Tvungne forsvinninger i Venezuela, en blindsone i norsk offentlighet?

Jan Borgen Jan Borgen

Tidligere leder for Amnesty Norge og nestleder for International Commission of Jurists, Genève

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Påfallende få norske medier, politikere, organisasjoner og forskere har detaljert omtalt menneskerettighetsovergrepene i Venezuela etter kunngjøringen av fredsprisen til María Corina Machado i oktober. 

For å bøte på det: Her gis en beskrivelse, basert på tilgjengelig dokumentasjon, av en av de mest alvorlige og utbredte overgrepsformene i Venezuela — tvungne forsvinninger (desapariciones forzadas).

Hva er tvungne forsvinninger?

Kjernen i overgrepet er brutal i sin enkelhet: Statens agenter bortfører en person i hemmelighet, uten registrering eller forklaring. Pårørende får kanskje et hint gjennom rykter eller ingenting. Ansvaret forsvinner inn i et mørke staten selv har skapt. Offerets identitet utslettes juridisk, politisk og menneskelig.

Dette er ikke avvik, men metode: en kalkulert, «usynlig» form for undertrykking der selve benektelsen er virkemiddelet.

Tvungne forsvinninger inngår i hva Den interamerikanske menneskerettskommisjonen siden 2024 har betegnet som Venezuelas statsterrorisme, direkte knyttet til forfølgelsen av opposisjonen, også María Corina Machado. 

Den interamerikanske menneskerettsdomstolen har i flere avgjørelser bygget på denne beskrivelsen, når den vurderer Venezuelas ansvar og behovet for haste- og beskyttelsestiltak. 

Domstolen har gjentatte ganger funnet Venezuela ansvarlig for bortføringer, vilkårlige arrestasjoner og manglende etterforskning. Den slår fast at tvungen forsvinning er et pågående brudd som varer til staten gir sann informasjon om offeret.

Totalforbud

Folkeretten er klar. Tvungne forsvinninger er absolutt forbudt. Ingen nødrett, konflikt eller «sikkerhetspolitiske hensyn» kan legitimere praksisen. Venezuelas systematiske anvendelse kvalifiserer til en «forbrytelse mot menneskeheten», ifølge artikkel 7 i Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

ICC åpnet i 2021 full etterforskning av Venezuela for forbrytelser mot menneskeheten, inkludert tvungne forsvinninger.

FNs uavhengige granskningskommisjon for Venezuela dokumenterer et vedvarende mønster av hemmelige pågripelser, skjulte interneringer, manipulerte registre og rutinemessig tortur utført av DGCIM og SEBIN.

Minimal politisk belastning, maksimal kontroll

Under protestbølgene i 2014, 2017 og 2019, og særlig i valgåret 2024, ble bruken av forsvinninger intensivert. 

De gir regimet maksimal kontroll med minimal politisk belastning: Overgrepene skjer uten spor, innsyn eller ansvar. For regimet er dette skreddersydd makt: effektivt og ekstremt fryktskapende.

Målet er ikke bare å ramme enkeltpersoner, men å lamme sivilsamfunnet. Opposisjon knuses. Kritikere isoleres. Drap skjules bak offisiell løgn.

Konsekvensene er brutale. Ofre utsettes ofte for tortur og i mange tilfeller henrettelse. Familiene lever i total uvisshet – i dager, uker eller år. Noen finner spor i fengsler, på politistasjoner eller i likhus. Mange finner ingenting. Forsvinningen utsletter både personen og veien til sannhet og ansvarliggjøring.

Dype røtter

Tvungne forsvinninger har lange røtter i Venezuelas sikkerhetsdoktriner. På 1950–1990-tallet var metoden et sentralt virkemiddel i statens antigerilja-kamp, noe som ble dokumentert tidlig av det interamerikanske menneskerettighetssystemet. Under Chávez (1999–2013) forekom alvorlige forsvinninger, men uten dagens systematikk.

Med Nicolás Maduro (fra 2014) endret praksisen karakter. Forsvinningene ble landsomfattende, planmessige og tett knyttet til politisk undertrykking. 

Ifølge venezuelanske menneskerettsorganisasjoner, blant dem Foro Penal, er det registrert minst 2000 vilkårlige arrestasjoner siden valget i fjor, i tillegg til hundrevis av dokumenterte tilfeller av tvungne forsvinninger. Omfanget peker mot en praksis og et hemmelighold som er målrettet og institusjonalisert.

Vanskelig informasjonsinnsamling

For å dokumentere en tvungen forsvinning kreves tre elementer: verifisert frihetsberøvelse, tegn på statlig involvering og dokumentert informasjonsnekt. I Venezuela er alle tre normalt fraværende. Det gjør pålitelig dokumentasjon svært vanskelig. 

Det er ikke tilfeldig. Fraværet av data er tilsiktet. FNs granskningskommisjon peker på fire hindre som gjør dokumentasjon krevende:

• Ingen åpne arrestjournaler
• Ingen tilgang til avhørssteder eller fengsler
• Politisert rettsmedisin: obduksjoner og rapporter kontrolleres av regimet
• Bruk av uoffisielle lokasjoner: ofrene er sporløst borte

Dette kan svekke internasjonale vurderinger: risikovurderinger, multilaterale posisjoner, sanksjoner og norsk dialog med partnere preges nødvendigvis av usikkerhet og bygger gjerne på mangelfulle data.

For norske myndigheter skaper dette et behov for å håndtere både alvoret og informasjonsasymmetrien, i kontakten med myndigheter og sivilsamfunn og i arbeidet med å styrke dokumentasjon og ansvarliggjøring.

Langsiktige konsekvenser 

Det er i hovedsak menn som forsvinner, mens kvinnene står igjen med hele omsorgsbyrden. Forsvinningene skaper uvisshet som skaper nye ofre: familiene og andre pårørende lever i vedvarende ambivalent sorg og høy psykisk belastning. Om ikke det var nok, dersom de klager til myndighetene kan det øke risikoen for represalier. Dette er kjent informasjon.

Langt mindre kjent er de langsiktige sosiale konsekvensene av forsvinninger. Ingen langtidsstudier viser hvordan forsvinninger påvirker inntekt, arbeid, fattigdom eller gjeld. 

Barna er en blindsone. Deres psykiske helse, skolegang, migrasjonsrisiko og rekruttering til voldelige miljøer er knapt undersøkt. Og man vet også lite om forsvinningers betydning for Venezuelas masseflukt, der nær åtte millioner har reist.

Dette er kunnskap norske aktører trenger – og i stor grad mangler. Humanitære vurderinger, kjønnsperspektiver, migrasjonsanalyse og arbeid med sårbare grupper krever et langt bedre faktagrunnlag.

Verken politisk eller rettslig ‘overgang’

Nobelkomiteen berømmet María Corina Machados kamp for en rettferdig overgang til folkestyre. Venezuela befinner seg ikke i en slik overgang i dag. Regimet motarbeider både politisk og juridisk endring; det konsoliderer makten tross ytre press fra USA.

Vilkårene for transitional justice er derfor fraværende. Etter presidentvalget 28. juli 2024, som Maduro utropte seg som vinner av til tross for omfattende dokumentasjon på det motsatte og kun 20 staters anerkjennelse, har myndighetene og regjeringsnære væpnede grupper begått grove overgrep: drap, tortur, vilkårlige fengslinger og tvungne forsvinninger av personer som søker politisk endring. Mange flykter.

Overgrepene etterforskes ikke. Rettsapparatet er politisert, og høyesterett, lojalt til regimet, mangler uavhengighet, er det bred enighet om. 

Retten til rettsoppgjør, sannhet og oppreisning er i praksis blokkert. Et troverdig faktagrunnlag kan ikke etableres så lenge overgrepene fortsetter og staten benekter ansvar.

Venezuela etterkommer ikke avgjørelser fra den interamerikanske menneskerettsdomstolen eller -kommisjonen. Etter landet trakk seg fra domstolen i 2013 forsvant et sentralt kontrollnivå.

Internasjonale forpliktelser pålegger Venezuela å registrere arrestasjoner, gi opplysninger til familie, sikre advokatkontakt og igangsette umiddelbart søk. Staten bryter alle disse grunnleggende pliktene.