Jakter på utslipp i Sør

Å bruke den grønne utviklingsmekanismen er i seg selv kontroversielt, siden det innebærer at Norge kan kjøpe kvoter for tiltak i utviklingsland heller enn å gjøre tiltak på hjemmebane. Slike tiltak er gjenstand for en het debatt i Norge for tida, blant annet i de rødgrønne partiene i regjeringen.

«En god nyhet.» Ikke uventet hadde utviklingspolitisk redegjørelse et lysegrønt skjær over seg da utviklingsminister Erik Solheim 7. juni skisserte noen av hovedsatsingsområdene for norsk bistand.
- Det er nå hevet over enhver rimelig tvil at klimaendringene er menneskeskapte. Paradoksalt nok er dette en god nyhet. Det betyr at vi har mulighet til å gjøre noe med det, sa Solheim.
For å hjelpe utviklingsland i å redusere utslipp, trakk Solheim fram tre satsingsområder for Norge:
- Det ene er fornybar energi. Utviklingsland har et enormt utappet potensial for fornybar, ikke-forurensende energi. Det har knapt nok vært gjort større vannkraftutbygginger i Afrika de siste tjue årene. Her har Norge et særlig fortrinn, og vil gjøre mer, sa Solheim som også vektla norsk kompetanse innen solenergi.

Renseteknologi. - Det andre er energieffektivisering. Her er det enorme muligheter. Det tredje innsatsfeltet er CO2-rensing og deponering, hvor Norge ønsker å utvikle ekspertise knyttet til renseteknologi, sa utviklingsministeren.
Han understreket at fattige land har rett til å utvikle seg, men at det bør skje på en måte som unngår de mest forurensende stadiene i den økonomiske utviklingen.
- Norge vil bidra både med forskning og mer handling i arbeidet med tilpasning til klimaendringer, lovet Solheim.

Grønn «vinn-vinn-mekanisme». Utviklingsministeren fortalte også Stortinget hvordan regjeringen ønsker å ta i bruk den grønne utviklingsmekanismen under Kyoto-protokollen.
- Gjennom den mekanismen kan industriland og utviklingsland samarbeide om prosjekter som bidrar til reduserte utslipp i u-land, samtidig som de kan bidra til lands bærekraftige utvikling, sa Solheim.
Rike land, som Norge, kan på sin side gjennom utslippsmekanismen motta klimakvoter, som vil bidra til å oppfylle egne utslippsforpliktelser.
- I en eventuell bruk av mekanismen vil vi derfor være på jakt etter prosjekter der vi ved en kombinasjon av bistandsmidler, private investeringer, statlige midler fra fattige land og Kyoto-mekanismen kan finansiere vannkraftutbygging, solenergi, energiøkonomisering eller andre fornuftige tiltak som bidrar til klimagassreduksjoner, sa Solheim.

Ja til politisering. I redegjørelsen fikk stortingspolitikerne høre om en «utviklingspolitikk i endring».
- Et godt uttrykk for dette er de tre nye ambassadekontorene vi har åpnet de siste månedene; i La Paz, Bolivia, i Dili i Øst-Timor og i Bujumbura i Burundi, sa Solheim.
Både i Bolivia og i Øst-Timor er det norsk kompetanse innen olje og gass som skal hjelpe landene ut av fattigdom. I Burundi skal Norge, som har lederrollen i FNs fredskommisjon, bidra til stabilitet.
- Noen har kritisert oss for gjennom initiativer som dette å politisere bistanden. Selvsagt ligger kampen mot fattigdom fast. Men som Berhold Brecht en gang bemerket: Sult oppstår ikke, den organiseres av kornhandlerne, sa Solheim.
Han understreket at Olje for utvikling er ett av de viktigste innsatsområdene for denne regjeringen.
- Norges erfaring med forvaltning av petroleumsinntektene er nærmest enestående gode. Det går knapt en uke uten at jeg får henvendelse fra en statsråd i et utviklingsland om å lære av norske erfaringer, sa Solheim.
Han kunne fortelle stortingspolitikerne at Norge samarbeider med, eller planlegger å samarbeide med, blant annet Nigeria, Angola, Øst-Timor, Mosambik, Bolivia, Vietnam og Sudan.
- Vi driver definitivt ikke dette programmet fordi det er en enkel form for bistand. Tvert imot, det er kanskje noe av det vanskeligste og mest delikate vi er involvert i, sa Solheim.

Hindre mulig oljesøl. Da Solheim i etterkant av redegjørelsen møtte representanter fra de ulike frivillige organisasjonene til debattmøte, var det nettopp Olje for utvikling-programmet som fikk mange kritiske innspill fra bistandsorganisasjonene. Flere lurte på hvordan Solheim kunne være sikker på at Olje for utvikling-programmet ikke bare tjener norsk oljeindustri, men også kommer de fattigste i utviklingslandene til gode.
- Vi ser at Olje for utvikling er støtte for å fremme den norske modellen og norske selskaper, men vi ser ikke den reelt utviklingsfremmende komponenten, sa Elin Enge i utviklingsseksjonen i Norsk Folkehjelp.
- Vi i Verdens naturfond er bekymret for at visjonene i Olje for utvikling-programmet ikke blir forstått av byråkratene, og at de dessuten ikke legger stor nok vekt på miljøkomponenten i prosjektet. Vår oppfordring er derfor at du må legge økt press på byråkratiet. Dette er viktig for å hindre at det ikke kommer oljesøl til ditt departement, sa rådgiver for miljø og utvikling, Andrew Kroglund i WWF.
- Jeg skal ha et møte med den nye ledelsen i Olje for utvikling-programmet. Vi vil ta disse innspillene på alvor, lovet Solheim.

Fortsatt norsk fredsmekling. Et annet hovedsatsingsområde for regjeringen - Fred, forsoning og gjenoppbygging etter konflikt, har fått mye kritikk - blant annet i Aftenpostens debattspalter. Solheim brukte utviklingspolitisk redegjørelse til å kommentere professor i statsvitenskap, Øyvind Østeruds, innlegg.
- Utgangspunktet har vært at Østeruds påstand om at stater vanskelig kan bygges utenfra. Ingen vil bestride at stater kan brytes ned utenfra. Da er det underlig om man ikke også kan bidra positivt, sa Solheim, og viste til hvordan en rekke konfliktherjede land går i riktig retning.
- Land som Mosambik, Øst-Timor, El Salvador, Namibia og Kambodsja har alle hatt fredsbevarende styrker. Alle er land med betydelige forbedringer.
Til Østeruds innsigelse om at en varig fred etter borgerkrig oftere oppstår når den ene parten har vunnet krigen, enn når meglere får en avtale, kommenterte Solheim:
- Norske fredsinitativ forsøker ikke å skape himmel på jord. Vi forsøker kun å unngå helvete. Å la være å blande seg er ofte det enkleste. Men - som så grufullt demonstrert i Rwanda - det enkleste blir raskt det vanskeligste å forsvare moralsk, sa Solheim.
Han lovet derfor å styrke det norske engasjementet i blant annet Midtøsten, Sri Lanka, Sudan, Nepal og Burundi.

Nye signaler fra Solheim
• Vil legge fram forslag til system for varsling av kritikkverdige forhold
i bistand - blant annet korrupsjon.
• Slutt på matvarebistanden. Norske frivillige organisasjoner som mottar mat fra amerikanske myndigheter, for så å dele ut eller selge den billig, oppfordres til å slutte med dette.
• Varsler egen melding om kvinner og likestilling.
• Varsler rapport fra fagfolk om hva Norge kan gjøre for å hindre mangel på politisk handling ved sultkatastrofer i Afrika.

Clean Development Mechanism
• Clean Development Mechanism (CDM) (på norsk: Den grønne utviklingsmekanismen) er et opplegg under Kyoto-avtalen som tillater industriland å investere i tiltak for å redusere utslipp i utviklingsland heller enn å foreta mer kostbare utslippsreduksjoner i sine egne land.
• Kritikere har hevdet at utslippsreduksjonene som oppnås ved slike kvotekjøp kan være både fiktive og unødvendig høyt priset.
• CDM overvåkes av et eget styre underlagt FNs klimakonferanser.
Kilde: Wikipedia