Syriske flyktninger i en skvis

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vi befinner oss i en mangefasettert global krisesituasjon hvor flere negative utviklingstrekk forsterker hverandre. Midt i stormens øye finner vi de mange millioner syriske flyktningene, enten de befinner seg i Syrias naboland (3.8 millioner) eller som internt fordrevne i Syria (5.5 millioner).

Det er et kaotisk globalt bilde, og bortimot alle utviklingstrekk peker i feil retning.

Økte priser, mindre bistand

Iran-krigen og den delvis relaterte krigen i Jemen har fått oljeprisen til å stabilisere seg på rundt 100 USD fatet, ofte på oversiden av det. Ukraina-krigen bidrar på samme måte. Og begge krigene har bidratt til økte matpriser internasjonalt. Dette går først og fremst utover verdens fattige som allerede lever på et eksistensminimum.

Samtidig betyr det også at vestlige giverland har mindre ønske om å bidra med bistand. Ikke bare øker giverlandenes kostnader, men den økte globale usikkerheten gjør at de prioriterer opprustning. Mellom 2024 og 2025 var det en 23,1prosent nedgang i internasjonal bistand.

Kort sagt betyr dette kompliserte verdensbildet at prisene og behovene øker, men pengene som settes til side for å dekke behovene krymper.

Flyktninger og internt fordrevne

I Midtøsten har de syriske flyktningene havnet i et krysspress. Den syriske regjeringen prioriterer integreringen av landets 5,5 millioner internt fordrevne med den ambisiøse «no camps and no tents»-politikken.

På kort og mellomlang sikt er det klart at landet ikke har kapasitet til å ta imot flere hjemvendte flyktninger. Dem er det 3.8 millioner av – bare i Midtøsten.

Syria ligger i ruiner etter en ekstremt blodig fjorten år lang borgerkrig. Store bylandskap ser ut som Gaza. Landminer og andre udetonerte eksplosiver dekker store dele av landet.

Enorme spørsmål presser seg på: Hvor skulle flyktningene kunne bo? Hvilke skoler skulle de kunne gå på? Hva slags jobber skulle de kunne ha? Dessverre er vi fortsatt i en situasjon hvor det er kortsiktige tilnærminger som må prioriteres. Hele 70 prosent av den syriske befolkningen trenger humanitær bistand.

Men heller ikke nabolandene har kapasitet til å tilby flyktningene det de trenger.

Verst i Libanon

I Libanon står det verst til. Landet er arena for en pågående israelsk okkupasjon og befinner seg i en økonomisk katastrofal situasjon. Ødeleggelsene fra krigen mellom Hezbollah og Israel er enorme.

Libanon har også den tvilsomme æren av å være et av de landene som huser den største flyktningmengden per kapita i verden (cirka 1,5-2 millioner flyktninger, dermed over 20 prosent av befolkningen) og samtidig var det for kort tid siden et av de landene i verden med størst per kapita internt fordreven befolkning (i april 2026 var det 1,2 millioner, altså omtrent 15 prosent av befolkningen).

Heldigvis har mange av de internt fordrevne i Libanon kunnet vende hjem, men en eskalering i krigen mellom Hezbollah og Israel vil kunne gjenskape en intern masseflukt.

For å sette returproblematikken i kontekst er det verdt å merke seg at på sitt verste var det kun Syria Libanon konkurerte med. Her er det omtrent 5.5 millioner internt fordrevne, eller 20 prosent av befolkningen.

Det er lett å se seg blind på tall, men den syriske flyktningsstatistikken er verdt å lese mer enn én gang. Man kan forestille seg debatten i Norge hvis 15 prosent av befolkningen var flyktninger.

Det er derfor ikke overraskende at det er gnisninger mellom de store vertslandene (Libanon, Jordan og Tyrkia) som ønsker langt mer retur og syriske myndigheter som fokuserer på gjenoppbyggingen av landet og de internt fordrevne.

Den europeiske debatten

Gnisningen mellom å prioritere utviklingen i Syria og retur av flyktningene spiller seg også ut i Europa.

Ettersom den populistiske høyresiden (i det tyske tilfellet den ekstreme høyresiden) får mer og mer makt, så oppstår det også her et økt press for retur av de syriske flyktningene. Dette skaper både spenninger med syriske myndigheter og med de store vertslandene i regionen som vil kreve at deres syriske flyktninger skal returneres før de syriske flyktningene i Europa skal kunne returnere sine.

Dette er både en flyktningdebatt og en bistandsdebatt. For hvis vertslandene skal fortsette å huse millioner av syriske flyktninger vil de ha behov for sårt trengt støtte. Og det er her man sirkler tilbake til bistandsproblematikken.

Med stadig krympende bistandsbudsjett, økte priser og økte behov må giverland prioritere strengt. Vi kjenner dette igjen fra Vendepunkt-debatten i Norge.

Et av dilemmaene som da oppstår er hvordan man skal finne en sunn balanse mellom bistand til Syria – hvor gjenoppbyggingen sakte skal begynne – eller til vertslandene hvor flyktningene ofte bor i ekstremt kummerlige forhold. Behovene er enorme begge steder så en ren behovsprøving gir seg ikke selv.

Høyrepopulisme

Mens høyrepopulister i en årrekke har insistert på det politiske mantraet «hjelp dem der de er», er realiteten at de ikke vil det. De samme partiene som er imot innvandring til Europa er også imot bistand.

I realiteten burde slagordet vært «hjelp dem verken her eller der». Høyrenasjonalistenes stadige fremvekst i Europa forsterker dermed dilemmaene knyttet til bistandsprioritering og gnisningene mellom regionale vertsland og syriske myndigheter.    

Disse debattene er ikke et rent høyrepopulistisk fenomen. Det har spredd seg til store deler av det politiske spekteret. Det er svært dårlige nyheter for de regionale vertslandene, Syria og – ikke minst – de syriske flyktningene.