Hva nå Venezuela?

Benedicte Bull Benedicte Bull

Professor ved Senter for Global Bærekraft ved UiO og Latin-Amerika-ekspert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

For bare en måned siden ville jeg sagt at det USA nå prøver å gjøre i Venezuela er helt umulig: Den sittende chavist-regjeringen ville aldri gå med på å overlate kontrollen med Venezuelas olje til USA, den dominerende opposisjonsfløyen ledet av Maria Corina Machado ville aldri gå med på å la chavist-regjeringen bli sittende ved makten, og USA ville aldri gå med på å lette sanksjonene uten endring i regimet. 

Men Trump og CIA fant et columbi egg: Ved å bruke rå makt og totalt ignorere både folkerett og demokrati, ser det ut til at man klarer å sikre kontroll over oljeressursene og etablere en form for kolonialt styre Latin-Amerika ikke har sett før i moderne tid. Spørsmålene er hvor lenge dette kan holde, og om de endringene som må komme også kan åpne for demokrati. 

For de som ikke husker anekdoten: for å bevise sin kreativitet etter at hans oppdagelse av Sør-Amerika var blitt kritisert som noe alle kunne få til, tok Christopher Columbus utfordringen med å få et rundt egg til å stå på et flatt bord. Han brukte makt, og satte det rett ned slik at bunnen knuste og egget ble stående. En løsning ingen andre hadde tenkt på.

Hvordan å få et egg til å stå

Det er åpent spørsmål om egget kan bli stående i Venezuela. Vi begynner å se konturene av hvordan USA har tenkt å fjernstyre Venezuela etter at Trump annonserte at han ville styre landet. Etter USAs militære lyn-operasjon der Nicolás Maduro ble kidnappet sammen med kona Celia Flores og sendt til et høysikkerhetsfengsel i USA 3. januar, kom det som kjent frem at USA hadde gjort en avtale med Maduro sin visepresident, Delcy Rodriguez, om å fortsette ved makten - men på USAs premisser. Premissene har vist seg først og fremst å handle om olje. 

USA begynte å blokkere tankere med venezuelansk olje allerede i desember. Siden er syv skip blitt stoppet og oljen beslaglagt. Trump har nå gitt to oljetradingselskaper, Vitol og Trafigura, jobben med å selge denne oljen på verdensmarkedene. Første salget bragte inn 500 millioner dollar. Av disse blir 300 millioner dollar satt på konti i venezuelanske banker. Slik får venezuelanske selskaper sårt tiltrengte dollar, og det er USA og ikke lokale myndigheter som har kontroll med hvordan de skal brukes.

Dette ligner på den avtalen Chevron allerede hadde for å få unntak fra sanksjonene og pumpe olje i Venezuela. Den ble inngått under Biden og selvsagt kvestet av Trump, men vi må altså legge fra oss all logikk, regler og lover og rettferdighet for å forstå hva som nå skjer i Venezuela. 

Oljeselskapenes interesse

Det neste skrittet er å sikre at amerikanske oljeselskaper kommer tilbake til Venezuela. Chevron er der allerede og vil kunne pumpe mer olje enn de gjør i dag, om USA letter på sine egne oljesanksjoner, som forbyr salg av venezuelansk olje på verdensmarkedene. For at de andre selskapene skal ville komme tilbake kreves både endringer i lovverket og politisk stabilitet. Trump fikk en kalddusj av sine støttespillere hos Halliburton, Exxon og Conoco som viste seg skeptiske til å investere i Venezuelas tunge olje uten langsiktig sikkerhet og stabilitet og med det gjeldende lovverket. 

Det siste problemet ser det ut som man klarer å fikse: Denne uka ble den nye Hydrokarbonloven i Venezuela vedtatt. Den vil fjerne kravet om at utenlandske oljeselskaper inngår et samarbeid med det venezuelanske oljeselskapet PDVSA hvor sistnevnte har kontroll. Flere andre lovendringer er også på gang som vil legge til rette for amerikanske oljeselskaper og sikre deres inntjening. 

Sikkerhetsutfordringene

Spørsmålet er om de fikser den mest alvorlige utfordringen: langsiktig sikkerhet og stabilitet. Det avhenger både av Delcy Rodriguez’ interne konkurrenter innen «chavismen»- bevegelsen som har understøttet regjeringene til Hugo Chávez og Nicolás Maduro; væpna styrker, inkludert de militære, og folk flest. 

Sistnevnte vil merke det lille økonomiske oppsvinget som sanksjonslettelse vil skape. Det er et oppsving som Machados fløy av opposisjonen ikke har ønsket så lenge chavistene sitter ved makten fordi det kan øke chavistenes politiske oppslutning. Det den delen av opposisjonen har hatt rett i, er at sanksjonslette ikke løser de langsiktige problemene i økonomien, heller ikke nå. 

Den videre oppslutningen om Delcy Rodriguez hos militæret og andre væpna grupper avhenger av om de får fortsette med sin illegale virksomhet. Det avhenger også av hva hennes hovedutfordrer, Diosdado Cabello, bruker sin makt til å mobilisere væpnede grupper om han skulle ønske det.

Hvordan kan vi da se for oss utviklingen fremover. Jeg ser tre scenarier, bare ett av dem er optimistisk. La oss ta de dårlige alternativene først. 

Konsolidert autoritær kapitalisme

Det ene er at Delcy Rodríguez får fortsette å styre på vegne av USA. Både hun og andre sentrale politiske aktører, som broren Jorge Rodrigúez, og nevnte Diosdado Cabello, er under direkte trusler fra USA og vil fortsette det anti-imperialistiske spillet for galleriet, mens de lydig fører den politikken USA måtte ønske. 

Egentlig er ikke forbindelsen mellom Donald Trump og Delcy Rodriguez så overraskende. Hun har vært drivkraften i Venezuela bak det jeg og kolleger har identifisert som en form for personifisert autoritær kapitalisme de siste årene. 

Den er ikke så forskjellig fra det Trump prøver å innføre på hjemmebane. Det bør ikke komme som en overraskelse for noen at Vitol og oljeselskapene er blant Trumps viktigste finansieringskilder. Han er ute etter profitt for seg selv og sine støttespillere og snarlige utenrikspolitiske gevinster. 

Men et slikt scenario vil være dårlig nytt for det venezuelanske demokratiet. Den store kampen nå står om frigivelsen av politiske fanger. Regjeringen hevder at 600 av de rundt 800 politiske fangene er løslatt, mens uavhengige organisasjoner har verifisert 260, og de fleste er løslatt på ulike betingelser. Vi vet lite om hvorvidt USA legger noe press på regjeringen for videre nødvendige reformer, som reform av rettsapparat, valginstitusjoner og det fryktede sikkerhetspolitiet, SEBIN. Det er det liten grunn til å stole på all den tid USA selv går raskt mot å bli et brutalt autokrati. 

Frykten for kaos

Det andre scenariet er at politiske konkurrenter eller væpna grupper bruker den uavklarte situasjonen til å utfordre regjeringen og statsmakten. Det er allerede rapporter om voldsepisoder i grenseområdene mot Colombia, og at såkalte «colectivos», væpnede nabolagsvakter i storbyene skaper frykt i gatene. 

Det er usikkert hva den Colombianske geriljaen ELN som holder til i Venezuela vil gjøre. Vi vet fra tilsvarende situasjoner i andre land der kriminelle grupper styrer deler av territoriet at en maktforskyvning skaper kaos. Om Rodríguez mister kontrollen står USA overfor et valg om å gripe direkte inn selv, eller bare la det være og la enda mer autoritære typer, overta. 

En mulig transisjon til demokrati

Det tredje scenarioet er at USA gjør som Marco Rubio påstår er planen: Å sikre en demokratisk transisjon etter først en stabilisering, og så en konsolideringsfase. Det er det Machado og støttespillere nå satser på. Å gi bort nobelprismedaljen til Trump kjøpte henne en «hotline» til hans mobil og noen rosende ord, men ingen løfter om snarlig nyvalg eller tilbakekomst av 2024-valgets reelle vinner, Edmundo González. 

Likevel har den delen av opposisjonen så langt vært lojal til Trump. Men den lojaliteten har en utløpsdato om opposisjonen permanent blir satt på sidelinjen og det ikke snart kommer politiske reformer. Da kan vi komme i nok en situasjon som var utenkelig for få uker siden: at det er den tidligere USA-vennlige opposisjonen som forsvarer nasjonale oljeinteresser mot USAs imperialisme. 

Nå må institusjoner bygges

USAs form for fjernstyring av Venezuela begynner å ta form, men det er ingen varig løsning. Columbus løste jo egentlig ikke problemet med hvordan å få et egg til å stå på et flatt bord, ifølge versjonen der han knuste egget. Venezuelas grunnleggende problem: et autokratisk styre som først og fremst er opptatt av å beholde makten, er heller ikke løst. 

Det finnes en annen versjon i Latin-Amerika av anekdoten om Columbus der han lager en liten haug av salt som han setter egget oppi. I Venezuela heter den haugen demokrati og institusjoner og den må man begynne å bygge snarest.