Kongo-avtale uten et ord om bandittveldet

To uker etter det starter tilbaketrekningen av de rwandiske okkupasjonsstyrkene. Dette er hovedpunktene i avtalen som de to landene undertegnet i sommer, en avtale som er møtt med vantro, fordi den virker urealistisk og unnlater å si noe om krigens etter hvert viktigste motiv - organisert plyndring.

Hovedmotiv: Plyndring. Kongo er et av verdens fem fattigste land i levestandard - og samtidig et av verdens ti rikeste land på naturressurser. Det forklarer det meste av krigen. FN og den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam har det siste året i tre grundige rapporter dokumentert at hovedmotivet for den ødeleggende krigen i landet nå er plyndring av landets naturressurser, ikke sikkerhetsinteresser. Krigen skal på under fire år ha tatt livet av 2,5 millioner mennesker og drevet to millioner på flukt.
I rapportene heter det at landene som okkuperer Kongo fortsatt oppgir sikkerhetsinteresser som grunn. Både FN og Oxfam påpeker at landene slår seg selv på munnen med den geografiske utplasseringen av styrkene - de konsentreres mer og mer i områder med rike ressurs-forekomster.
Rwandas styrker har satset på Kivu- og Maniema-områdene, som er rike på koltan, gull, tropisk tømmer og diamanter. Ugandas styrker okkuperer Nord-Kivu og Ituri-områdene, som er rike på gull, tømmer og diamanter. Inntil nylig var det også rike forekomster av koltan, et grunnstoff som brukes i produksjonen av databrikker, men det er noe uklart hvor store mengder som fortsatt er tilbake av dette stoffet. Zimbabwes styrker er konsentrert i Kasai- og Katanga-områdene, som er rike på kopper, diamanter, kobolt, tømmer og gull.

Størst handel, flest soldater. Siden Kongo er så rikt på naturressurser, er det ikke til å unngå at en framrykkende hær også okkuperer områder med forekomster av mineraler og tømmer. Men samtidig påpeker rapportene at ikke alle områder i landet er like rike på naturressurser, og at handelen med de okkuperte områdene har steget drastisk siden krigen startet. Handelen er dessuten størst der det er flest soldater.
Oxfam beskriver virksomheten som «umoralsk, ulovlig plyndring» i sin rapport, og slår fast at den fører til lidelse for millioner av kongolesiske sivile - utvinningen har praktisk talt ingen positive ringvirkninger for lokalbefolkningen. Helt siden kong Leopolds tid har kongolesere måttet finne seg i å se at inntektene av naturressursene deres går til andre, som regel utlendinger, heter det i rapporten. Ikke noe av fortjenesten på mineralene og tømmeret finner veien tilbake som investeringer i lokalsamfunnene de kommer fra.