Feil bruk av norsk bistand?

1,4 milliarder mennesker i verden er rammet av minst én neglisjert tropesykdom (NTD). Noen tropesykdommer er godt kjent, og da spesielt malaria. Men de aller vanligste av dem er de som kalles neglisjerte; sykdommer som ikke dreper raskt eller i store antall, men som ofte sprer seg lett og forårsaker kronisk sykdom med varige konsekvenser for helse og økonomi.

Forskning viser at behandling mot NTDer er et av de mest kostnadseffektive utviklingstiltakene i verden. Enkelte organisasjoner, blant dem SCI (Schistosomiasis Control Initiative) ved London Imperial College, klarer å behandle mennesker for NTDer for under fire kroner per år, inkludert planlegging, distribusjon, behandling og kontroll. En utrolig lav pris for å forandre livet til et menneske!

En langsiktig investering

I 2012 ble det konkludert med at verden mangler 1,8 milliarder kroner for å fullfinansiere sentrale tiltak mot NTDer. I global utviklingssammenheng er dette en svært liten sum, og noe Norge alene kunne stilt til disposisjon (ca. 5 prosent av det norske bistandsbudsjettet). Med omfattende erfaring og ekspertise fra massevaksinering og den globale vaksinealliansen GAVI, har Norge likevel mer å bidra med.

Norge bør bli en internasjonal pådriver i kampen mot NTDer, med mål om fullstendig utryddelse på sikt. Utryddelse av sykdommer er ikke bare mulig, men også svært gode samfunnsøkonomiske investeringer. Ved total utryddelse sparer vi alle fremtidige generasjoner for lidelse, utgifter til forebygging og behandling. Utryddelsen av kopperviruset er et godt eksempel:

“If you add up all the aid that all OECD countries have given since they started counting it in 1960, and then assume that the only thing that this aid has achieved was the eradication of smallpox, then the whole thing would still be a bargain, costing less than half what the UK National Health Service spends on average to save a life.”

Toby Ord, moralfilosof ved University of Oxford

Vitamin A kan redde liv

Under Copenhagen Consensus 2008 konkluderte en gruppe verdensledende økonomer med at næringsberiket mat (engelsk: food fortification) var det viktigste og mest kostnadseffektive bistandstiltaket som da fantes. Likevel er dette ukjent for folk flest.

Enkelte vitaminer og mineraler produseres ikke naturlig i kroppen, men er likevel nødvendige for kroppens funksjoner. Vitamin A, sink og jod er kjente eksempler. Personer som får i seg for lite av disse vil etterhvert utvikle mangelsykdommer og/eller utviklingshemming. For barn er slike skader irreversible og har betydelig innvirkning på fremtidige læringsevner, inntekt og helse.

Næringsberiket mat er ganske enkelt vitaminer og mineraler tilsatt i matvarer som utsatte grupper spiser, som maismel, sukker, matolje og ris. Vitamin A-tilsetning alene gir en estimert 23 prosent nedgang i dødelighet hos barn mellom seks måneder og fem år, med en kostnad på under ti kroner per barn per år. Den samfunnsøkonomiske avkastningen av dette er ifølge Copenhagen Consensus på mer enn 900 prosent.

Mer spesialisering

De to bistandstiltakene nevnt ovenfor er neglisjerte og underfinansierte, på tross av at det finnes evidens og forskning som beviser deres utrolige effektivitet. Hvorfor blir de ikke prioritert?

Det er viktig å ha en helhetlig strategi for å bekjempe global fattigdom og menneskelig lidelse, men det er ingen grunn til at hvert enkelt land skal ha det hver for seg. Norge bør i større grad konsentrere sin bistand, enten rundt noen få områder (f.eks. NTDer og næringsberiket mat) eller innenfor en begrenset geografisk region. Som spesialister i samarbeid med andre kan vi utrette mer.

Nei, norsk bistand mangler ikke prioriteringer. Problemet er at vi "prioriterer alt”.