Eugenia Kargbo på Congo-markedet i Freetown der man har installert skjermer som beskytter selgerne mot den stekende sola.
Eugenia Kargbo på Congo-markedet i Freetown der man har installert skjermer som beskytter selgerne mot den stekende sola.

– Varmen dreper langsomt

Eugenia Kargbo er Afrikas første «varme-direktør». Hun jobber på spreng for å begrense temperaturøkningene som truer hjembyen hennes

Publisert

Fra kontoret sitt i 13. etasje Freetowns i rådhus har Eugenia Kargbo god utsikt. 

– Freetown er fortsatt en vakker by, men vi har en del jobb å gjøre, sier hun. 

I 2021 utnevnte Yvonne Aki-Sawerr, Freetowns ordfører, Kargbo til byens og Afrikas første – og foreløpig eneste – Chief Heat Officer. Kargbos jobb er å tilpasse Sierra Leones hovedstad til klimaendringene og spesielt til den økende varmen. 

36-åringen vokste opp i Freetown på 90-tallet. Hun forteller at byen var mye grønnere enn i dag, og at hun pleide å leke på byens strender og åpne områder. Utover 90-tallet ble borgerkrigen i landet stadig mer brutal og Kargbo forlot hjemlandet. Men hun kom tilbake. 

– Det pleide å være et fantastisk sted, men skjønnheten som fantes for 20 år siden, er i ferd med å forsvinne. Det skyldes i stor grad urbanisering og klimaendringer, sier hun. 

Varmere og varmere

Freetown

Freetown, hovedstaden i Sierra Leone, ble grunnlagt av frigitte slaver i 1792. Byen har en av verdens dypeste naturlige havner og ligger ved foten av Løvefjellene. Freetown har om lag 1,3 millioner innbyggere.

Medianalderen i Sierra Leone er 19 år. 60 prosent av befolkningen er under 25 år

Sierra Leones hovedstad ligger på en halvøy ved Atlanterhavet og ved foten av Løvefjellene. Byen ligger 8-10 grader nord for ekvator. Det er høy luftfuktighet og temperaturen er ganske jevn hele året. Og nettene er nesten like varme som dagen. 

Den tørre årstiden pleide å gi byens 1,3 millioner innbyggere et pusterom fra heten, men ikke nå lenger. Temperaturen stiger i takt med den globale oppvarmingen. I år 2000 var gjennomsnittstemperaturen 26,25 grader. I 2021 hadde den steget til 27,19 grader, ifølge Verdensbanken. 

Og det skal bli enda varmere. En rapport fra Vivid Economics viser at i 2050 vil fire måneder av året være like varme som de ti varmeste dagene i året er nå. 

Effekten av den økende varmen forsterkes av fattigdommen og veksten i byen. Det anslås at rundt halvparten av den voksende befolkningen bor i «uformelle» boliger, ofte små, enkle metallskur. I disse boligene og i områdene de ligger i, blir det ekstremt varmt. Ofte er det få eller ingen muligheter til å kjøle seg ned. Varmen er helsefarlig og bidrar også til et stort tap av arbeidskapasitet ettersom det er for varmt til å jobbe. 

Livstruende

For byens «varme-kriger», som Kargbo spøkefullt kaller seg selv, er jobben tredelt. Hun skal finne prosjekter som forbereder byen på hetebølger og beskytter de mest utsatte, hun skal tallfeste utfordringen og dens konsekvenser, og hun må øke befolkningens bevissthet om farene ved ekstrem varme. 

– Folk her er vant til å leve i et varmt klima, så selv om det blir varmere, ser de på det som noe normalt – men varmen dreper oss langsomt, sier Kargbo. 

Dagen etter møter vi henne i Kroo Bay. Det er et av de største slumområdene i Freetown og ligger bare noen hundre meter fra kontoret hennes i rådhuset. Men det er en helt annen verden. Det lukter søppel og gammel svette. De trange gatene er fulle av griser, geiter og høner som løper rundt blant barn som spiller ball og leker med gamle leker, mens voksne snakker, vasker klær og lager mat over åpen ild. 

Kroo Bay er hjemmet til minst 22 000 mennesker. Det er tett og varmt. Ofte bor det rundt ti personer i de rustne skurene som er hamret sammen av tilgjengelige metallplater. Inne i skurene kan det fort bli over 50 grader. Desto mer rustne takene er, desto varmere blir de. For de mest sårbare – små barn, eldre og personer med underliggende sykdommer – kan slike temperaturer være livstruende.

Rustne metalltak i slumområdene gjør at temperaturen ofte stiger til nærmere 50 grader i boligene. Nå har en amerikansk organisasjon i samarbeid med lokale krefter utviklet et speilbelegg av resirkulert plast som gjør boligene kjøligere
Rustne metalltak i slumområdene gjør at temperaturen ofte stiger til nærmere 50 grader i boligene. Nå har en amerikansk organisasjon i samarbeid med lokale krefter utviklet et speilbelegg av resirkulert plast som gjør boligene kjøligere

Mulig løsning

I Kroo Bays trange smug driver Kargbo et prosjekt sammen med Mirrors for Earth’s Energy Rebalancing (Meer). Den amerikanske organisasjonen består av forskere, ingeniører og prosjektledere som jobber med å finne praktiske løsninger på klimarelaterte problemer. 

Ye Tao, som leder Meer, har vært i Freetown de siste tre månedene for å få prosjektet i gang. Fra brukte vannflasker av plast har Tao og kollegaene utviklet et tynt plastlag som legges på toppen av de rustne metalltakene som et speil. Det senker ikke bare temperaturen i husene, det reflekterer også solstrålene tilbake og motvirker dermed global oppvarming. 

Urbane øyer av varme

Byer i varme land kan fort bli «heat islands» - områder som er varmere enn omgivelsene. Det skyldes blant annet at folk bor tett, manglende ventilasjon, byggematerialer som lagrer varme, få grøntområder og lite vann. Freetown, Kairo, Nairobi og Johannesburg er eksempler på «urban heat islands».

For noen uker siden fikk tjue utvalgte testfamilier installert belegget på takene, og i dag er Eugenia Kargbo og Ye Tao på besøk for å følge opp. På gårdsplassen til Kroo Bays eneste skole har de satt opp forskjellige typer takplater med termometre på. Mens et rustent tak, som er identisk med mesteparten av takplatene i Kroo Bay, måler 51,1 grader – så varmt at du brenner deg når du tar på det – måler taket med speilbelegget 35 grader. Det er bare én grad varmere enn lufttemperaturen. 

Tao er fornøyd med resultatene så langt. Han forteller at prosjektet skal pågå i ett år, hvor det vil bli grundig testet hvordan plastlaget fungerer både i den tørre årstiden og i regntiden. Lokale studenter skal måle og samle resultater. 

– På den måten tjener de også noe på det, og vi sørger for at prosjektet forankres i lokalbefolkningen, sier han. 

Lykkes det, vil det kreve en investering på én million dollar for å sette opp et anlegg til å produsere belegget lokalt og kanskje til og med eksportere det til andre land i regionen. Også Kargbo er optimistisk. 

– Det handler om å finne løsninger som forbedrer folks levekår. Jeg kan fortelle folk om å søke skygge og drikke vann i varmen, men det hjelper ikke folk i Kroo Bay, som verken har råd eller tilgang til det. 

Dobbel katastrofe

– Det er velkjent at mens det er verdens rike land som bidrar mest til klimaendringene, er det verdens fattige land som betaler prisen. Og flertallet av afrikanske byer sliter nå, sier Hastings Chikoko. 

Han er regiondirektør for Afrika i C40 – et globalt nettverk av byer som har forpliktet seg til å kutte utslipp og iverksette klimatiltak. 

C40

C40 Cities er et nettverk av nærmere 100 byer på klimafeltet, blant annet New York, London, Berlin, Sao Paolo, Cape Town, Hong Kong, Singapore, Hangzhou, Tokyo, Freetown, Lagos, Oslo og København. Byene i C40 representerer nesten 800 millioner mennesker og en fjerdedel av verdens økonomi.

Afrikanske byer deler mange av de samme utfordringene. Økende temperatur er en av dem. I tillegg kommer tørke – som fører til vannmangel – og flom på grunn av endrede nedbørsmønstre. 

Kystbyer som Freetown er til og med rammet av en «dobbel katastrofe», påpeker Hastings Chikoko, fordi de også blir oversvømmet fra kysten på grunn av den stigende vannstanden i havene. Det hele kompliseres av at stadig flere mennesker flytter til byene. 

– Det øker sårbarheten. Når mange mennesker er konsentrert på ett sted, vil skadeomfanget og antall berørte være mye større når klimaendringene rammer. Samtidig legger urbanisering press på en allerede utilstrekkelig og gammel infrastruktur, sier Chikoko. 

– Livredde 

Freetowns befolkning vokser raskt og innflytterne bosetter seg der de finner plass og har råd til å bo. 

Dette betyr en økning i antall uformelle bosetninger som Kroo Bay. Slumområdene brer seg utover kystområdene og oppover åssidene hvor trær blir felt for brensel og for å gi plass til hus. 

Det anslås at opptil 500 000 trær har forsvunnet årlig siden 2011. Det gjør byen sårbar for blant annet jordskred, ettersom trær også er med på å holde på jorda. I august 2017, i den verste naturkatastrofen i landets historie, døde eller forsvant mer enn 1100 mennesker da jordmasser begravde hus og veier. 

– I Freetown er klimaendringene veldig reelle. De skjer akkurat nå – bevisene er her. Ikke engang i den tørre årstiden er vi trygge, og alle er livredde for hva som vil skje når regnet kommer, sier Eugenia Kargbo. 

Unik innsats

Men de siste årene har Freetown tatt grep. Yvonne Aki-Sawerr, som ble valgt som ordfører i 2018, har igangsatt klimatiltak som har satt hovedstaden til et av verdens fattigste land på verdenskartet. 

Utnevnelsen av Eugenia Kargbo er bare ett av en rekke initiativer. I januar fikk Freetown en klimahandlingsplan, og Kargbos kontor har nettopp lagt siste hånd på en lignende plan kun for varme. 

Med kampanjen #FreetownTheTreetown – the Tree City Freetown – vil lokale myndigheter sammen med sivilsamfunnet og lokalbefolkningen plante én million trær. Mer enn 1000 arbeidsplasser er skapt som følge av treplantingen og videre oppfølging. 

Chikoko mener Freetown kan være et forbilde for byer på hele kontinentet. 

– I Afrika er vi noen ganger flinke til å importere ideer i stedet for å spørre oss selv om de vil fungere i en afrikansk kontekst. Vi trenger ledere som kan snu det på hodet og gjøre noe som er bra for folk, men som også kan inspirere. Freetown og ordfører Aki-Sawerr kan gjøre det, sier hun.

Powered by Labrador CMS