Somalia er stormaktenes nye slagmark

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Somalia befinner seg i en av sine mest alvorlige kriser siden statens kollaps i 1991. Denne gangen handler det ikke om klanmilitsers kamper om territorium, men om noe mer fundamentalt: selve grunnlaget for politisk autoritet. President Hassan Sheikh Mohamuds konstitusjonelle mandat utløp 15. mai 2026, men han sitter fortsatt – med henvisning til grunnlovsendringer vedtatt i mars 2026 som forlenget presidentperioden fra fire til fem år.

Det er en legitimitetskrise: Regjeringen har formelt sett juridisk hjemmel (gjennom parlamentarisk flertall), men mangler den politiske legitimiteten som kreves for å styre i et dypt fragmentert samfunn. 

Hvorfor konsensus er avgjørende

Somalias krise er dypest sett en tillitskrise. En grunnlovs autoritet hviler ikke bare på selve dokumentet, men på en kollektiv, gjensidig oppfatning blant politiske eliter om at de er bundet av dens begrensninger. Når denne felles forståelsen brister, kollapser også det institusjonelle rammeverket.

Dette er kjernen i dagens situasjon. Grunnlovsendringene fra mars 2026 ble vedtatt uten bred nasjonal konsensus. President Mohamud har beskrevet dokumentet som en "social contract", men en samfunnskontrakt kan ikke påtvinges ensidig – den må forhandles frem.

Aristoteles' gamle innsikt om at herskere som isolerer seg fra kritikk, systematisk mister tilgang til korrigerende tilbakemeldinger, er påfallende relevant her. Når opposisjonens dissens sidestilles med illojalitet, blir staten fanget i et ekkokammer der performativ hyllest erstatter reell analyse.

Dette er ikke bare et demokratisk problem – det er et systemisk styringsproblem som undergraver statens evne til å navigere komplekse utfordringer.

Når sentrum ikke lenger holder

Den mest alvorlige konsekvensen av legitimitetskrisen er at den føderale staten faller fra hverandre – stadig raskere. Regionene Puntland og Jubaland har trukket seg fra den føderale prosessen og avviser grunnlovsendringene som et kupp. Dette er to betydningsfulle delstater, begge med egne sikkerhetsstyrker.

Sentralregjeringen i Mogadishu er i ferd med å bli redusert til én klans politiske prosjekt, snarere enn en nasjonal institusjon.

Dette er en strukturell svakhet som er innebygd i den somaliske føderalismen.

Føderalstatene ble ikke skapt ut fra regionale identiteter, men for å balansere ulike klaner. Dette har institusjonalisert fragmentering og skapt et system der makt ikke fordeles etter territorium, men etter klan.

Demokrati eller sentralisering?

Sentralregjeringens argument er at grunnlovsendringene er nødvendige for å bryte med det udemokratiske klansystemet og etablere "én person – én stemme". Dette er et legitimt demokratisk mål, men spørsmålet er hvordan overgangen gjennomføres.

Å innføre direkte valg uten først å ha avklart den føderale maktfordelingen risikerer å sentralisere makt hos presidenten før demokratiet er forankret i befolkningen.

Dette er ikke et argument mot demokrati, men et argument for en gradvis og konsensusbasert overgang. Valgene som nå gjennomføres i regionene Galmudug og Hirshabelle – omstridte som de er – representerer et skritt i denne retningen, men uten Puntland og Jubalands deltakelse forblir prosessen fragmentert og mangler nasjonal legitimitet.

Det geopolitiske spillet: Somalia som arena

Somalias indre krise utspiller seg ikke i et vakuum. Rødehavet og Bab-el-Mandeb-stredet er blitt en arena for intens maktkamp mellom regionale og internasjonale aktører.

Israelske kilder har bekreftet trening av politi og militære enheter i Somaliland, og samarbeidet omfatter landbruk, vann, fornybar energi og helse. De forente arabiske emirater har investert opp mot 442 millioner dollar i havnen i Berbera, og etablerer en transportkorridor som skal knytte Somaliland til Etiopia. Saudi-Arabia har inngått en militær samarbeidsavtale med Mogadishu og finansierer nå et omfattende treningsprogram for somaliske soldater i Galmudug. Egypt har styrket båndene med Somalia gjennom en maritim samarbeidsavtale og forsvarsamarbeid.

Tyrkia er kanskje den mest sentrale aktøren med den største utenlandske militære tilstedeværelsen i Somalia. Tyrkiske F-16-jagere har fløyet over Mogadishu, og tyrkiske droner skal ha blitt brukt i operasjoner mot politiske motstandere i South West State. Tyrkia har også posisjonert seg som hovedmegler mellom regjeringen og opposisjonen.

Somalia befinner seg dermed i et geopolitisk krysspress der ytre aktørers interesser truer med å forsterke landets indre splittelser. Den føderale statens svekkelse gir eksterne aktører insentiver til å inngå direkte avtaler med delstater og utbryterregioner, noe som ytterligere undergraver sentralmaktens autoritet.

Scenarier for veien videre

Basert på statsvitenskapelig analyse kan vi skissere tre hovedscenarier:

Scenario 1: Fragmentering uten kollaps – Den mest sannsynlige utviklingen. Sentralregjeringen vil fortsette å påberope seg den endrede grunnloven, opposisjonen og delstatene vil påberope seg den opprinnelige mandatperioden, og internasjonale aktører vil fortsette å oppfordre til dialog. Denne situasjonen kan vare i årevis, men svekker statens evne til å håndtere felles utfordringer som Al-Shabaab.

Scenario 2: Væpnet eskalering – Risikoen for at politisk konflikt utvikler seg til åpen borgerkrig er reell. Sammenstøtene i Mogadishu i juni 2026 og konflikten i Baidoa viser at terskelen for bruk av militærmakt er lav. Al-Shabaab står klar til å utnytte ethvert sikkerhetsvakuum. En full borgerkrig ville være katastrofal for Somalias befolkning og destabilisere hele Afrikas horn.

Scenario 3: Forhandlet overgang – Dette forutsetter at partene gjenopptar en reell og inkluderende dialog med deltakelse fra alle føderale delstater. Dette er det eneste scenariet som kan gjenoppbygge den tilliten som trengs for en bærekraftig.

Historien har vist at Somalia kan overleve dype kriser. Spørsmålet er om landets politiske klasse har evnen til å lære av fortidens feil – eller om de er dømt til å gjenta dem.