Slik er FNs regnestykke for det gode liv
Har du lurt på hvordan FN regner seg frem til hvilke land som er best og verst i verden? Du vil bli overrasket; formelen på det gode liv er enklere enn du tror.
FNs levekårsundersøkelse er en liste over verdens land og hvor de befinner seg på en utviklingsskala. HDI – indeksen, som rangeringen kalles blant venner. I 2015 kom Norge på topp, og Niger på bunnen. I mellom er 186 land rangert – altså nesten alle land i verden.
Men hvordan er det egentlig mulig å regne seg frem til en slik liste? Vi får økonom i Norad, Vegard Hole Hirsch til å hjelpe oss. Det første han gjør er å ta livet av ideen om at dette er en liste over beste og verste land. Det er bare politikere og journalister som bruker listen på den måten.
– Hva et godt liv inneholder er også et filosofisk spørsmål. Og det som betyr mest for folk, som familie, trygghet og frihet, er ofte umulig å måle. Men FN har likevel forsøkt å lage en liste som sier noe om livskvaliteten i et land, sier Hirsch.
For å kunne si noe om dette, har FN valgt levestandard, et langt og friskt liv og utdanning som mål. Og for å måle disse tre, bruker FN tre indikatorer; brutto nasjonal inntekt (BNI) per innbygger, forventet levealder og utdanning. BNI per innbygger sier noe om hvilke ressurser som er tilgjengelig for å oppnå andre goder. Forventet levealder forteller noe om helsetilbud, kosthold og sikkerhet. Utdanning sier noe om hvilke menneskelige ressurser som er tilgjengelig i et samfunn.
Hver av de tre indikatorene – BNI, forventet levealder og utdanning – teller like mye i utregningen. Landene får poeng fra 0 til 1 for hver av dem, og det geometriske gjennomsnittet (se faktaboks) av de tre gir landet sin plassering på listen.
Slik regnes levestandard ut
Undersøkelsen bruker brutto nasjonal inntekt som indikator på velstand. Men det er ikke så enkelt som at dess høyere BNI, jo høyere opp på listen kommer du. FN tar utgangspunkt i at mer penger betyr mest for de som er fattige. Antagelsen er at hvis du er veldig fattig, vil en liten inntektsøkning gi store forbedringer i levekår. Men hvis du allerede har ganske mye penger, vil ikke den samme summen ha særlig stor innvirkning.
Derfor er indeksen er laget slik at poengene et rikt land får for å øke sin inntekt er færre, enn for et fattig land som øker sin inntekt. Med andre ord; et land med høy BNI vil derfor ikke klatre mye høyere på listen selv om BNI øker mye, mens et fattig land kan hoppe mange plasser opp selv med en beskjeden økning.
– Derimot vil forbedringer i antall år utdanning eller levealder sende deg oppover listen. Det sier noe mer direkte om hvordan pengene blir brukt og fordelt. Det betyr lite at et land har store inntekter, dersom det ikke kommer folket til gode. Det er grunnen til at FN regner på denne måten.
Dette betyr at to land med lik plassering kan ha vidt forskjellig BNI per innbygger.
– For eksempel ligger Libanon og Cuba på en delt 67. plass i 2015. Libanon har et BNI på 16 500 dollar per innbygger, men Cuba bare 7 300. De kommer på samme plass fordi Cuba, i mye større grad enn Libanon, har lykkes i å skape en sunnere og mer utdannet befolkning.
