Indisk stordugnad for barne- og mødrehelse

India er kontrastenes land. Den om lag 1,13 milliarder store befolkningen rommer noen av verdens aller rikeste mennesker, og flere hundre millioner med fattige. I indiske storaviser annonserer private helseklinikker og tilbyr både assistert befruktning og surrogatmødre. Samtidig føder majoriteten av fattige kvinner på landsbygda hjemme i ei jordhytte, uten hjelp av kyndig personell. Nedkjøling, infeksjoner og underernæring tar mange barneliv.
Med forholdsvis enkle midler kan dødstallene blant de fattigste reduseres kraftig.

Tror ikke målene nås. - India har som mål å redusere barnedødeligheten for barn under fem år med to tredeler og mødredødeligheten med tre firedeler innen 2015. Men jeg tror det blir vanskelig, sier det indiske helsedepartementets prosjektleder for National Rural Health Mission (NRHM), C.G Chatuverdi.
- Bare ved å klare å holde mor og barn på sykehuset de første 24 timene etter fødsel, regner vi med å kunne redusere dødeligheten hos nyfødte med 17-18 prosent, sier han.

Lokal mobilisering. I India er ansvaret for helse delegert fra sentrale myndigheter til de 28 delstatene. Her varierer utfordringene fra stat til stat. Størst er utfordringene i delstatene Uttar Pradesh, Bihar, Madhya Pradesh, Rajasthan og Orissa, som til sammen har over 60 prosent av Indias barnedødelighet. Uttar Pradesh alene står for over 26 prosent av Indias dødsfall hos barn under fem år. Disse fem delstatene er også satsingsområdet for det norsk-indiske samarbeidet, NIPI.
- Vi har stilt midler til rådighet for delstatene slik at de kan bygge opp en struktur med lokale helsearbeidere. Vi har dessuten bedt de lokale helsemyndighetene om å forslå løsninger som, dersom de viser seg effektive, kan brukes i stor skala, sier Chatuverdi.
Etter to års satsing kan en delstat som Bihar vise til om lag
100 000 fødsler årlig på lokale sykehus, mot tidligere 3000.
- I Bihar har vi lokale sykehus der det tidligere kom omkring 35 pasienter månedlig. I dag har samme sykehus 4500 pasienter i måneden, forteller Chatuverdi.

Lokal helsearbeider. 21 år gamle Ramglasi er én av kvinnene i den fattige delstaten Rajasthan som har nytt godt av indiske myndigheters satsing for å bedre barne- og mødrehelse på landsbygda. Da hun for fem måneder siden fødte vesle Sonia, skjedde det på det lokale helsesenteret i Rarah, noen kilometer unna landsbyen Takha hvor hun bor.
- Det var fint å føde på sykehuset, forteller hun.
En egen «Asha», en lokal helsearbeider, oppsøkte Ramglasi tre ganger under svangerskapet for å sjekke at alt utviklet seg normalt.
- Ashaen fortalte meg blant annet hvor viktig det var at jeg spiste jerntabletter, spiste næringsrik mat og at jeg burde vaksinere meg. Den hjelpen jeg har fått av ashaen har betydd svært mye, sier Ramglasi.
I India er det ikke vanlig at ektefellen er til stede og bistår kona under fødselen. Selv fikk Ramglasi hjelp av ashaen. Hun ordnet med transport, fulgte henne til sykehuset og var med under hele fødselen.

Første leveuke farligst. 21-åringen fødte tvillingjenter, men bare Sonia overlevde. Tvillingsøsteren ble bare seks dager gammel. Den første uka i et spedbarns liv er da også den aller farligste. 70 prosent av spedbarnsdødeligheten skjer da.
Av ashaen fikk Ramglasi lære hvordan hun skulle holde vesle Sonia varm ved å pakke henne inn i teppe og legge henne på brystet sitt. Og mens det tidligere har vært vanlig å kaste den første, viktige råmelka og amme først etter noen dager, fikk hun vite hvor næringsrik denne melka er for nyfødte, slik at Sonia ble lagt til brystet like etter fødselen.
- Jeg ble også fortalt hvor viktig det er at Sonia kun får brystmelk de første seks månedene, forteller hun.
I kampen mot barnedødelighet regner man med at det å få mødrene til å legge barnet til brystet de første timene etter fødselen, alene kan redusere dødeligheten med 22 prosent.
Vel hjemme får Ramglasi og Sonia besøk av den samme ashaen om lag en gang i måneden. Hun sjekker at barnet legger på seg normalt, gir råd om amming og minner på når det er tid for vaksiner.
- Sonia mangler bare å ta én vaksine - den mot meslinger - om en måneds tid, sier Ramglasi.
En asha kan ha ansvaret for en landsby på om lag 1000 husholdninger. Hun skal få 23 ukers opplæring. For hver kvinne hun får til å føde på sykehus, får hun 100 rupi (13 kroner). I gjennomsnitt kan en asha tjene om lag 1500 rupier (200 kroner) i måneden.

Økonomisk belønning. I tillegg til hjelpen fra ashaen har Ramglasi også fått en økonomisk belønning fra indiske myndigheter for at hun fødte på det lokale sykehuset. I alle stater hvor færre enn 25 prosent av fødslene skjer med hjelp av kvalifisert fødselspersonell, gir indiske myndigheter 1400 rupi (187 kroner) til de mødrene som føder barnet under trygge forhold. Pengene kan brukes til å dekke for eksempel transportkostnader, innkjøp av næringsrik mat til mor og barn eller som for Ramglasi: de kan spares.
- Jeg har kun kjøpt litt tørket frukt for pengene. Vi har nok mat, forsikrer hun, og forteller at med to bøfler som sikrer tilgang til melk, er familien hun har giftet seg inn i relativt velstående.
- Pengene var ikke avgjørende for at jeg valgte å føde på det lokale sykehuset, sier hun.

Svakt helsesystem. Økningen i antall sykehusfødsler har gitt resultater. I Rajasthan alene har antall fødsler under kyndig veiledning økt fra under 3000 i 2005/2006, til 340 000 i andre halvdel av 2007. FN jobber nå med en egen rapport for å se endringer i mødredødeligheten. Foreløpige data kan tyde på at dødeligheten hos mødre er blitt mer enn halvert.
Spørsmålet er likevel: Vil et svakt, offentlig indisk helsesystem makte å ta imot alle fattige kvinner slik at de kan føde på sykehus? Og vil de klare å gi et godt nok tilbud?
- Det er vår aller største utfordring. Per i dag er det offentlige helsesystemet ikke i stand til å takle dette. Dette er noe vi må
jobbe knallhardt med, sier Chatuverdi i det indiske helsedepartementet.
Han skisserer hvordan myndighetene de neste seks månedene vil trappe opp innsatsen for å bygge og styrke helsesystemet og slik tette gapet mellom etterspørsel og tilbud. Og på spørsmål om forventningene hos befolkningen nå er så store at han frykter at myndighetene ikke kan innfri, svarer Chatuverdi:
- Nei, men vi må involvere alle - også privat sektor - dersom vi skal lykkes. Vi står overfor en kjempeutfordring.

Lav vaksinedekning. Mens Ramglasis gjenlevende datter Sonia snart vil være fullvaksinert, er det langt igjen til at samtlige indiske barn får basisvaksiner mot tuberkulose, difteri, kikhoste, polio, meslinger og stivkrampe.
- Ja, hva angår vaksiner har vi en lang vei å gå. I dag er bare om lag 41 prosent av indiske barn vaksinerte, sier Chatuverdi.
Målsetningen var å oppnå en vaksinedekning på 80 prosent eller mer fra 2007. Fremdeles sliter delstatene Uttar Pradesh og Bihar med stadige tilfeller av polio.
- Kampen mot polio har forsinket innsatsen med å gi basisvaksiner til alle. Men vi kan ikke gi oss før vi har utryddet sykdommen, sier Chatuverdi.
Han mener den plattformen indiske myndigheter nå bygger opp via National Rural Health Mission, hvor bistandsgivere, lokalsamfunn, offentlige og private aktører og forsikringsbransje sammen jobber for å bedre grunnleggende helsetjenester, vil gjøre det enklere å nå ut med vaksiner til alle.

Norskstøttet kuvøse. På det lokale sykehuset i Rarah i Rajasthan, hvor Ramglasi for noen måneder siden fødte tvillingene, er det dagen derpå. Dagen før besøkte statsminister Jens Stoltenberg mødre- og barnklinikken og nabolandsbyen Takha for å se hva indiske og norske myndigheter i samarbeid har oppnådd. Tusenvis av mennesker møtte fram for å hylle den norske statsministeren. Samtidig fikk de høre hvilke tiltak som nå iverksettes for å redusere de høye dødelighetstallene hos indiske småbarn og deres mødre.
- I snitt fødes det 37 barn her i måneden. Før det norsk-indiske samarbeidet kom i gang, kunne vi ikke gi tilstrekkelig behandling til nyfødte. Da måtte vi sende 15 prosent av barna til et større sykehus 15 kilometer unna, med den risikoen det innebærer, sier sykehuslege R.P Sharma.
Han forteller at sykehuset tidligere ikke hadde varmekasse, som også kan fungere som kuvøse og hjelpe spedbarn som trenger pustehjelp. Takket være norske bistandsmidler og NIPI-samarbeidet kom utstyret på plass for en uke siden - like før Stoltenbergs besøk.
- Med varmekasse og kuvøse håper jeg av vi skal kunne redusere antall barn vi sender videre til distriktssykehuset til fem prosent, sier Sharma.

Strømløs. Han forteller at en liten gutt som ble født i går, bare noen timer før det norske statsministerbesøket, var svak og nedkjølt. Han ble derfor lagt i varmekassen.
- Er det mulig å ta et bilde av deg og varmekassen? spør vi.
Sharma går for å hente den én dag gamle gutten som i går kjempet for livet med en kroppstemperatur på under 32 grader, men som i dag klarer seg med tepper og kroppsvarmen fra mor. Legen legger ham under varmelampa og slår på bryteren. Ingen strøm.
- Strømmen har gått, igjen. Vi har ikke aggregat og solcellepanelet på taket sørger bare for strøm i lyspærene, forteller han.

Ingen ambulanse. Heller ikke tilgang til rent, rennende vann har vært en selvfølge for Sharma og hans stab. For bare en uke siden måtte sykehuspersonalet tappe vann på kanner fordi vanntilførselen var ustabil. Nå sørger ei flunkende ny kran på sykehusets yttervegg for vanntilgang 24 timer i døgnet.
Malingen på veggene med motiver som informerer nybakte mødre om hvordan og hvorfor hun bør fullamme barnet sitt de første seks månedene, er også helt fersk, og hadde knapt rukket å tørke til Stoltenberg og hans følge ankom Rarah.
Når vi spør om de største utfordringene framover, kommer imidlertid mangel på strøm langt ned på legens liste.
- Den største utfordringen er etter min mening transport. Her ved sykehuset har vi ingen kjøretøyer tilgjengelig. Pasienten må derfor i utgangspunktet selv sørge for transport, forteller sykehuslegen.

Kommer for sent. Sharma trekker også fram ubesluttsomheten og mangelen på kunnskap i lokalsamfunnet som et stort problem:
- Når de endelig bestemmer seg for å komme til sykehuset, er det ofte for sent. Lokalbefolkningen må derfor læres opp til å komme før, sier han.
Og for å fange opp alle gravide kvinner og sørge for god nok oppfølging gjennom svangerskap og fødsel, etterlyser Sharma et registreringssystem.
- I dag har vi kvinner som kommer én gang og registrerer seg, for så ikke å vende tilbake. Andre kommer aldri.

Mer opplæring. Kollegaen hans Meena Kumari har vært jordmor siden 1996. I likhet med vannkrana på utsiden av sykehusveggen, de nymalte veggene, kuvøsen som endelig er på plass - dog uten jevn strømtilførsel - er det også kun ei uke siden Kumari for første gang fikk lære hvordan man behandler nyfødte barn.
- Jeg lærte om hvordan man skal kontrollere infeksjoner hos nyfødte, hvordan vi skal hindre slike infeksjoner her på sykehuset ved håndvask og bruk av hansker. Jeg lærte også hvordan jeg skal behandle syke, nyfødte barn ved å legge dem i en varmekasse eller tilføre surstoff slik at den blir en kuvøse.
- Visste du ikke dette fra før?
- Noe visste jeg. Men det er første gang jeg fikk forklaring på hvorfor det for eksempel er viktig å vaske hendene.