– Ingen flere hvite elefanter!

Stortingsmelding nr 35, «Felles kamp mot fattigdom» er produsert på rekordtid, og er den første stortingsmeldingen om utviklingspolitikken på åtte år. Men snarere enn å utmeisle en ny utviklingspolitikk, oppsummerer den etablert politikk og viser til kommende strategier. Meldingen utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson oversender til Stortinget er tydelig inspirert av regjeringens handlingsplan mot fattigdom fra 2002. Det er en sterk vektlegging av behovet for mer samordning av innsatsen i internasjonal og nasjonal bistand og utviklingspolitikk.

Samling bak tusenårsmålene. «Det er nå nær internasjonal konsensus om de grunnleggende mål og midler i utviklingspolitikken», heter det i Felles kamp mot fattigdom. I Norge og de andre giverlandene skal 1980- og 90-tallets sprikende målsettinger og virkemiddelbruk erstattes med samordnet innsats og blikket skal være festet på FNs åtte tusenårsmål.
Giverlandene skal ikke lenger belaste utviklingslandene med tusenvis av enkeltstående prosjekter. Det skal være slutt på de «hvite elefantenes» tid, og utviklingslandenes egne prioriteringer og helhetlige fattigdomsplaner skal ligge til grunn for innsatsen. Det innebærer at bistanden i større grad gis som budsjett- og sektorstøtte.

Departementsgjennomgang. Reformer på et langt bredere felt enn bare bistandspolitikken er nødvendig om man skal nå tusenårsmålene. Et «globalt partnerskap» må innebære reformer i internasjonale rammebetingelser, i utviklingslandenes styresett og på bistandsområdet.
På norsk side arbeider man med en gjennomgang av ulike departementer for å se om det er områder der norsk politikk er til hinder for bekjempelse av fattigdom i sør. Det skal lages en rapport fra denne gjennomgangen i løpet av året. Arbeidet mot korrupsjon skal tas opp både med norske bedrifter og i internasjonale organisasjoner som IMF. Giverland må sette i verk tiltak for å hindre egen industri i å bidra til korrupsjon, heter det.

Konsentrasjon om Afrika. Regjeringen ønsker større konsentrasjon av den samlede bilaterale norske bistanden, både geografisk og tematisk. Innsatsen skal styrkes i de landene som henger etter i utviklingen og som ikke vil nå tusenårsmålene uten betydelig støtte. Særlig gjelder dette land i Afrika sør for Sahara.
Det varsles ikke endringer i utvalget av dagens 25 hovedsamarbeids- og samarbeidsland, men det skal utarbeides et måltall for hvor mye av den bilaterale bistanden som skal konsentreres om de fattigste landene slik flere andre land har gjort.
Nederland har mål om at 50 prosent av den bilaterale bistanden skal gå til Afrika, og Storbritannia ønsker å kanalisere 90 prosent av den langsiktige bilaterale bistanden til lavinntektsland. Til tross for at Norge gjennom en årrekke har hatt som uttalt målsetting å øke bistanden til de fattigste landene, og særlig prioritere Afrika, har andelen av bistanden som går til Afrika gått ned.
På begynnelsen av 1990-tallet gikk over 60 prosent av norsk bilateral bistand til Afrika, mens andelen i 2001-02 var på 42 prosent.

Færre sektorer. I utviklingsmeldingen varsler regjeringen også konsentrasjon når det gjelder antall sektorer Norge vil bidra med bistand til i de enkelte samarbeidsland. Bistand over land og regionbevilgningen skal normalt konsentreres om 2-3 sektorer i hvert land.
Til tross for målsettingen om konsentrasjon trekkes mange ulike sektorer fram som viktige satsingsområder for norsk bistand. Ved siden av godt styresett, næringsutvikling og handel, styrking av det sivile samfunn og fredsbygging i konfliktområder, vil man prioritere utdanning, helse, hiv/aids, bærekraftig utvikling, energi, vannsektoren, biologisk mangfold, funksjonshemmede, urfolk og barn, i følge meldingen.

Ris bak speilet. Mens giverlandene skal sørge for bedre rammebetingelser, samt mer og bedre bistand, legger meldingen vekt på at utviklingslandene må forbedre sitt styresett.
Reformer av politikk og styresett skal vektlegges i utviklingssamarbeidet. De landene som viser vilje til reformer skal belønnes: «Når samarbeidsland viser vilje til reformer i politikk og styresett, er det en vesentlig positiv faktor i vurderingen av fordeling av bistandsressurser», heter det i meldingen.
I land der myndighetene ikke tar ansvar for å føre en fattigdomsreduserende politikk, vil Norge konsentrere samarbeidet om interessegrupper som arbeider for å realisere tusenårsmålene og fremme menneskerettighetene.

Vurderer «de frivillige». Bistanden skal styrke økonomistyring og forvaltning, fremme demokrati og respekt for menneskerettighetene. Organisasjoner som arbeider for åpenhet og ansvarliggjøring av myndighetene, samt tiltak som bedrer forholdene for frie medier, skal vektlegges. De norske frivillige organisasjonene forvalter om lag 3 milliarder av den norske bistanden, det vil si mer enn det som kanaliseres som bilateral stat-til-stat-bistand. Regjeringen vil nå sette ned et eget utvalg som skal vurdere resultater i bistanden via frivillige organisasjoner.

Næringslivet som motor. Stortingsmeldingen understreker at næringsutvikling og handel er drivkreftene som kan skape vekst i utviklingslandene. Bistanden skal brukes for å skape bedre rammevilkår for næringsutvikling, handel og investeringer i utviklingslandene.
På handelsområdet legger stortingsmeldingen stor vekt på betydningen av økt markedsadgang i industrilandene for utviklingslandenes varer. Handel med landbruksvarer behandles spesielt, og det pekes på behovet for å utvikle landbrukssektoren med sikte på større grad av bearbeiding av varer. Industrilandenes høye tollmurer mot landbruksvarer, og bruk av høyere toll jo mer bearbeidet et produkt er, bidrar til ensretting av eksporten.
Økt eksport av landbruksvarer, også til det norske markedet, kan bidra til økonomiske vekst i Sør, men samtidig er norsk landbruk avhengig av fortsatt tollvern og overføringer, understrekes det.