Fiskere i Tanzania presses i verneområde

Krystallklart hav, hvite strender og korallrev med et yrende liv preger øygruppa Mafia Island utenfor kysten av Tanzania.

Rundt korallrevene finnes det nærmere 400 ulike arter fisk. Havskilpadder legger egg på strendene. I trærne er fruktspisende flaggermus store som katter et vanlig syn. I havet rundt øyene kan dykkere treffe på sjeldne dyr som sjøku og hvalhai, verdens største fisk.

Maleriske ruiner fra arabisk slavehandel på 1800-tallet gjør bildet av en tropisk turistidyll perfekt. Norsk støtte fra 1995 til 2006 var vesentlig for å opprette Tanzanias første marine nasjonalpark her, på terskelen til Det indiske hav.

– Ønsker ikke fiskere her

Mafia Island er imidlertid ikke bare et viktig naturområde og et eldorado for snorklende og dykkende turister. Det bor 23 000 mennesker innenfor grensene til verneområdet, og fiske er den viktigste inntektskilden.

Mange av fiskerne føler at de fortrenges til fordel for turistene. Fakhi Ali Hassan er valgt landsbyleder fra Jibondo, en av de fiskeriavhengige øyene innenfor grensene av nasjonalparken.

– Myndighetene ønsker at strendene og økosystemene skal være uberørt. De ønsker ikke at fiskerne skal være der, sier han.

Båter jages og fiskeutstyr blir beslaglagt. Flere ganger har også soldater blitt satt inn mot fiskerne i nasjonalparken. Fakhi Ali Hassan har selv blitt arrestert og vært vitne til at landsbyboere har blitt banket opp.

– Det er nå en økende fiendtlighet mellom fiskerne og ledelsen i nasjonalparken, sier han.

Konflikten har imidlertid vart lenge. Den har kommet til uttrykk gjennom at mange av fiskerne har nektet å følge reglene for hvor det er lov å fiske. De har også nektet å bruke sertifikater som parkledelsen har pålagt dem å bruke for å vise at de har rett til å fiske.

Norsk støtte til opprettelse

Norge støttet nasjonalparken økonomisk fra 1995 til 2006. Støtten var del av et større program for styrket ressursforvaltning i Tanzania. Norske bistandspenger betalte blant annet for patruljebåter og hovedkontor for ledelsen av parken. I 2006 stanset den norske støtten (se faktaboks).

Den norske ambassaden i Tanzania kan i dag ikke opplyse nøyaktig hvor mye penger Norge har bidratt med på Mafia Island.

Mens Norge særlig bidro med penger, var naturvernorganisasjonen WWF også en aktiv pådriver, særlig med ekspertise fra tilsvarende verneområder i andre land.

– Fiske gir mat og inntekt

Fakhi Ali Hassan var fisker før, men jobber nå som snekker. Han tar med seg Bistandsaktuelt ut til øya Chole. En åpen båt med påhengsmotor er ferge over det smale sundet som skiller Chole fra hovedøya Mafia. Chole, som er del av det marine verneområdet, har litt over 1000 innbyggere.

Kokospalmene står tett, bare avløst av jordlapper med kassava og bønner. Hele øya er tatt i bruk, men det er knapphet på jord. Stiene er smale ganger der man må gå etter hverandre i lang rekke.

– Vi er svært avhengige av fisket. Det er den viktigste inntektskilden vår. Det gir oss mat og inntekt slik at vi kan betale skole for barna våre og andre utgifter, sier Saida Mshangama Muhammed.

En gruppe av mennene på Chole har benket seg på et sentralt sted i landsbyen. Saida Mshangama Muhammed er en av de eldre. Han snakker først. Det er høvisk tale som rår i denne landsbyen. Man venter på tur når man skal snakke.

Innholdet presenteres på ulikt vis, men alle fiskerne er skuffet over hva nasjonalparken har utviklet seg til å bli.

Får ikke engasjert politikere

Innbyggerne opplever at reglene for hvilke typer garn og andre fiskeredskaper som er tillatt er vilkårlige og uforutsigbare. De sier de har liten innflytelse på beslutninger som angår verneområdet og levebørdet deres.

– Vi føler at vi blir satt på sidelinja og ikke får delta, sier Shehari A. Shehari.

Fakhi Ali Hassan leser høyt fra en artikkel i en tanzaniansk avis som skriver om nasjonalparken. Der omtales verneområdet som en eneste stor solskinnshistorie. Han rister oppgitt på hodet over at dette er bildet som skapes og som formidles.

En av de yngre fiskerne, Badi Ally Waziri, er ikke optimist. Han viser til forsøk på å engasjere regionale myndigheter i saken, men at det har blitt med vage lovnader fra politikerne.

Viktige dokumenter kun på engelsk

Sosialantropologen Christine Walley gjorde feltarbeid på øygruppa samtidig med at Norge var en sentral aktør i etableringen av nasjonalparken. Hun beskriver i boka Rough Waters fra 2004 hvordan verneområdet skulle være et eksempel på en ny type naturvern, der lokale innbyggere ble hørt og deltok i utformingen av
regelverket.

Naturvern skulle ikke lenger foregå slik det hadde gjort i kolonitida, da folk i stor grad ble stengt ute fra verneområdene. I stedet skulle landsbyer i området inkluderes, og folk selv høste fruktene av bedre ressurstilgang.

Walley skriver at løftene ikke ble oppfylt og at den positive stemningen i forhold til nasjonalparken snudde. Det skjedde allerede tidlig, da folk i landsbyene så at de ikke ble involvert i viktige beslutninger.

Et talende eksempel er at viktige dokumenter ikke en gang ble oversatt til swahili, men kun var tilgjengelige på engelsk.

Flere rapporter, blant annet en Norad-rapport fra 2007, pekte på det samme – at fiskerne og landsbyene ikke ble inkludert i driften av nasjonalparken. Det finnes lokale representanter i hver landsby som skal være bindeledd til nasjonalparkens ledelse, men dette systemet har blitt kritisert for å ikke fungere.

I fjor ble det publisert en masteroppgave ved nederlandske Wageningen University som inneholder resultatene fra en en spørreundersøkelse i landsbyene. Mer enn 50 prosent karakteriserte graden av medvirkning i nasjonalparken som «dårlig» eller «svært dårlig».

Støttet opprettelsen av verneområdet

Mafia Island Marine Park rommer både mangroveskoger, strender, korallrev og grunne havområder mellom øyene. Verneområdet er på 822 km² – knapt det dobbelte av Oslo kommunes areal. Utenfor korallrevene er storhavet, der har fiskerne på Mafia Island med sine åpne båter små muligheter til å fiske.

Før nasjonalparken ble etablert foregikk det ødeleggende fiske med dynamitt i området, delvis drevet av fiskere utenfra. Dette skadet korallene og fiskeressursene, og fiskerne i landsbyene støttet derfor opprettelsen av verneområdet.

Fakhi Ali Hassan, landsbylederen fra Jibondo, sier at nasjonalparken har spilt en positiv rolle for å få slutt på dynamittfisket:

– Da verneområdet ble introdusert, aksepterte de fleste landsbyboere det fullt ut, fordi det ble sett som en beskyttelse mot ulovlig fiske med dynamitt, sier han.

Mens det er åpenbart at fiske med dynamitt ikke er bra fra økosystemet, er det ikke like klart at det tradisjonelle fisket med små båter er en tilsvarende trussel. Det foreligger ikke mange vitenskapelige rapporter om ressursene i området.

Fakhi gir eksempler på at ledelsen i parken kommer med påstander om at fiskebestandene er truet, men uten å belegge det med tall.

– Norske myndigheter bør komme

Fiskerne vet at norske bistandspenger har bidratt til å finansiere nasjonalparken, men vil ikke kritisere Norge for det. Derimot mener de at representanter for norske myndigheter burde komme til øyene deres og selv se hvordan vernebestemmelsene fungerer.

Shehari A. Shehari, en av fiskerne fra Chole, har liten tro på at rapportene som skrives forteller hvordan situasjonen virkelig er.

– Norske myndigheter burde komme hit og snakke med vanlige mennesker, sier han.