– Vi er en livline for et folk som lever i permanent unntakstilstand

– Når man opplever å være frarøvet alle muligheter, blir man naturligvis fortvilet og desperat. Da er det ikke så rart om man retter frustrasjonen sin mot noen eller noe.  

Panorama har spurt Dorothée Klaus, direktør for UNRWA i Libanon, om hva hun tenker om at palestinske flyktninger er svært kritiske til FN-organisasjonens mandat. 

Ettbarnsmoren Razan Majzub (27) som Panoramas lesere fikk møte i denne reportasjen, uttalte at livet i leirene er «miserabelt», og sier at UNRWA har bidratt til å gjøre leir-beboerne avhengige av nødhjelp. Dorothée Klaus er godt kjent med kritikken.  

– Denne organisasjonen er helt nødvendig for å opprettholde et tjenestetilbud. Samtidig synliggjør UNRWA den vedvarende avhengigheten flyktningene har av en utenlandsfinansiert og -styrt institusjon. Men håpet er at vi også kan bidra til at palestinske flyktninger skal komme seg ut av permanent unntakstilstand og bort fra avhengigheten av humanitær bistand, sier hun. 

Overfylte leirer og stengte dører 

FN-organisasjonen hun leder har registrert 230 000 palestinske flyktninger i Libanon.

Les også om ildsjelen fra Shatila:

– Fotball er det beste verktøyet for å holde barna borte fra gata

Omtrent halvparten bor i de 12 leirene der UNRWA er hovedleverandør av tjenester. Organisasjonen driver blant annet skoler og helsetjenester, og de siste årene er vann- og sanitærforholdene betydelig utbedret, påpeker hun.  

– Leirene har renere gater, lukket avløpssystem og tilgang til rent vann – nivåer av grunnleggende tjenester som mange libanesiske lokalsamfunn ikke har, sier Klaus.  

Hun forklarer at leirene er fysisk avgrenset av sikkerhetsbarrierer kontrollert av den libanesiske hæren, og at det er svært vanskelig for palestinere å få byggetillatelser. 

Resultatet er tett befolkede leire, der folk lever i en slags limbo-situasjon, sier hun. 

Shatila, som i 1949 ble bygget for 3000 mennesker, på en én kvadratkilometer stor tomt, huser nå flere titalls tusen innbyggere. Klaus påpeker at palestinske flyktninger er utestengt fra sysselsetting i Libanon, at 80 prosent lever under fattigdomsgrensen. 

– Kombinasjonen av trengsel, svært begrensede jobbmuligheter og fraværet av rettigheter skaper et ekstremt anspent miljø, sier FN-toppen. 

Kraftige kutt – men noe skjermes 

Vi spør hvordan kutt i finansiering påvirker tjenestene. 

– På helsesiden har vi måttet kutte tjeneste-uken fra fem til fire arbeidsdager. Ansatte har sagt at reduserte lønninger gjør at de da må finne annet arbeid én dag i uken, for å veie opp kutt i lønna fra UNRWA.  Hun forteller at mange ansatte også forsørger storfamilien. Mer krevende er det å kutte i utdanningstilbudet. 

– Vi frykter at flere barn vil falle fra dersom de mister den daglige kontakten med skolen. Totalt vil tjenestetiden reduseres fra 37,5 til 30 timer i uken, både for helsepersonell og lærere. De eneste tjenestene vi har skjermet helt, fordi de er livreddende og helt kritiske, er renovasjon i leirene og drift av vannforsyning og renseanlegg. Der kan vi ikke kompromisse. 

Hun uttrykker takknemlighet for norsk støtte til hjelpeorganisasjonens arbeid, men sier kutt skaper stor utrygghet i den palestinske befolkningen. 

– UNRWAs tjenester er en livline for mennesker. Når folk blir syke, kommer de til våre helsesentre, og de sender barna sine til våre skoler. Uten oss finnes det ingen institusjon med et tydelig mandat og den nødvendige operative kapasiteten. Derfor skaper både kutt og usikkerhet rundt UNRWAs videre eksistens stor uro, sier hun. 

– Merker du denne uroen når du snakker med folk i leirene? 

– Ja, de sier det rett ut: «Hva skjer med oss om UNRWA kollapser? Blir vi glemt?» Situasjonen er tragisk, for vi snakker om mennesker som i praksis er statsløse, og som har svært lite tro på en framtid for barna sine. Leirene er ikke lykkelige steder å bo. 

Selvskading og destruktive strategier 

Rapporten Socioeconomic Survey Report of Palestine Refugees in Lebanon fra mars 2025 peker på at palestinere i Libanon har svært begrensede muligheter, at unge flykter, – enkelte mister livet på vei over Middelhavet – mens andre trekkes inn i kriminalitet. 

– Mangelen på framtidsutsikter trekker unge mot destruktive og selvskadende strategier, særlig i et miljø der narkotika er lett tilgjengelig. Nå arbeider vi med å etablere inntekts- og jobbmuligheter for unge utenfor leirene, i håp om at de kan få ferdigheter, selvtillit og et bedre framtidsperspektiv, sier FN-toppen. 

I 2003 disputerte Dorothée Klaus med en doktorgrad om palestinske flyktninger i Libanon. Vi spør hvordan situasjonen har endret seg siden den gang.  

– Det som sjokkerte meg mest da jeg kom tilbake til Libanon, nesten 30 år etter feltarbeidet mitt, var hvor lite som hadde endret seg. Etter borgerkrigen på 1990-tallet var mange av leirene nærmest jevnet med jorden. Mye av infrastrukturen er bygget opp, men jeg ser den samme desperasjonen, og hører de samme spørsmålene om identitet. 

Som forsker ser man mer på de bakenforliggende årsakene, påpeker Klaus.  

– Det gir også et grunnlag for å snakke tydelig om hvor undertrykkende situasjonen faktisk er. Den er heller ikke til det beste for vertslandet Libanon.