Makt – bistandens blindsone

Diplomater og bistandsarbeider fråtser også ofte i spekulasjoner om maktforhold. Men det er alt for sjelden det tillegges avgjørende vekt i planleggingen av bistandsprosjekter. Makt er bistandens blindsone.

Det slo meg nylig i forbindelse med Mosambiks nye funn av kull- og gassrikdommer. Norge støtter viktig arbeid for å styrke forvaltningen og lovarbeidet knyttet til utnyttelse av naturressurser. Landet er stormottaker av norsk bistand. Helt siden 1975 har regjeringen vært styrt av partiet Frelimo. De fleste statsansatte – de personene Norge arbeider med gjennom bistanden – har også partimedlemskapet i orden.

Norge skryter av at norsk bistand bidrar til reform og bedre forvaltning. Men er Norge for godtroende? Når landets president er blant de rikeste personene i landet, og ledende regjeringsmedlemmer anklages for både elfenben og tømmersmugling er det kanskje maktmennenes griskhet som er det førende kraften i landet. Frelimo-partiet er også en stor næringslivsaktør. Hva hjelper det for godt styresett om Mosambik får bedre avtaler med utenlandske oljeselskaper, når lokale maktmenn samtidig oppretter papirselskaper for å sikre seg samarbeidsavtaler med de samme selskapene?

Det er nok en kjensgjerning at mye av institusjonsbyggingen som Norge står bak rundt om i verden møter egentlig bare halvhjertet interesse fra nøkkelpersonene i mottagerlandene. De vet hva de skal si for å få pengene, men har egentlig andre agendaer, primært å tjene seg rike.

En erfaren norsk diplomat har påpekt at godt og effektivt styresett er avgjørende for å få til utvikling, men at Norge har minimalt innflytelse over dette. Her spiller maktkonstellasjoner inn. Hun påpeker at svært mye av bistanden til anti-korrupsjon går til tannløse institusjoner som ikke har makt i landet der de opererer. Og dermed lett kan avvises eller undergraves.

Enten er bistandsbransjen fylt av evige optimister eller så har de en blindsone der de ikke ser farene. Er det lurt å gi 500 millioner kroner til en regjering styrt av generaler og tidligere krigsherrer, slik vi gjør i Sør-Sudan? Er det noe i deres maktutøvelse som tilsier at de i praksis deler Norges utviklingsidealer?

Maktanalyser er blitt viktigere i evalueringen av bistanden, og som forklaring på hva som virker og ikke virker. Problemet er at det lett blir etterpåklokskap.

Uten at et hvert prosjektforslag inneholder en analyse av hvem som har innflytelse, om viktige maktkonstellasjoner og farene forbundet med det, vil resultatene sannsynligvis bli deretter. Gode forsetter er ikke nok til å skape utvikling. Ærlige maktutredninger vil kanskje gjøre at det blir lite fristende å gi bilateral bistand, eller at man porsjonerer den ut betraktelig mer målrettet.