Statistikk på funksjonshemmede i fattige land på vei
- Hva feiler det deg? Dette har vært et klassisk spørsmål for å avdekke funksjonsnedsettelser i statistiske undersøkelser i fattige land. Ikke overraskende fikk de som samlet inn data ikke noe svar.
Dette er kanskje en av hovedgrunnene til at funksjonshemmede har vært fraværende fra all statistikk i fattige land. Det er alvorlig – for som vi alle vet – du teller ikke om du ikke blir talt – you do not count if you are not counted for!
Temaet har stått på den internasjonale dagsordenen siden 2001. Washington Group, finansiert av en gruppe FN-land, deriblant Norge, har fått i oppdrag av FN å utvikle nye spørsmål og metoder for datainnhenting og at disse spørsmålene kan inkorporeres i nasjonale statistikk-systemer. Resultatene begynner endelig å komme. Nå tester de ut andre måter å spørre på: De spør heller om folk har problemer med å gjøre forskjellige ting. Det gir et hav av forskjell. Hvor det før var en rapportering på 0,9 % funksjonsnedsettelser i befolkningen i Zambia, viser tallene nå 15 %. Spørsmålene til Washington Group er nå ute på testing, og de har fått gode tilbakemeldinger om at spørsmålene vil bli brukt i befolkningsundersøkelsene fremover.
1990: 17,8 % funksjonshemmede i Norge, 0,9 % i Zambia
Statistisk oversikt over funksjonshemmede i fattige land har lenge vært ikke-eksisterende. Enten blir det ikke innhentet data om dette i folketellingene, eller spørsmålene er utformet på en slik måte at folk ikke vil svare på dem. Mens vestlige land på nittitallet rapporterte om at 15-20 % av befolkningen hadde en funksjonsnedsettelse, var tallene for Zambia som nevnt 0,9 % og Zimbabwe 1,9 %. Det viste seg at undersøkelsene baserte seg på spørsmål som folk ikke ville svare på. Systemet besto i først å krysse av på om du hadde en funksjonsnedsettelse, for så å gå videre i få underkategorier som definerte om du var blind, døv eller "invalidisert". 0,9 % svarte positivt på disse spørsmålene. Hvorfor? De ville ikke identifisere seg som funksjonshemmet.
Avdekking av funksjonsnedsettelser i en befolkning kan være komplisert. Det er mange ulike typer funksjonsnedsettelser, ulike typer aktivitetsbegrensninger og hindre for deltakelse. Ikke minst er holdninger og stigma et stort hinder i mange land, som isolerer funksjonshemmede ytterligere fra samfunnet. Dette kan også virke inn på viljen til å besvare direkte spørsmål om funksjonsnedsettelser.
Alle skal med – da må alle telles
Begrensninger i datainnsamling og statistikk hemmer mulighetene myndighetene har til å tilpasse og yte gode tjenester for befolkningen. Dette gjelder ikke minst i skolen, som ikke blir tilpasset barn med forskjellige typer funksjonsnedsettelser og behov. Med den store satsingen på skole for utvikling er det det avgjørende at de mest marginaliserte barna - de siste 10 % - også kommer med. Da må faktisk forekomst av funksjonsnedsettelser i befolkningen bli registrert.
Fra problem hos den enkelte til hinder i samfunnet
Vi er kommet en lang vei i måten vi ser på mennesker med nedsatt funksjonsevne. Tidligere var det den medisinske tilnærmingen som gjaldt, hvor en plasserte problemet hos den enkelte. Nå er det erkjent at funksjonsnedsettelsen oppstår i møtet som den enkelte har med omgivelsene og samfunnet fordi de ikke er tilpasset individets behov, og at de derigjennom ikke får delta fullt ut i samfunnet de er en del av. Dette har vært avgjørende for tilnærmingen til Washington Group: Å identifisere de som har vanskeligheter med å gjøre enkle oppgaver, og derigjennom har større risiko for å begrense sin deltakelse i samfunnet enn resten av befolkningen.
Spørsmål om å utføre gjøremål
Nå stilles spørsmål om folk har problemer med å se selv om de har briller, eller om de har problemer med å gå trapper osv. De kan gradere svarene i ingen, litt eller store problemer. Spørsmålene er blitt testet ut i Zambia, og svarene har avdekket en betydelig høyere forekomst av funksjonsnedsettelser enn i tidligere undersøkelser. 15 % svarer f.eks. at de har noe problemer innen et av funksjonsområdene, f.eks. at de har problemer med å lese selv med briller, 11 % svarer for to områder. I USA fikk samme spørsmål 41,9 % på noe problemer på ett område, og 19,9 % på to områder. Fortsatt er det altså stor avstand mellom vest og sør, men gapet er blitt betydelig mindre.
I en årrekke har funksjonshemmedes organisasjoner kjempet for at vi må få god statistikk på forekomst av funksjonsnedsettelser. I mellomtiden har vi måttet greie oss med anslag og antakelser. Kan den tiden snart være forbi? Det håper vi i Atlas-alliansen. Det bør alle håpe som er opptatt av at bistand skal nå de som trenger det mest, og at skolesatsingen som norske myndigheter bruker store midler på skal nå alle barn, også de med funksjonsnedsettelser.
