Vi er alle i samme båt, på tide å dele redningsvester

Ett år etter at covid-19 ble erklært en global pandemi står verden fortsatt oppe i en stor helsekrise. Mens store land som Kina og USA ser ut til å ha fått en bedre kontroll på situasjonen, er det andre store land og regioner som fortsatt sliter tungt. De siste ukene har den dramatiske situasjonen i India hatt særlig fokus.

Globalt er det nå over 3 millioner døde av covid-19. Det er et dramatisk høyt tall, som skjuler mye menneskelig lidelse. Vaksinering er det ene virkemiddelet som på lang sikt vil gi varig effekt. Men på dette området har det utviklet seg enorme forskjeller mellom rike og fattige deler av verden, slik vi også omtaler i denne utgaven.

Den første og største utfordringen for fattige land er å få tak i nok vaksiner. Ifølge Verdens helseorganisasjon er det i lavinntektsland bare 1 av 500 som er vaksinert, mot 1 av 4 i rike land. Bare om lag 0,2 prosent av alle vaksiner har gått til lavinntektsland.

Ideelt sett skulle man fordelt seg ut av problemet. En løsning kunne ha vært at alle land i verden fikk nok doser til i første omgang å vaksinere utsatte grupper, blant dem helsearbeidere, eldre og de med underliggende sykdommer. Utviklingen fram til nå har vist at det er langt unna å være realistisk. Rike land skaffet seg tidlig omfattende kontrakter og vil vaksinere sine egne innbyggere først.

På kort sikt vil det ikke være mulig å fylle de globale gapene kun ved å øke produksjonen av vaksiner. Internasjonal vaksineproduksjon er allerede kraftig oppskalert. Verden produserer normalt tre milliarder vaksinedoser per år, men nå trengs 5-6 ganger så mange. Det ville blitt helt feil om vi sluttet å produsere andre vaksiner, som de tradisjonelle barnevaksinene. Vi trenger jo de også.

Et viktig bidrag vil være om rike land gir bort noen av vaksinene de har inngått kontrakter om. Norge har for eksempel allerede i januar i år lovet å gi bort vaksiner, før hele befolkningen er ferdigvaksinert. Frankrike har på sin side, som første europeiske land, omsatt slike løfter til praksis, ved at de har begynt å gi bort doser.

Det internasjonale bistandsstøttede Covax-initiativet er et viktig verktøy, men ikke nok. Selv om denne veldig positive nyordningen lykkes med sine planer, så vil det ikke kunne tilby vaksiner til mer enn 20 prosent av befolkningen i de 92 fattigste landene i verden i år. Det er også et sårbart system. Covax har nå store problemer med å oppfylle sine leveringsplaner på grunn av bortfall av produksjon fra én svært viktig leverandør i India.

Det er lett å ha sympati med de krefter i verden som har ønsket at farmasigigantene skal dele sine patenter på vaksiner med farmasiselskaper i fattige land. Samtidig er det også gode argumenter for hvorfor dette likevel er komplisert og utfordrende gitt de rammer som legges av en markedsstyrt verdensøkonomi. I praksis, og på kort sikt, har det trolig mye større betydning å sikre at råvarer flyter mellom land og at selskaper samarbeider frivillig, heller enn at de tvinges til å gi fra seg patentene sine.

En mulig positiv, langsiktig effekt av pandemien kan være at slike initiativer som Covax videreutvikles og at nye kommer til. Mange eksperter er dessuten enige om at det er viktig å bygge opp produksjonskapasitet i deler av verden, som Latin-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia. Dette vil imidlertid ta tid, og kan ikke løse dagens akutte problem.

Den afrikanske unionen (AU) lanserte nylig en visjon om å bygge opp vaksineproduksjon i Afrika, men med et 20-årsperspektiv. Det er eksempel på et initiativ som fortjener verdens støtte.