De norske tør ikke spørre om arv

«Vi skal få mennesker til å tenke på noe de helst ikke vil – sin egen død. Så skal vi få dem til å gjøre noe som kan virke komplisert – skrive testament. Dette skal vi få dem til å gjøre selv om de ikke føler at det haster (...). Som om ikke det var nok, så skal vi få dem til å donere penger uten at de selv vil få oppleve effekten eller nødvendigvis takknemligheten for donasjonen når den kommer».

Ordene tilhører Martina Hallin, leder for Goda Testamentet i Sverige. Rundt 40 frivillige organisasjoner har gått sammen i dette prosjektet. De jobber aktivt for at flere svensker skal testamentere mer penger til gode formål.

«Å fryse deg selv ned er ikke den eneste måten å leve evig…» lyder punchline i en nasjonal reklamekampanje lansert i Storbritannia. Her har 160 av de mest populære organisasjonene gått sammen.

De er med i Remember a charity, som jobber for at det skal bli helt vanlig for alle briter å testamentere noe av det de eier til gode formål. Akkurat som i Goda Testamentet, forsøker kampanjen ikke å få deg til å gi til en spesiell organisasjon. Britiske myndigheter støtter initiativet. Rundt 17 prosent av den britiske befolkningen sier de har satt av penger til en god sak i sitt testament.

De norske vegrer seg

Norske organisasjoner er ikke like modige til å spørre giverne om arvesølvet.

– Vi har trykket opp en brosjyre om testamentariske gaver, men den blir liggende på lageret, ingen tør å dele den ut, forteller markedsansvarlig i en norsk organisasjon, som ikke ønsker å stå frem med navn.

Jon Wang er den eneste i norsk bistandsbransje som jobber heltid for å få inn flere testamentariske gaver:

– Det er et enormt potensial, men norske organisasjoner er forsiktige, de fleste gjør ingenting ut over å ha informasjon tilgjengelig på nett og trykke opp noen brosjyrer. Det oppfattes som tabu å snakke om, sier Wang, som jobber i Unicef Norge.

Det finnes ingen ordning som Goda Testamentet eller Remember a Charity i Norge.

Baluba i pressen

Sommeren 2016 ble det tydelig hvor sensitivt det kan være å be om den aller siste gaven. Som første organisasjon gjennomførte Unicef en ringekampanje til noen av sine faste givere for å informere om muligheten for å testamentere penger til organisasjonen.

Det ble et voldsomt presse-baluba. NRK mente Unicef presset gamle mennesker til å gi fra seg penger. Den negative pressedekningen skremte livet av de andre organisasjonene, som allerede var nervøse for å prøve seg på lignende kampanjer.

Wang mener presseoppslagene var ensidige og ikke samsvarte med virkeligheten.

– Det er alltid mulig å finne en arving som er misfornøyd med at en slektning har gitt penger til et godt formål. Men den avdødes ønske må respekteres. Vi forsøker ikke å presse noen til å gi bort formuen sin, sier Wang.

Ingen organisasjoner spør giverne direkte om arv. Alt vi spurte om, var om de kunne tenke seg å få en informasjonsbrosjyre i posten. Det kom ikke frem i pressen, sier han.

Vil ikke gi dødsangst

Hallin fra Goda Testamentet synes ikke det er så rart at organisasjonene kvier seg.

– De som samler inn penger forsøker jo å skape en warm glowing feeling og giverglede. Da vil vi ikke snakke om noe som vekker dødsangsten til folk, sier hun.

Likevel mener hun at norske organisasjoner må snu opp ned på tankegangen sin:

– Dette handler ikke om å tigge folk om penger, tvert imot. Det er veldig mange som ønsker å gi bort en del av formuen sin, det gir dem stor glede å sette av penger til en sak de brenner for. Da trenger de informasjon om hvordan de kan gjøre det, og det kan vi tilby dem.

Hun mener at å skrive testamentet ofte oppleves som vanskelig. Organisasjonene kan bistå med dokumentmaler, juridisk forståelse og rådgivning. Det handler ikke om å overtale noen, men å gi en hjelp til de som allerede har gått med tanken om å gi. Med dette som utgangspunkt, blir det lettere å snakke om.

Hennes erfaring er dessuten at de fleste ikke synes det er så vanskelig å snakke om testament, og at organisasjonene overdriver hvor tabu dette er. Mye oftere er det familiemedlemmer som ikke liker det, og så går de til media.

Derfor er det også vanskelig å få frem de gode historiene. Mange kvier seg for å fortelle at de har testamentert, i frykt for negative reaksjoner fra familien, forteller Hallin. Dette er også erfaringen Wang har. Og uten historiene, blir det liten bevissthet rundt muligheten til å gi, mener de.

Store summer i sikte?

I Sverige utgjør testamentariske gaver mellom 13-20 prosent av innsamlingsmarkedet, i Norge vesentlig mindre. Norge skiller seg også ut ved at svært få har skrevet testament, rundt ti prosent, mot over 20 i Sverige.

– I Norge har mange stor tillit til arveloven, og overlater derfor arveoppgjør til staten og barna. I tillegg er andelen av arven som er forbeholdt arvingene stor. Det gir mindre rom for å gi til organisasjoner, forklarer Wang.

Men den nye arveloven som skal komme i år kan være gode nyheter for organisasjonene. Målet er å gjøre det lettere å skrive testament, og dermed vil kanskje også flere sette seg ned å faktisk lage et. Pliktdelsarven til nærmeste familie er foreslått nedjustert, fra 2/3 til 50 prosent. Men samtidig øker taket på hvor mye penger du må gi. I små dødsbo kan det blir mindre, i dødsbo med mye formue kan det bli mer.

Men det er lite kunnskap om hvordan denne type innsamling kan gjøres i Norge, ifølge Wang. Og så lenge ingen av organisasjonene tør å snakke om muligheten til å gi, vil det ikke bli store endringer.

Svært viktig inntektskilde

Det er synd, mener Wang, for testamentariske gaver blir bare slått av fadderskap når det gjelder inntekter til veldedige formål på verdensbasis. Og arv er som oftest helt frie midler som organisasjonene kan bruke slik de mener er best.

Og Unicefs representant er optimistisk;

– Vi vet at eldrebølgen kommer, og mange av organisasjonene har en aldrende medlemsmasse. I tillegg er det stor vekst i eiendomsmarkedet, det er her de store verdiene genereres for mange privatpersoner, sier han.