Yolanda så mannen og deres tre barn bli drept

6. april 1994: Yolanda Mukagasana er sykepleier på en klinikk som hun driver i bydelen Nyamirambo i hovedstaden Kigali. Hun står med en pasient når mannen ringer og sier at hun må komme hjem umiddelbart. «Presidentens fly har styrtet og de kommer til å drepe oss», sier mannen.

Yolanda forlater klinikken og går hjemover. Folk hun tidligere pleide å snakke med kaster stygge blikk og ingen hilser slik de alltid gjort før.

Familien frykter for sine liv og drar ut i skogen for å gjemme seg. Når de kommer hjem en drøy uke senere har soldatene tømt barskapet og drept hundene deres. På husveggen står det nr. 32 med tydelig skrift.

– Hver kveld vasket jeg bort skriften og hver morgen hadde soldatene skrevet tallet på nytt. Jeg visste at våre dager var talte, sier Yolanda.

Eneste overlevende

En uke etter folkemordet begynte var veisperringer satt opp over hele hovedstaden. Enhver tutsi som passerte ble drept på stedet. Det var ved en av disse veisperringene at mannen hennes ble brutalt drept. Mens han lå i veikanten tvang soldatene barna deres til å se sin døde far.

– De torturerte barna våre mens soldatene sa at faren deres var forræder og sympatiserte med RPF (Rwandan Patriotic Front). Så drepte de barna!

Hun presser hendene sammen og ser ut gjennom vinduet. Det er 30 år siden hun mistet hele familien sin. Livet har gått videre, men hun sliter med minnene fra tiden da hun flyktet for sitt liv.

Hun gjemte seg i kirker, hos venner og var en av de overlevende fra Hôtel des Mille Collines, der den kjente filmen «Hotel Rwanda» ble spilt inn.

Yolanda var den eneste i familien som overlevde folkemordet og hun har i alle år slitt med å forstå hvorfor.

– Jeg tenker på barna mine hvert eneste minutt. Tenk hvis jeg hadde gjort noe annerledes, da hadde de kanskje levd! Jeg føler skam for at jeg lever og for at barna mine er døde, sier hun.

I boken «Not My Time to Die» forteller hun om familiens historie. Det er en av flere bøker hun skrevet for å fortelle verden om en av tidenes største tragedier.

100 dager med terror

Den 7 april 1994 begynte massedrapene på den etniske minoriteten tutsi. De ble massakrert av hutumilitser og det er anslått at mer mellom 500 000–800 000 tutsier døde i løpet av de rundt 100 dagene.

Hundretusener overlevde, mange med livstruende skader og traumer fra tap av venner og familie. Andre grupper, inkludert hutuer og urfolket Twa, ble også drept av militsen. Mange ble drept fordi de prøvde å beskytte tutsi-venner og familie.

Verden så på med skrekk, men internasjonale ledere gjorde lite for å gripe inn.

Hjalp folk i sikkerhet

Vi reiser en time med bil utenfor hovedstaden og kommer til en stille landsby. I et spartansk hjem med betonggulv og blikktak møter vi Silas Ntamfurayishyari (55).

Han var soldat for regjeringen da folkemordet begynte i 1994. Som hutu-soldat var han på jobb for å drepe tutsier, men hjertet hans sa nei.

– Jeg var 13 år da jeg for første gangen så en jente som var tutsi bli avkledd og torturert naken. Fra den dagen bestemte jeg meg for å kjempe for rettferdighet, sier han.

Han forteller at drapene på tutsier begynte mange år før folkemordet og at hatet bygget seg opp over flere tiår.

Salas kommer fra en by i nord, der det var utspredd hat mot tutsier og ideologien om folkemord sto sterkt.

Da han begynte som soldat i 1990 trodde alle kollegaene hans at han var motivert for å drepe. Denne tilliten gjorde at de ikke mistenkte ham og han klarte å redde mange liv i årene før folkemordet.

Den 13. april 1994 er en av dagene han aldri glemmer. Klokken ni om kvelden forlot han rommet på militærbasen sammen med en kollega. De plukket opp et 20-tall tutsier på veien og kjørte mot den burundiske grensen for å føre dem i sikkerhet.

Som militær kjente Silas til hver eneste veisperring og han kjørte minibussen ut i skogen for å ikke bli stoppet på veien.

– Hjertet mitt banket så hardt og jeg fryktet for mitt liv. Men jeg hadde bestemt meg for at livet ikke var verdt å leve så lenge uskyldige folk rundt meg døde, sier han.

– Onkel var en drapsmaskin

Klokken tre om natta ankom de grensen og oppdraget var avsluttet. Lite viste han at kommandantene på militærbasen begynt å mistenke at enkelte soldater sympatiserte med tutsiene.

Den natten fant de sengen hans tom. Tilbake ved militærbasen ble Silas fortalt av noen kolleger at han ville bli drept og at han måtte flykte tilbake til Burundi. Han kunne først vende tilbake til hjemlandet da RPF hadde tatt kontroll over Kigali og Silas ble da soldat for det nye militæret.

Familien hans fikk snart vite at han sympatiserte med tutsiene og fra den dagen sto han helt alene.

– Min onkel var en drapsmaskin. Han tok livet av utallige tutsier. Da han fikk vite hvilken side jeg sto på planla han å drepe mine søsken for å ta hevn. Heldigvis rakk jeg å redde de, sier Silas. 

Reddet kona

Han peker opp på et familiebilde på veggen der han sitter med sin kone og barna deres. Kona til Silas var en av kvinnene han hjalp å flykte den natten. De har i dag ni barn sammen.

Han har pensjonert seg fra jobben som soldat og jobber i dag som pastor i en kirke. Troen har hjulpet ham videre i livet, men mange rundt ham sliter fortsatt.

– Folk har gått videre og prøver å leve, men sårene er fortsatt ferske. Alkoholisme og narkotikamisbruk er vanlig her. Mange bruker stoffer for å flykte fra mørket som lever inne i dem, sier han.

Drepte utallige

Søndag denne uken, på dagen for 30-årsminnesmarkeringen, er det stor tilstedeværelse av sikkerhetsstyrker i hovedstaden. President Paul Kagame har invitert delegater fra hele verden for å holde tale. I 100 dager skal det brutale folkemordet markeres i landet. Vi reiser på tomme veier ut på landsbygden for å se hva «vanlige» folk gjør på en dag som denne.

Et stykke utenfor hovedstaden blir de asfalterte veiene til jord og bygninger til murhus med blikktak.

I samme landsby som ex-soldaten Silas møter vi Jean Marie Nsengiyumva (53). Han er en av mange tidligere gjerningsmenn som ble fengslet og som i dag prøver å komme tilbake til samfunnet.

Han forteller om hvordan han var med i en gruppe som gikk fra dør til dør for å drepe tutsier.

– Tutsiene var vennene våre og vi hadde et godt forhold før folkemordet, men da presidentens fly styrtet ble alt forandret, sier han.

Da folkemordet var over ble han stilt for retten av en lokal domstol og fikk 19 års fengsel. Han sonet hele domen og var redd for å komme tilbake til samfunnet igjen. Nå har han bedt myndighetene om unnskyldning og prøver å gå videre i livet.

– Denne dagen vil for alltid være vanskelig. Det er vondt å tenke på alle som ikke lenger er i livet, sier han.

Formidabel utvikling

I hovedstaden Kigali er det vanskelig å forstå at et folkemord fant sted. Kigali er en by i utvikling med fine veier, parker, kule kafeer og et internasjonalt forretningsliv. 

Rwanda er i dag den fjerde raskest voksende økonomien i Afrika ifølge en ny rapport fra Den afrikanske utviklingsbanken.

Etter folkemordet sto statskassen i minus og det var null utvikling i landet. Like etter at president Paul Kagame kom til makten ble det langsiktige utviklingsprogrammet Vision 2000 lansert. I årene som fulgte ble retningslinjer, systemer og prosedyrer etablert for å sette fart på utviklingen. Det ble lagt stor vekt på antikorrupsjon.

– Det er nulltoleranse for korrupsjon i Rwanda og det er delvis derfor vi ser den utviklingen i dag. Land som Kenya og Uganda har potensial, men korrupsjonen gjør det umulig, sier Teddy Kaberuka, økonomisk analytiker i Kigali.

Hylles for utvikling, kritiseres for menneskerettighetsbrudd

Mens president Paul Kagame hylles for utviklingen, kritiseres han samtidig for brudd på menneskerettigheter og for å være en autoritær leder som ikke vil forlate makten.

I juli skal det være valg i landet og Kagame er presidentkandidat for fjerde gang siden han kom til makten i 2000. Ved det siste valget i 2017 fikk han nesten 99 prosent av stemmene, ifølge landets valgkommisjon.

Vi snakker med mange om dagens Rwanda, både i og utenfor hovedstaden. Det er få som har noe negativt å si om landet og den sittende presidenten, som har fått skarp kritikk fra menneskerettsgrupper, som Human Rights Watch.

En journalist som ønsker å være anonym forteller at det er utfordrende å jobbe i Rwanda.

– Media er kontrollert og det er ikke mulig å uttale seg fritt. Det kan koste deg livet å være kritisk mot regimet, sier han.

– Jeg lever for å fortelle!

Yolanda Mukagasana jobber i dag med å fortelle barn og ungdom over hele landet om viktigheten av fred.

Hun har vunnet en rekke priser for sitt mot og arbeid, deriblant en pris fra UNESCO for informasjonsarbeidet om fred.

Til tross for at mange bak massakrene er blitt stilt for retten, er det lang vei å gå for å oppnå rettferdighet.

Jeg bodde 11 år Belgia og der lever mange tidligere gjerningsmenn og er frie menn. De har rettigheter som alle andre fordi det er «frihet for alle» i Europa. Er det riktig?, spør Yolanda.

Hun sier at selv om myndighetene prøver å jobbe for fred så er det ikke nok. Ifølge Yolanda er det fare for et nytt folkemord.

– Det er fortsatt steder i landet hvor hatet mot tutsiene lever videre og ideologien om folkemord står sterkt. Vi må jobbe for å sørge for at det ikke kan skje igjen, sier hun.

Hun har lært seg å leve med minnene og tror hun endelig har klart å finne en mening med hvorfor hun på mirakuløst vis overlevde folkemordet.

– Jeg er i livet fordi jeg har en stor jobb å utrette. Jeg må kjempe mot folkemordideologien og mot hver person som benekter folkemordet mot tutsiene. Jeg lever for å fortelle historien vi aldri må glemme!