Salige er ikke de som sulter

På et besøk til Niger, i en liten landsby, møtte møtte journalisten Martín Caparrós Aisha, en kvinne i 30- årene som mest av alt i verden ønsket seg en ku som ga mye melk. Men det kom hun aldri til å få. Alt hun hadde å spise var hirse-boller – de dagene hun fikk tak i det. De satt og snakket på en halmmatte foran leirhytta hennes. Hun slo blikket ned i skam fordi hun ikke var i stand til å skaffe mat til familien sin. Da bestemte Caparrós seg for å skrive en bok om sult.

– Du skriver at sultens problem er at vi ikke føler at sult er noe som angår oss. Har du prøvd å sulte for å forstå hvordan det er å gå uten mat?

– Ja, da jeg begynte å skrive boken hadde jeg en idé om at jeg skulle sulte meg i ti dager. Men så oppdaget jeg hvor falsk det var; å sulte frivillig har ingenting med virkelig sult å gjøre. Når som helst kunne jeg avbryte prosjektet, og det ble mer et spørsmål om selvdisiplin enn en måte å forstå. For de fattige handler sult om å ikke ane hvor ditt neste måltid kommer fra. Plutselig sto det for meg som noe kynisk å foreta en simulering av sult på denne måten. Jeg bestemte meg for å avslutte eksperimentet, for det var en løgn.

– Millioner av muslimer faster hvert år i Ramadan, kanskje burde flere gjøre det for å minne oss selv om at sulten angår oss?

– Absolutt ikke! For meg er Ramadan er en demonstrasjon av religioners voldelige overgrep. Å nekte kroppen mat for å oppfylle en religions eller en guds ønsker er vold. Å ikke spise eller drikke er fullstendig i strid med naturen. Hvorfor skal noen utsette kroppen for det frivillig?

– Vel, muslimer begrunner det også i selvdisiplin og i å vise solidaritet med de fattige?

– At det skal handle om solidaritet har jeg ikke hørt om før. Jeg mener det er helt galt å leke med sult på den måten. Den virkelige solidariteten må ligge i å innse at alle de som sulter angår deg, at det er vårt felles problem, og så gjøre noe med det. Det er viktigere enn å utsette seg for frivillig sult. Dessuten handler det for de fleste ikke lenger om akutt sult. Det handler om å gå hele livet, hver eneste dag uten nok mat med riktig næring.

– Du gjentar gjennom boken; hvordan i helvete kan vi la dette skje? Så hvordan kan vi, hvordan klarer vi å stappe oss mette ved middagsbordet hver dag? Hva sier det om oss, er vi mennesker uten følelser?

– Det sier om oss at vi har utviklet veldig effektive metoder for å lukke øynene. Det naturlige ville vært å bli sterkt berørt av disse lidelsene. Men vi gjør alt vi kan for å se en annen vei. Det er en større kraftanstrengelse å ignorere det som skjer, enn det ville vært å bry seg om det. Nå oppfatter vi det som helt normalt at vi ikke er engasjert i andres lidelser. Det finnes et stort apparat rundt oss som er interessert i at vi skal vie oppmerksomheten vår til filmer, musikk og konsumisme i stedet. Til syvende og sist er det et valg å bry seg, og et valg ikke å bry seg.

– Du har møtt hundrevis av sultne mennesker, intervjuet dem og håper å skape forandringer med boken din. Føler du et ansvar for menneskene du har møtt, skal du bruke pengene du tjener på boken din til å hjelpe dem?

– Nei. Først og fremst har jeg ikke tjent noen penger på denne boken som ikke har gått til å dekke prosjektet. Jeg føler et ansvar for menneskene jeg har møtt, men mitt ansvar er å gjøre det jeg gjør, sette sult- spørsmålet på agendaen, fortelle historiene deres videre så flere forstår.

– Å gjemme seg bak et kamera eller en presseblokk kan også være et skjold mot verden, en måte å fraskrive seg ansvar på?

– Det hjelper ingen at jeg gir en sekk med ris. De er mette i en uke, men så er alt som før.

– Så hva nå, hvordan skal vi sørge for at flere kan spise seg mette?

– Hvis media hadde en konstant dekning av dette, ville vi mer sannsynlig gjort noe. For 30 år siden var det ingen som snakket om miljøvern. Men stadig har flere og flere mennesker forstått at det er et problem som angår dem. Flere og flere snakker om det, flere og flere bekymrer seg for det og i dag kan du ikke gå til valg uten å si noe om hva du vil gjøre for å redde planeten. Jeg håper på å bidra til å gjøre det samme for sult.

Forfatter og journalist Martín Caparros gjestet Norge 17. februar 2016 i forbindelse med boklanseringen.