Amartya Sens nye fanesak
– De er kyniske og feilaktige, de økonomiske resonnementene som begrunner den «gamle sannheten» om at et fattig land ikke kan gi sine borgere et enkelt helsevesen for alle.
Det er Amartya Sen som sier dette i den britiske avisa The Guardian. Den nå 82 år gamle Nobelprisvinneren i økonomi, har ikke gitt seg. Nå hever han fanen for et grunnleggende allment helsetilbud, også i fattige land.
Han hevder at det i løpet av de siste tretti årene er samlet statistikk og empiri som tilsier at det er fullt mulig for også fattige land, å tilby billige helsetjenester til store befolkningsgrupper. Han henviser til erfaringer fra Sri Lanka, Costa Rica, Rwanda, Kina, den indiske delstaten Kerala, til forsøk i Bangladesh og ikke minst Thailand.
THAILAND HADDE FØR årtusenskiftet private og offentlige helseforsikringer for noen grupper, men i 2001 innførte landet universelt helsevesen for alle. Programmet bestod i første omgang av at ingen skulle betale mer enn knapt én dollar for et besøk på et helsesenter. De som var helt uten penger betalte ikke noe. Resultatet var overveldende. Barnedødeligheten falt dramatisk og er nå nede på 11 per 1000 fødte, og levealderen økte til 74 år.
Rwanda har hatt mye av den samme utviklingen etter at landet kom på fote etter folkemordet i 1994. Universell helse ble innført i 2004. Landets helseminister Agnes Bingawaho skriver dette i det medisinske tidsskriftet The Lancet:
– Investeringen i helse har stimulert økonomisk vekst, både fordi folk lever lenger og har større evne og vilje til oppnå sine mål.
Amartya Sen understreker at ingen av helseeksemplene er feilfrie, smertefrie eller perfekte, men at de representerer et ønske og en kraft til å bryte ned troen på at allmenn helse er umulig.
Det store spørsmålet er naturligvis: Hvordan får et fattig land råd til å innføre et helsevesen for alle?
Sen har flere svar, først fremst at helsetilbud er svært arbeidsintensive tjenester som ikke er så kostbare i fattige land med lave lønninger. Dernest at skikkelig helsevesen vil ha betydelige stordriftsfordeler.
DET ER OFTE billige medisiner og enkle tiltak som skal til for å bedre helsetilstanden raskt for veldig mange mennesker. Dersom det hadde vært fungerende helsesystemer i de landene hvor ebola brøt ut, hadde kanskje sykdommen vært stanset i sin spede begynnelse.
Den indiske økonomens avgjørende argument er det humanitære imperativ, men også det at friske mennesker som lever lengre – skaper større økonomisk vekst.
Jeg tror Sen peker på noe vesentlig når han fremhever at de politiske mytene rundt universell helse har bidratt til å forsinke eller hindre en effektiv reform. Det amerikanske uttrykket "socialised medicin" høres ikke bra ut og stemmer på ingen måte med virkeligheten. Det burde ha vært punktert forlengst. Kanskje fattige og modige land kan bidra til det?
Eva Bratholm er kommunikasjonsdirektør i Norad.
