Undertrykkelse uten grenser – når truslene følger dissidenter i eksil

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tidligere i år ble Aydar innkalt til avhør hos Oslo politidistrikt etter at Tyrkia ba Norge om bistand i en straffesak der hun ble anklaget for terrorpropaganda. Grunnlaget var to Facebook-innlegg fra 2018. Det ene gjaldt et arrangement på Litteraturhuset om kvinne- og kurdisk frigjøring. Det andre var et innlegg med teksten «Stop bombing Afrin», der hun kritiserte Tyrkias militæroperasjon.

Saken om Rødt-politiker Seher Aydar bør få Norge til å stille et ubehagelig spørsmål: Hva skjer når et autoritært regime fører anklagene sine over landegrensene, og norske myndigheter blir bedt om å handle på grunnlag av dem?

Aydar har ikke vært i Tyrkia på over ti år fordi hun frykter forfølgelse fra tyrkiske myndigheter. Likevel nådde anklagene henne i Norge. Da politiet ringte, spurte hun: «Kan jeg aldri være helt fri?»

Det er et spørsmål Kiyya Baloch kjenner godt. Det er en virkelighet han har levd med i ni år.

Anklagene fulgte Kiyya Baloch til Norge

Kiyya Baloch er journalist og menneskerettighetsforkjemper fra Balochistan i Pakistan. I januar 2017 ble han anklaget for terrorisme av pakistanske myndigheter og satt på landets Fourth Schedule, en liste over personer myndighetene mener utgjør en trussel mot nasjonal sikkerhet. Navnet hans ble fjernet fra listen i mai. Med hjelp fra Committee to Protect Journalists (CPJ) og ProtectDefenders.eu forlot han Pakistan i august samme år.

Han trodde anklagene dermed var lagt bak ham. Det var de ikke.

I juli 2020 dukket navnet hans opp i et hemmelig notat fra Pakistans innenriksdepartement, sammen med navnene på fem andre journalister. De ble anklaget for å være involvert i anti-pakistanske aktiviteter i Vesten. På grunn av dette og de tidligere terroranklagene tok det rundt 15 måneder før UDI innvilget asylsøknaden hans. Ventetiden var svært belastende, og han fryktet å bli sendt tilbake.

Truslene og trakasseringen fortsatte i Norge og inkluderer nå også Balochs arbeidsgiver, Norsk PEN, og generalsekretær Jørgen Watne Frydnes, som har blitt mål for svertekampanjer og anklager.

I januar i år viste en talsperson for det pakistanske militæret bilder av Baloch og Frydnes under en pressekonferanse i Rawalpindi og anklaget dem for terrorisme. Frydnes har også blitt utsatt for påstander om at han er Mossad-agent. I august anklaget en pakistansk parlamentariker Norsk PEN for å fremme terrorisme i Pakistan, samme uke som Norges utenriksminister besøkte landet.

Et mønster på tvers av landegrenser

Transnasjonal undertrykking – når stater forsøker å kontrollere, skremme eller bringe kritikere til taushet utenfor egne grenser – gjelder flere land enn Pakistan og Tyrkia. Det rammer også mennesker med ulik bakgrunn og tilknytning til landene.

I juli skrev Morgenbladet om mennesker som har søkt trygghet i Norge, men som fortsatt må se seg over skulderen, og om hvordan transnasjonal undertrykking kan svekke tiltroen til beskyttelsen Norge kan gi. Artikkelen trekker blant annet frem Kina, der en ny lov kan gi regimet et rettslig grunnlag for å forfølge dissidenter utenfor landets grenser.

I Panorama Nyheter har det også blitt skrevet om russiske trusler i Norge. Ifølge NRK og PST har russisk etterretning forsøkt å rekruttere ukrainere i Norge etter å ha kartlagt bakgrunnen deres, familiene, bostedene og nettverkene deres. Kontakten kan begynne vennlig, men utvikle seg til press og trusler, også mot familiemedlemmer i russiskokkuperte områder.

Utlevering kan få alvorlige konsekvenser

I mai hindret en norsk domstol utleveringen av Tommy Olsen, grunnleggeren av Aegean Boat Report, som dokumenterer situasjonen for mennesker på flukt i Egeerhavet. Hellas anklaget Olsen for menneskesmugling og ønsket ham utlevert. Saken viser hvordan utleveringsprosesser kan få alvorlige konsekvenser for mennesker som arbeider med menneskerettigheter.

Transnasjonal undertrykking har også vært et tema på Stortinget. Et representantforslag fra 2023–2024 tok opp hvordan eritreiske myndigheter undertrykker eritreere i Norge, og ba regjeringen utarbeide en handlingsplan for å bekjempe slik undertrykking.

Disse sakene er forskjellige, og ikke enhver utleveringsbegjæring eller henvendelse fra utenlandsk politi er et uttrykk for transnasjonal undertrykking. Men de viser hvorfor norske myndigheter må kunne gjenkjenne mønstre og vurdere risikoen for at utenlandske stater bruker slike mekanismer for å ramme kritikere i eksil.

Norske institusjoner blir presset

Aydar-saken viser hva som står på spill. Riksadvokaten har opplyst at Norge ikke tok Tyrkias anmodning til følge. Likevel ble Aydar innkalt til politiet for å bli informert om saken og forklare seg.

Hun måtte møte på en norsk politistasjon uten telefon eller datamaskin. Hun fikk heller ikke ta kopier av dokumentene eller skrive ned hele setninger. Det tok over tre uker før hun fikk se grunnlaget for anklagene.

Norske myndigheter skal kunne samarbeide med andre land. Men det må finnes tydelige grenser når anmodninger kommer fra stater som bruker terrorlovgivning og internasjonalt politisamarbeid mot kritikere.

Transnasjonal undertrykking handler ikke bare om overvåking og fysiske angrep. Presset kan også utøves gjennom institusjoner i landet mennesker har søkt beskyttelse i. Stater kan bruke politi- og rettssystemer, diplomatiske kanaler eller digitale aktører for å ramme kritikere i utlandet. Digitale verktøy gjør det dessuten enklere å kartlegge og trakassere mennesker på tvers av landegrenser. Hver hendelse kan virke isolert, men samlet kan de få store konsekvenser.

Til sammen kan de få et menneske til å tie.

Norske myndigheter må se etter mønstre

Baloch bor i Norge, der pressefriheten står sterkt. Likevel må han tenke på konsekvensene når han skriver kritisk om pakistanske myndigheter – for familien, kollegene og organisasjonen han jobber for.

Når en journalist begynner å stille slike spørsmål før hen publiserer, er ytringsfriheten allerede begrenset.

Du trenger ikke å bli arrestert i Norge for å bli brakt til taushet her.

Norge trenger et sterkere og mer samordnet rammeverk mot transnasjonal undertrykking. Politiet, utlendingsmyndighetene og sikkerhetsmyndighetene må se etter mønstre på tvers av enkeltsaker når de vurderer anmodninger fra stater som bruker terrorlovgivning mot kritikere. Det er ikke nok å vurdere hver anmodning isolert dersom det finnes tegn på politisk forfølgelse.

Behov for nasjonal handlingsplan

Norsk PEN og andre organisasjoner har sammen med forskere og personer som selv er rammet, etablert en arbeidsgruppe for å kartlegge manglene i dagens system og utvikle konkrete anbefalinger. Målet er en nasjonal handlingsplan.

Dette handler ikke bare om å beskytte mennesker i eksil. Aydar-saken viser at norske politikere kan rammes. Olsen-saken viser at norske menneskerettighetsforsvarere kan kriminaliseres. I Balochs tilfelle har også en norsk sivilsamfunnsorganisasjon blitt et mål fordi de støtter menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Norge trenger en tydelig nasjonal handlingsplan mot transnasjonal undertrykking. Stortingsforslaget om å bekjempe undertrykking av eritreere i Norge var et viktig utgangspunkt.

Nå trengs en bredere og mer samordnet innsats som også fanger opp trusler fra andre stater, beskytter dem som rammes, og sikrer at norske institusjoner ikke uforvarende bidrar til å bringe kritikere til taushet. Transnasjonal undertrykking er et økende problem i Norge og kan ikke lenger behandles som en rekke isolerte enkeltsaker.