Pengefondet lover forbedring

I forrige nummer av Bistandsaktuelt kom tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, Joseph Stiglitz, med krass kritikk av den økonomiske politikken som Banken og Det internasjonale pengefondet driver. Stiglitz fokuserte særlig på fire hovedområder:
• For mye sjølgodhet og mangel på demokrati og åpenhet, især hos IMF
• Feilaktige strategier for å redusere fattigdom med for stor vekt på makroøkonomiske tiltak
• Betydningen av innsatsen til organisasjoner som Jubilee 2000 og ulike store demonstrasjoner for å få fart på gjeldslette via det såkalte HIPC-initiativet
• En manglende vilje til en virkelig innsats mot korrupsjon og pengemisbruk i store stater slik som for eksempel Russland

Delvis foreldet kritikk. - Nå ønsker vi ikke en debatt med Joseph Stiglitz, men vi kan gjerne kommentere denne typen utsagn på en mer generell måte, sier IMFs pressetalsmann William Murray. Han legger til at deler av det Stiglitz sier nærmest er gått ut på dato, ut fra at IMF fikk ny sjef i mai siste år.
Ifølge Murray er mye av kritikken til Stiglitz egentlig mer rettet mot IMF i tida fra 1987 fram til våren 2000, da organisasjonen var ledet av franskmannen Michel Camdessus. Det var Camdessus som hadde hovedansvaret da IMF gjorde store feil under finanskrisen i Sørøst-Asia, kombinert med de kjempestore lånene til et mer eller mindre korrupt regime i Moskva under siste halvdel av 1990-tallet.
Dette er blant årsakene til at det er et stort press på en ny politikk fra tyskeren Horst Köhler, som tok over som øverste sjef for IMF i mai 2000.
Köhler gjennomførte i mars en rundtur til en serie afrikanske land sammen med Verdensbankens president James Wolfensohn. Et bedre samarbeid mellom de to institusjonene er en av hovedsakene som IMF nå prioriterer.

Ser endringer. - Vi synes vi ser endringer, sier William Murray som har arbeidet i Pengefondet siden 1998. Før det var han i 20 år journalist i Wall Street Journal.
- Særlig vil jeg peke på at vi for første gang går systematisk ut til omverden med vår policy og ber om kommentarer. Vi lytter også mer til råd fra utenforstående, frivillige organisasjoner, akademikere og så videre.
- Men IMF er ikke noen demokratisk institusjon på den måten at det blir gjennomført avstemninger. De viktigste avgjørelsene blir tatt ved konsensus, og det skjer i det utøvende styret som har 24 representanter. Hver av disse representerer så igjen en gruppe land, slik at alle 183 medlemsstater skal ha muligheter til påvirkning, framhever pressetalsmannen.

Sikre eierskap. Pengefondet ønsker fortsatt en sterk og klar rolle i å utføre økonomisk reformpolitikk - såkalt kondisjonalitet - hos låntakerne. Men med visse begrensninger:
- Erfaringene viser at skal vi sikre at reformene bidrar til en bedre økonomisk politikk, så må eierskapet til denne politikken først og fremst ligge hos landene sjøl. Derfor er det viktig at vi ikke kommer med for mange og for detaljerte krav. Vi må konsentrere oss om hovedsakene, sier Murray.
- For eksempel kan vi leve med sukkersubsidiene i Mosambik, selv om vi mener det ville vært mer fattigdomsreduserende å fjerne disse og heller bruke pengene til øremerkede helsetiltak.
- I Mali derimot ønsker vi virkelig en økonomisk politikk som får bomullsproduksjonen på beina igjen. Bomull er helt avgjørende for Mali, og det er vår klare oppfatning at bøndene som dyrker bomull beskattes alt for hardt, fremholder presssetalsmannen.

Jubilee 2000 er viktig. - Hvordan vil du kommentere at Jubilee 2000 og store demonstrasjoner verden rundt har bidratt vesentlig til å få fart på gjeldslette via den såkalte HIPC-mekanismen?
- Det er riktig at det er blitt mer fart på det hele. Vi klarte å få til avtaler med 22 land i løpet av siste året, som var litt mer enn hva vi hadde lovet. Jeg vil klart si at Jubilee 2000 har spilt en viktig rolle i denne sammenheng.
- Når det gjelder demonstrasjonene, så tror jeg ikke disse har vært så viktige, sier Murray.
- Mange vil si at IMFs store lån til Russlands oligarki ikke akkurat er et uttrykk for en sunn økonomisk politikk?
- Det var alvorlig mangel på tillit mellom Russland og IMF så seint som i 1998, men ikke nå lenger. Russland får heller ikke noen nye lån. Flere av lånene i seinere år har dessuten blitt gitt for å kunne betjene enda eldre lån, sier Murray.