– Kreativiteten til autoritære regimer er stor

En autoritær leder er skiftet ut med en annen i Zimbabwe. Med det som bakteppe peker Liv Tørres, på at semi-autoritære regimer er langt mer kreative enn sine tradisjonelle forgjengere. De arrangerer valg, tillater en opposisjon og er for både menneskerettigheter og demokratiske institusjoner – på papiret.

I sin blogg skriver Tørres tørrvittig om hvor mange menn det trengs for å styre et land.

Hun mener det klarer seg med ti. En til å kontrollerer militæret, en til politi og etterretningen, en for å holde styr på journalistene og en til å kontrollere statsfinansene også videre.

– Jeg har fulgt Sør-Afrika tett, sier Liv Tørres. Men dette er ikke utelukkende en afrikansk modell. Vi ser de samme tendensene andre steder, som i Russland, Tyrkia og Venezuela.

Den tredje demokratibølgen

Tørres var av de mange som ble fylt med håp da den såkalt tredje demokratibølgen skyllet over verden på begynnelsen av 90-tallet.

– Vi trodde at verden bare ville bli bedre og mer demokratisk.

Men Tørres viser til Freedom House og Economist Intelligence Unit (EIU). Ifølge disse lever nå under halvparten av verdens befolkning i demokratier. EIU mener kun 19 land kan regnes som fulle demokratier i 2016. Antallet autoritære systemer øker på alle kontinenter og demokratier er under press.

– Forskningsverdenen kaller disse pseudo-demokratier eller semi-demokratier, sier Tørres. – Men for å sette det på spissen: Det er som med graviditet: Enten er du gravid eller så er du det ikke. Enten har du demokrati eller så har du det ikke.

– Noen har få krav og mener demokrati kun handler om å arrangere valg, andre mener det viktigste er å skape gode arenaer for opposisjonen og en reell respekt for menneskerettigheter.

– Men uansett hvordan man definerer demokrati, er de autoritære systemene blitt mer kreative. Diktatorer er ikke som diktatorer pleide å være. Selv Zimbabwe, som de fleste mener har vært et autoritært regime i mange år, arrangerer valg. Utad betegner de seg som demokrati og understreker at de respekterer det som er av rettigheter. I praksis gjør de det ikke.

Hvilke poster er viktigst

Tørres sier det varier litt hvilke poster de autoritære regimene føler det er viktigst å kontrollere. Om det er det militæret, partiapparatet eller finansdepartementet.

I boka The President’s Keepers , om president Zumas Sør-Afrika, viser Jacques Pauw hvor viktig det er å kontrollere skatte- og finansvesenet.

Tørres sier i autoritære regimer bygger gjerne de som styrer, et spindelvev av medspillere under seg.

Hun peker på at mange av lederne i de autoritære regimene er tidligere ledere av frigjøringsbevegelser.

– Slike personstyrte regimer har lettere for å utvikle seg der det tidligere har vært konflikt, og der den seirende part drar med seg sitt kontroll- og etterretningsapparat inn i maktapparatet. De har ofte tidligere vært bygd opp som militære struktur med klare kommandolinjer og behov for hemmelighold. Ofte ofres tanken om demokrati mot alternative ideer som nasjonalisme eller ideen om den sterke mann.

Bakgrunn fra etterretningen

Mange av lederne har bakgrunn i militæret og etterretningen. De besitter viktig etterretningsinformasjon fra tidligere posisjoner. Slik informasjon kan brukes som kapital i maktutøvelsen. Hvis du sørger for å ha nok informasjon om andre i maktposisjoner og samtidig betale dem skyhøye summer – og helst en stor andel under bordet - da har du både gulerøtter og pisk.

Tørres sier at det ikke tilfeldig at både Zuma, Mugabe og Mnangagwa har bakgrunn fra etterretningsvesenet.

– Hvorfor er det slik at noen autoritære land, som Etiopia og Rwanda, har bedre resultater i å bekjempe fattigdom enn demokratiske land?

– Noen av de de autoritære regimene klarer å levere relativt bra på det økonomiske. De får til en generell fattigdoms-reduksjon. Men parallelt med at demokratiet er under press, øker også ulikheten innad i disse landene. Selv om de fattige har fått det litt bedre, får de rike det mye bedre.

Flere mellom-inntektsland

– Før var det slik at 70 - 80 prosent av verdens fattige levde i lav-inntekstland. Nå er det slik at de fleste lever i mellom-inntekstland. Selv om landene utvikler seg økonomisk, karrer elitene til seg den største delen av de økonomiske ressursene.

– Så med mindre befolkningen organiserer seg og lager et press nedenfra, blir det stagnasjon eller tilbakegang i den demokratiske utviklingen, sier Tørres som mener reelle demokratier i større grad kan vokse fram om befolkningen vil og kan delta.

– Men kan det være fordeler med autoritære regimer?

– Ja, det kan det. Se for eksempel på de " De asiatiske tigrene" - land som Singapore og Taiwan. Her har det vært det forutsigbarhet, klare kommandolinjer og lettere å implementere endel økonomiske reformer. På kort sikt kan det gi økonomisk vekst og utvikling. Men bærekraften på sikt er mye svakere. På et makronivå håndterer de landene, som har sterke organisasjoner og gode konsultasjonsordninger, ofte omstillinger bedre enn de som ikke har det, sier Tørres.

Noen forfekter at autoritære regimer kan gi økt utvikling av økonomi, mer stabilitet, mindre fattigdom og dermed bedre grobunn for demokrati. Dette er et syn Liv Tørres ikke er enig i.

– Noen autoritære systemer har skapt vekst, men det er en haug av autoritære systemer som ikke har klart det.

Svake institusjoner

Hun tror ikke fattigdom eller analfabetisme i seg selv er til hinder for demokrati.

– Det er svake institusjoner og mangel på organisering som gjør det vanskelig å implementere demokrati i fattige land. Ikke at det er mange fattige.

Hun viser til at en relativ stor andel av befolkningen i Midtøsten kan lese og skrive. Da den arabiske våren kom, var det ikke analfabetisme og fattigdom som hindret forandring, men at du hadde ledere som satte seg på bakbeina.

Liv Tørres peker også på et land som India.

– Der er kanskje de demokratiske institusjonene svake, men de har et demokrati. Til tross for stor fattigdom og relativt høy analfabetismen.

– Utdanning er viktig, men vi har både eksempler på land med høy analfabetisme der demokratiet fungerer, og vi har gode eksempler på det motsatte. Det viktigste, mener jeg, er den politiske viljen blant ledere til å utvikle demokratiet. Og at det finnes organisasjoner i sivilsamfunnet som kan bakke opp demokratisk tenkning.

Norges rolle?

– Hva kan Norge gjøre for å bakke opp demokratiske prosesser?

– Noe av det viktigste er å bidra til at disse landene får sterkere sivilsamfunn. Ikke i form av å bygge opp "ørten" ikke-statlige organisasjoner (NGOer), sier Tørres. Hun peker på at mange organisasjoner gjør en flott innsats, men at andre "har en fin T-skjorte med organisasjonens logo, en pc og egentlig ikke representerer andre enn seg selv.»

– Det viktigste norsk bistand kan bidra til er å hjelpe til med å bygge opp folkelige demokratiske medlemsorganisasjoner.

Hun mener Norge er litt for redde for å dytte vår modell på andre. – Men det er en tett relasjon mellom sterke organisasjoner og en relativt lik fordeling.

– Det norske organisasjons-samfunnet er på mange måter vår viktigste kapital. Både for å sikre et bærekraftig demokrati og sikre relativt rettferdig fordeling av ressursene som igjen skaper stabilitet og mindre kriminalitet på sikt.

– Men dette er ikke bare en vestlig og norsk forståelse av demokrati. Du så jo suksesshistorien da man felte apartheid-regimet i Sør-Afrika. Der var det sterke demokratiske organisasjoner som mobiliserte sammen, avslutter Liv Tørres.