- Jeg bruker dagene her i leiren. Her omkring, sammen med alle de andre barna, forteller Alis sønn etter en sjenert pause.

Han har selskap av mange. De syriske flyktningfamiliene har i gjennomsnitt fem barn.