Vil redefinere hva som er bistand

– Vi lanserer et budsjett der hjelp til Ukraina, det å ta imot folk på flukt og klimafinansiering, ikke skal gå på bekostning av bistandsbudsjettet, sier Ingrid Liland til Panorama Nyheter.

Hun er fungerende partileder i MDG og er også partiets sjeforhandler når fem partier fredag skal starte forhandlingene om neste års statsbudsjett.

Torsdag legger MDG fram sitt alternative budsjett, og der foreslår de å øke regjeringens bistandsbudsjett med nesten 10 milliarder kroner, inkludert blant annet 2 milliarder kroner til Norfunds klimafinansieringsfond. Men akkurat det regner de ikke selv som bistand.

– Klimafinansiering er kjempeviktig for det globale klimaet og for å løfte folk ut av energifattigdom, men det er jo ikke ordinære bistand.

Egen bistandsdefinisjon

Regjeringen foreslår i sitt budsjett å bruke 57,5 milliarder kroner på bistand neste år. Men etter den definisjonen MDG legger til grunn, så er det bare 33 milliarder av denne summen som går til reelle bistandstiltak. Med det er bistandsprosenten også bare på 0,53 prosent av BNI.

– Vårt mål er å øke dette opp til én prosent over fire år, forklarer Liland.

Av de økningene MDG foreslår, er det 6,6 milliarder kroner som går til det de selv definerer som bistand.

– Dere er ganske alene om denne måten å regne bistanden på. Har dere noen håp om å få med dere noen andre på dette?

– Vi er alene politisk, men hvis du ser på verdenssituasjonen så er det jo helt åpenbart at disse pengene har ulike formål. Og da bør bistandsprosenten rendyrkes til å faktisk løfte de mest sårbare i verden. Jeg tror folk flest i Norge regner med at det er det bistand skal gå til, så jeg tror det er resten av partiene som er utakt med folk.

Stram pengebruk

– Akkurat nå står verden i den største humanitære krisen på veldig, veldig lenge. Land som USA har kuttet enormt mye bistand. Folk dør på grunn av de bistandskuttene. Og da skulle det bare mangle at Norge som land stiller opp mer, sier Liland.

Hun er kritisk til måten finansminister Jens Stoltenberg (Ap) rammer inn forhandlingene på.

– Regjeringens hovedfokus er å ikke øke presset i norsk økonomi. Da burde i hvert fall bistand vært prioritert høyt. Det henger ikke på greip det som blant annet utviklingsministeren sier, om at vi ikke kan bruke mer av Norges rikdom på bistand på grunn av inflasjon her hjemme, sier hun.

Hun mener det er påfallende at regjeringen for eksempel kan forsvare å bruke 20 milliarder på norgespris, og samtidig si at noen milliarder i økt bistand er uansvarlig pengebruk.

– De har selv et statsbudsjett på over 2000 milliarder kroner, og så er det likevel de få milliardene vi fire støttepartiene forhandler om, som etter deres begrunnelse avgjør om det går over styr eller ikke, sier hun.

– Og så er det også overraskende krevende å få med resten av de rødgrønne partiene på at bistand skal prioriteres, men vi har ikke tenkt å la det ligge av den grunnen.

– Det er mye å ta tak i i Norge, både når det gjelder klima og natur, og mange seiere der som MDG sikkert gjerne skulle vinne. Så hvor på prioriteringslista kommer da bistand?

– Internasjonal solidaritet er en av de viktigste sakene for MDG, og solidaritet er jo også begrunnelsen for at klima og natur står høyt hos oss. Så dette er en av de virkelig store satsingene som vi har i vårt alternative budsjett, sier Liland.

– Vi sitter med en regjering som har lyst til å flytte på ekstremt lite penger, men nå er jo de beste klima- og naturtiltakene helt gratis, for det handler om å slutte å gjøre dumme ting. Så det er absolutt mulig å få løftet solidaritet langs alle de tre aksene. Både i rene penger, klimatiltak og natur.

Vil endre risikovurdering

Innenfor det de selv regner som bistand, styrker MDG blant annet nødhjelp og humanitær bistand med 2 milliarder, matvareprogrammet og høykommissæren for flyktninger med 500 millioner hver, UNRWA med 500 millioner, og helse, utdanning og matsikkerhet med til sammen 1,2 milliarder.

Utenom dette, bevilger de 1,2 milliarder til klima, miljø og hav, og altså 2 milliarder kroner i økt risikokapital til klimainvesteringsfondet.

I tillegg vil det også øke fondskapitalen med 18 milliarder kroner under strek. Det vil si, en ren kapitalplassering som man regner med å ha avkastning på, og som derfor ikke regnes med i den ordinære utgiftsføringen i budsjettet.

Her ligger det også en liten teknisk vri fra MDG:

Regjeringen regner 25 prosent av fondsplasseringer i klimafondet som risikokapital – altså penger man regner med kan gå tapt og som derfor må utgiftsføres, og ikke bare føres som en kapitaloverføring.

Det mener MDG er altfor høyt, gitt historikken så langt med god avkastning på fondets investeringer, og de legger derfor til grunn en tapsavsetning på bare 10 prosent.

– Det gjør vi først og fremst fordi det er ingen erfaring fra klimainvesteringsfondet som viser at den tapsavsetningen er realistisk. Det er investeringer som lønner seg, til og med. Og det å sitte og krangle om en fiktiv utgiftspost blir jo bare helt tullete. Så det vil jeg sagt bare være en regnskapsopprydning, sier Liland.

– Kan man ikke snu dette opp ned, og si at problemet ikke er at tapsavsetningen er for høy, men at klimainvesteringsfondets risikovilje er for lav, og at de i for liten grad tar sjansen på mer marginale, men potensielt viktige prosjekter?

– Vi må gjerne øke graden av risiko, og det å øke fondens størrelse ville mest sannsynlig også gjort at det ble tatt flere prosjekter med risiko. Men igjen, dette er ikke en motsetning for MDG, det er en selvfølge for oss at vi skal bruke vår rikdom fra olje og gass på å bidra til at lav- og mellominntektsland får mer ren energi.