Oljefondet får krass kritikk i Kasakhstan-rapport

– De kinesiske selskapene snakker ikke med oss. Det er som om ordene våre går ut i løse luften, sier Abdulla Chairulovitj Boranbaj (70).

Abdulla er tidligere barnelege, som etter Sovjetunionens fall måtte ta seg jobb som oljearbeider i et kinesisk oljeselskap i området han bor i Kazhakstan. Nå er han pensjonist – og leder for miljøorganisasjonen Eco-Kokzhide.

Han bor nord for sandmassivet Kokzhide, en stor, ørkenaktig nasjonalpark, del av de enorme steppelandskapene i det sentralasiatiske landet uten kyst. Det karrige området skjuler et stort reservoar av ultrarent ferskvann. Går man enda dypere ned i bakken, skjuler det seg også store olje- og gassforekomster der, som kinesiske og andre oljeselskaper har fått utvinne i stor skala både i Kokzhide og Kenkiyak siden slutten av1990-tallet.

Det var først som pensjonist at Abdulla ble klar over hvor stor påvirkning oljeproduksjonen har på det unike naturreservatet - og helsa til menneskene som bor i de nærliggende byene.

Kreft, nevrologiske skader og gult vann

Oljen under Kokzhide kan ikke utvinnes uten såkalt «termisk forbedret utvinning», som innebærer å pumpe damp ned i oljebrønnene. Resultatet er stor skade på miljøet rundt, gjennom utblåsninger, farlige utslipp inn i vannreservene og utslipp av forurenset avfallsvann etter utvinning.

Ifølge målinger gjort av kasakhstanske myndigheter siden 2010, var nivåene av kadmium, jern og bly i vannet mange ganger høyere enn det som er tillatt. Slike nivåer kan føre til organskader, kreft, nevrologiske skader og fysisk degenerering.

– For tre, fire år siden hadde vannet en dårlig smak, som om det var gammelt vann. Nå har det blitt helt gult, forteller en beboer i landsbyen Bashenkol til granskningsorganisasjonen Just Finance International (JFI) i en ny rapport som dokumenterer forurensingen av Kokzhide.

I tillegg til lokalbefolkningen og miljøaktivister har også regionale myndigheter understreket at Kokzhide må beskyttes – raskt.

Internasjonalt og lokalt press gjorde at den kasakhstanske regjeringen i 2023 lovet å stenge oljefeltene i Kokzhide. Men ett år senere gikk samme regjering i det stille tilbake på avgjørelsen, og lar nå kineserne fortsette med et like høyt produksjonsnivå som før.

Kasakhstan har hatt en rekordhøy oljeproduksjon i år med over to millioner fat om dagen, og landet har overgått produksjonskvotene fra OPEC+ som det er medlem av.

I tillegg til det statseide kasakhstanske selskapet KazMunayGas, er det de statseide kinesiske selskapene CNPC og Sinopec som utvinner olje i Kokzhide. Som investor i Sinopec og CNPC er Norges oljefond den fjerde største utenlandske investoren i selskapene som driver oljeproduksjon i Kokzhide. Oljefondet eier aksjer til en verdi av over 6.5 milliarder kroner i CNPC og Sinopec.

Norge og de andre investorene må nå legge press på selskapene før det er for sent, sier direktør i JFI, Wawa Wang.

– Vi ber det norske oljefondet: Vær en ansvarlig investor. Vis oss at dere kan involvere dere med selskapet for å stanse miljøødeleggelser som snart blir irreversible, sier Wang til Panorama.

Helseskadelig produksjon

I tillegg til å forurense vannet, fører oljeproduksjonen til utslipp av hydrogensulfid og andre giftige gasser i lufta. Ved lekkasjer kan mengden gasser i lufta bli mange ganger høyere enn det som er lovlig.

Innbyggerne i landsbyene Kenkiyak og Shubarshi like ved oljeinstallasjonen har hatt dokumentert økning i ulike helseplager og sykdommer.

I 2011 var det en stor lekkasje fra en oljebrønn som hadde rast sammen.

- Det skjedde bare tre kilometer fra byen der vi bodde. Det var nivåer av en giftig nervegass som var tre ganger høyere enn de tillatte nivåene. Voksne og barn fikk hodepine og hosteanfall. De fikk ikke stoppet det før det hadde gått et døgn, forteller Abdulla i Eco-Kokzhide.

Kokzhide kan gi drikkevann til 2.4 millioner mennesker, over ti prosent av befolkningen i landet som har økende problemer med vannmangel. Halve landet består av ørken eller halvørken, mens en siste fjerdedel er tørre steppelandskaper.

I stedet har de kinesiske oljeselskapene i praksis blitt forvalteren av det enorme ferskvannsreservoaret.

– De pumper vann med sine egne systemer, men det når ikke oss. De reduserer vanntrykket, og vannet kommer ikke frem til landsbyen. Derfor protesterte vi høyere, og da ga de oss litt vann. Men selv da var det ikke nok, forteller en av innbyggerne i FJI-rapporten.

Samtidig har kashakstanske myndigheter sluttet å overvåke giftige utslipp fra oljefeltene ifølge Eco-Kokzhide.

- Det ble satt opp automatiske luftmålere, men de sluttet plutselig å fungere. Vi får nå ingen opplysninger om hvilke giftige gasser som forekommer, og hvor mye, forteller Abdulla Chairulovitj Boranbaj.

Hemmelighold

Wawa Wang mener Kokzhide er typisk for hvordan kinesiske selskaper forholder seg til lokalbefolkningen i områdene de opererer i.

– Kinesiske selskaper som opererer i denne delen av verden, inkludert Sørøst-Europa, er innhyllet i hemmelighold. Myndigheter som inviterer kinesisk investering tilbyr dem ofte spesialbehandling som gjør det mulig for dem å omgå miljøreguleringer, og viktigst av alt: offentlighetens tilgang til informasjon og å delta i beslutningsprosesser, sier Wawa Wang.

De kinesiske selskapene offentliggjør ingen data om sine utslipp i luft eller vann. I motsetning til OECD-land er ikke Kina forpliktet til åpenhet rundt virksomheten.

– De spiller etter sine egne regler, sier Wang.

Miljøorganisasjoner har prøvd å kontakte den kinesiske ambassaden i Kasakhstan siden 2018 uten å få svar.

Kazakhstan har derimot ratifisert Aarhuskonvensjonen, en juridisk bindende konvensjon som gir folk rett til informasjon, deltakelse i beslutningsprosesser, og domstolprøving i miljøspørsmål.

Wang mener Norges Bank Investment Management som en stor investor må kunne konfrontere selskaper som står bak så bredt dokumenterte skader som i Kokzhide.

– Det virker kanskje fjernt for nordmenn å bry seg om hva som skjer i Kasakhstan. Men spørsmålet koker ned til: Er rent drikkevann mindre viktig for en kasakhstansk borger enn en norsk borger? Faktum er at pengene det norske oljefondet tjener på dette eierskapet har en pris: Miljøforurensing, lidelse hos lokalbefolkningen og ødeleggelsen av en dyrebar vannressurs.

– I tråd med det Stortinget har bestemt

Wawa Wang mener først og fremst at kasakhstanere selv må få innsyn og innflytelse over oljeproduksjonen som påvirker deres levekår i så stor grad.

Abdulla Chairulovitj Boranbaj og de andre lokale aktivistene krever at oljebrønnene stenges for godt.

– Kontraktene må avsluttes, forvaltningen av området må overgis til lokale aktører. Det må skapes en egen etat som forvalter denne vannressursen og distribuerer vann til lokalbefolkningen, og også naboregionene som har enorme vannbehov. CNPC må umiddelbart forbys å bruke denne ultrarene vannet til tekniske formål, sier Abdulla.

Kommunikasjonsrådgiver Une Solheim i Norges Bank Investment Management skriver at fondet «forventer at selskapene tar hensyn til miljøet rundt seg, og vi har egne forventninger til selskapene om bærekraftig vannforvaltning.»

Hun skriver videre:

«Fondet er investert i tråd med det politikerne på Stortinget har bestemt og i henhold til mandatet vi har fått fra Finansdepartementet. Mandatet sier at fondet skal være bredt investert over hele verden for å ta del i den globale verdiskapningen og spre risiko. Finansdepartementet har gitt oss en såkalt referanseindeks, basert på den brede globale indeksen FTSE Global All Cap, som er førende for hvilke land og selskaper vi skal være investert i.

Det uavhengige Etikkrådet overvåker porteføljen for selskaper som bidrar til alvorlig miljøskade, og det er Etikkråds ansvar å gjøre vurderinger av selskaper fondet er investert i opp mot de fastsatte etiske retningslinjene, og gi anbefalinger om observasjon og utelukkelse til Norges Bank. Basert på Etikkrådets tilrådninger har Norges Bank utelukket en rekke selskaper».