Kritikerne vil savne Roland

I går meldte styret i Norfund at Tellef Thorleifsson skal ta over som administrerende direktør for Norfund. Dagens Norfund-sjef, Kjell Roland, går av innen 1. oktober. Styret ville opprinnelig hatt ham lenger, men Roland varslet tidligere i år at han ønsker å gå av nå, etter 12 år i stillingen.

Reell eller liksom-enighet og mangel på temperatur preger mye av norsk bistandsdebatt. I dette debattklimaet har Roland en rekke ganger havnet i sentrum for ivrige meningsutvekslinger om forholdet mellom økonomisk utvikling, miljø og menneskerettigheter.

Uten å ta stilling til hvem som har tapt eller vunnet debattene, og de fleste har vel endt med poengdeling, så har Rolands stil bidratt til å synliggjøre reelle motsetninger.

Noen av kontroversene har dreid seg om Norfunds rett til å eie selskaper som er registrert i skatteparadiser fra Mauritius til Guernsey, til å gå inn i politisk betent gasskraft eller til omstridte investeringer i Mellom-Amerika.

Har snakket for næringslivet

Men Roland har også tatt den bredere rollen med å målbære utfordringene norsk næringsliv møter i utviklingsland. Der enkeltbedrifter med investeringer i utviklingsland helst holder tyst (inntil de en dag motstrebende må drive hektisk skadebegrensning etter å ha blitt avslørt med buksene nede), har Norfund kunnet ta opp generelle problemstillinger som næringslivets frykt for tap av omdømme, urfolks sterke posisjon vis a vis finansiering fra Verdensbanken og andre aktører, eller selskapers behov for tilgivelse etter å ha blitt avslørt for korrupsjon.

Alt dette har trigget aktivister og frivillige organisasjoner, og Roland har med sin unorske og debattglade form blitt en takknemlig skyteskive for kritikk som politikere og næringslivsledere gjerne dukker unna med generelle vendinger og «vi er alle i samme båt»-tale.

Lista over organisasjoner som har kommet i klinsj med Roland kan gjøres lang, og omfatter Amnesty Norge, Latin-Amerikagruppene, Framtiden i Våre Hender, Norsk Folkehjelp og mange flere. Så seint som i januar år sendte ti norske organisasjoner en såkalt «bekymringsmelding» etter Norfund-sjefens uttalelser om menneskerettigheter. Tanken var kanskje å prøve om en ny statsråd ville dra i tømmene, men i likhet med sine forgjengere så heller ikke Nikolai Astrup noen grunn til kritikk av Roland.

Fri rolle med ryggdekning

Norfund-sjefen har kunnet ta en slik rolle ikke minst i kraft av å ha solid ryggdekning for sitt og Norfunds mandat på tvers av så godt som hele det politiske spektrumet på Stortinget. At Norfund er et statlig investeringsfond som har en mye friere stilling enn vanlige forvaltningsorganer har også gjort det mulig å være frittalende i offentligheten på en måte som mange andre statsansatte ikke kan.

Det skal sies at det ikke bare har vært konflikt. Under hans ledelse har Norfund også arbeidet med å bygge broer til frivillige organisasjoner, for eksempel til miljøorganisasjoner i arbeidet med å sikre økt tilgang på ren energi i fattige utviklingsland.

Økende betydning

Norfund har de siste 12 årene vokst kraftig. Det er en del av en global trend. Internasjonalt er bistand gjennom investeringsfond av Norfunds type i sterk vekst, og vektleggingen av næringslivets rolle for utvikling er mye sterkere enn for noen år siden. Norfunds tyngde i bistandsdebatten henter næring fra denne trenden, som bare vil fortsette.

Det kan samtidig borge for at Norfund også i tida framover vil bli en markant deltager i samfunnsdebatten. I motsatt fall vil Roland bli sterkt savnet, ikke minst av sine sterkeste kritikere.