Vanlig å bruke bistand til egne flyktningutgifter
Mens flere land nå varsler kutt i sin bistand, forsterkes virkningen ved at en økende andel av landenes bistand går til egne flyktningutgifter. Omfang og praksis varierer sterkt fra land til land.
Selv om bistandsorganisasjoner i en årrekke har protestert mot «å bruke bistand på utgifter innenlands», er praksisen vanlig og godkjent av OECDs utviklingskomité.
Med regjeringens tilleggsnummer til statsbudsjettet, som ble fremlagt i dag, øker andelen av norsk bistand som brukes på flyktningutgifter innenlands kraftig. Mens utgiftene i 2014 lå på i underkant av 1,8 milliarder kroner (5,5 pst av totalen), er de nå økt til rekordhøye 7,3 milliarder - tilsvarende 21,0 prosent av bistandsbudsjettet.
Mottak
Blant tiltakene som Norge innrapporterer til OECD er:
- utgifter til statlige mottak for flyktninger og asylsøkere
- integreringstilskudd til bosetting av overføringsflyktninger og enslige mindreårige
- opplæring i norsk og samfunnsfag
- tiltak i grunnopplæringen
- barnevernets omsorgssentre
- utgifter til retur og reiseutgifter for flyktninger
Norge er derfor langt fra alene i sin bruk av bistandsbudsjettet til dette formålet, heller ikke i Norden. I Sverige anslås flyktningutgiftene å utgjøre 18,8 prosent av bistandsbudsjettet for 2016. I Danmark, der regjeringen nylig foreslo å kutte bistanden med 6 mrd. danske kroner, viser anslaget for inneværende år foreløpig 19,7 prosent.
Finland, som nylig rapporterte «historiske kutt» i bistanden, ligger derimot betydelig lavere med sine 0,97 prosent. Finsk bistand er samtidig en god del lavere enn svensk og dansk.
Storbritannia har tidligere år ligget svært lavt, med en prosentandel for flyktningutgifter (2009) på 0,1 prosent. Senere økte det til rundt 0,5%. I 2014 var andelen økt til 0,8 prosent. Luxembourg, som allerede fra før topper listen over bistandens andel av brutto nasjonal inntekt, er også «best» på dette området. De fører null og niks av sine flyktningutgifter over bistanden.
Ulik praksis
Ifølge DAC-reglene er det førsteårsutgifter som kan føres. Men praksis rundt hva som føres innenfor dette varierer også sterkt. Tyskland, Finland, Hellas og Japan bokfører kun utgifter til personer med innvilget flyktningstatus. Norske myndigheter derimot har også ført utgifter til opphold for folk med et negativt vedtak, som sitter og venter på å bli sendt ut av Norge.
Et annet område med variert praksis er utgiftene knyttet til kvote-flyktninger, der Norge har vært blant de landene som har inkludert slike utgifter i bistanden.
At OECD godtar føring av innenlandske flyktningutgifter betyr likevel ikke at organisasjonen oppmuntrer til en slik praksis. «OECD har oppmuntret givere til ikke å rapportere slike kostnader som bistand. Hele ideen bak utviklingsbistand (ODA) er at midlene skal brukes i utviklingsland, der de kan bidra til å lindre fattigdom. Hvis denne trenden skulle fortsette, vil det virkelig føre til at OECDs bistandsrangeringer blir mer og mer meningsløse», skriver bladet Development Today i sin siste lederartikkel.
Andreplass
Sist OECDs utviklingskomite laget en oversikt over «In-door refugee costs» for utvalgte medlemsland var i 2010, med basis i 2009-tall. Her ble andelen av budsjettene som gikk til innenlandske flyktningutgifter beregnet.
Den gang, under Stoltenberg-regjeringen, så listen slik ut – med Norge på en lite populær andreplass: 1) Sveits: 14,8% 2) Norge: 9,9% 3) Sverige: 6,7% 4) Canada: 5,5% 5) Nederland: 5,4%. Verdens største bilaterale giver, USA, lå på 2,3%.
Land som Australia, Japan, Italia og Irland førte den gang ikke flyktningutgifter over sitt bistandsregnskap.
